Kronikk

Blir skolebarn bedre lesere av å lese meningsløse setninger? De leseheftene vi har sett, holder rett og slett ikke mål. | Åse Kristine Tveit og Åse Marie Ommundsen

  • Åse Kristine Tveit
    Førsteamanuensis, Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag, Oslo Met
  • Åse Marie Ommundsen
    Professor, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, Oslo Met

Vi inviterer lærerne til å velge bort de kjedelige leseheftene og heller sondere bibliotekene for å ta i bruk de gode billedbøkene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Lesetrening – med eller uten mening?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Blir skolebarn bedre lesere av å lese meningsløse setninger?

Det innlysende svaret er nei. Likevel utgir skolebokprodusenter lesehefter med meningsløst innhold, som skolene tar i bruk.

Gode alternativer finnes blant billedbøkene, men utfordringen er å få disse inn i undervisningen, slik vårt forskningsprosjekt ved Oslo Met viser.

Ny læreplan fra 2020 vil vektlegge utforskende læring, og her tilbyr billedbøkene store muligheter.

Les også

Andreas Slettholm kommenterer: Jan Tore Sanner har laget nye læreplaner. Her skal det dybdelæres.

Hva møter nyslåtte lesere?

Hva slags litteratur er det nyslåtte lesere møter i skolen? En gjennomgang av et titall leseverk fra 2000-tallet, utgitt på ulike forlag, viser et bredt tekstutvalg.

Her finnes lyrikk, folkediktning, mange utdrag fra lengre fortellinger, og sakprosastykker om natur eller samfunn.

Norsk litteratur dominerer. Ofte er illustrasjonene som fulgte originalteksten tatt med, eller det er brukt egne illustratører.

Med noen unntak gir flere av leseverkene et solid inntrykk. Problemet er at leseverkene hverken legger til rette for utforskning eller dybdelæring.

Åse Kristine Tveit (t.v.) og Åse Marie Ommundsen.

Leseheftenes uutholdelige lettlesthet

Alt annet enn solid er inntrykket av leseheftene som barna skal øve seg med, ofte ved pålegg om daglig hjemmelesing i 15 minutter.

De vi har sett, holder rett og slett ikke mål.

«Dette er hefter som har skjønnlitterært preg», kan vi lese på hjemmesiden til Skoleforlaget, eid av forfatter Martin Fyrileiv. Det er vanskelig å se at litterære kvaliteter er en del av «preget».

Fra Pedagogisk forlag heter det om deres lettlest-hefter at «Disse bøkene har vært til grundig utprøving».

Arme barn!

Tar vi for oss heftet Oda leker, i serien «Lese-gøy» fra dette forlaget, beregnet for 2. trinn, må det en kraftanstrengelse til for å orke å lese de 15 sidene.

Illustrasjonene er pregløse. Her er det ikke angitt hverken forfatter eller illustratør, men vi må anta at forfatteren er den samme som redaktøren av det tilhørende leseverket Vi leser, Odd Haugstad.

Første side i heftet har denne teksten:

«Hei, her er Oda.

Oda liker å leke.
Oda liker å leke med apen sin.

Oda liker å leke ute.
Oda liker å leke inne.
Oda liker å leke både inne og ute.»

Det er vanskelig å tenke seg at en liten leser skal sitre av spenning etter å bla om, for å få vite mer om Oda.

Om Odd Haugstad, som også eier forlaget, står det i et intervju med Fædrelandsvennen (januar 2015) at han «tør nesten ikke fortelle folk hvor innbringende det er å skrive og utgi bøker på eget forlag».

Billedbøker med få ord og mye mening

Lesetrening er nødvendig for den som nettopp har «knekt koden», trening i å gjenkjenne ord og betydning, forstå setningsoppbyggingen og tolke grammatikkens signaler.

Men lesing handler jo om mye mer enn det. Det handler om å forstå et innhold vi kan ha nytte og glede av: Å lære noe nytt, å følge en handlingstråd eller å bli informert om et saksforhold.

Hvordan kan leseopplæringen skilles fra innholdet i det som leses? Det virker like lite logisk som å lære seg å spise luft med kniv og gaffel, før man kan bruke redskapene til å få i seg reell næring.

Tanken bak leseheftene ser ut til å være at «bok er bok», men det er vel ikke likegyldig hverken hva vi spiser eller hva vi leser?

Kommer med lærelyst

Barn kommer til skolen med lærelyst og med evne til å undre seg og fryde seg. Uavhengig av leseferdigheter er det kjedelig å lese noe som ikke utfordrer kognitivt eller emosjonelt.

Selv om barneskoleelevene må starte med det kortfattede og enkle, er det ingen grunn til å avspise dem med intetsigende setninger.

I Norge har vi en rik flora av billedbøker, mange med lite tekst, der fortellingene i stor grad baserer seg på samspillet mellom ord og bilde.

De kan være rike på overraskende og morsomme elementer, som i bøker av Anna Fiske, Camilla Kuhn eller Mari Kanstad Johnsen.

Slike bøker kan skape motivasjon til å lese, fordi leseren engasjeres og drives til å fortsette for å finne ut hva som skjer.

Hvert år får nye, norske billedbøker både innenfor skjønnlitteratur og sakprosa stor oppmerksomhet for sine kvaliteter. Kulturrådets innkjøp gjør at flotte billedbøker kan produseres, selv i det lille norske markedet.

1500 eksemplarer blir innkjøpt og distribuert til folkebibliotekene, og derfra til en lang rekke skolebibliotek. Gode billedbøker finnes altså allerede tilgjengelig i mange skoler, og de er uansett mulige å få fatt i via folkebibliotekene.

Billedbøker i skolen

Billedbøker er likevel lite anvendt i skolen, der det stadig er læreboken som dominerer.

Ved Oslo Met er vi i gang med et internasjonalt forskningsprosjekt kalt «Challenging Picturebooks in Education», der billedbøker undersøkes som kunnskapsressurs i mange fag og på ulike nivåer i skolen. Resultatene så langt viser at kombinasjonen kvalitetsbilledbøker og utforskende metoder gir dybdelæring og økt leseglede i klasserommet.

Engelsk, naturfag, norsk og samfunnsfag er noen av skolefagene der lesing av billedbøker kan inngå. Bildene bidrar til å forankre, forklare og utdype den skrevne teksten.

En skolebibliotekar i Drammen leser Torill Koves bok Min bestemor strøk kongens skjorter høyt for alle skolens elevenr, fra 1. til 10. trinn. Boken gir historiekunnskap i tillegg til å være morsom.

Tilsvarende har Ben Morley og Carl Pearces The Silence Seeker, en billedbok om guttungen Joe som misforstår ‘asylum seeker’, motivert mellomtrinnets elever til å lære engelsk.

Skolebiblioteket: En nøkkelfaktor

En skoleklasse kan ha opptil 30 elever med forskjellige interesser, fra hjem med ulike ressurser. De er på ulike nivåer i både kroppslig og mental utvikling, og de har varierende leseferdigheter. Det er vanskelig å tenke seg at en fortelling skal fenge alle.

Men lesing uten «fenging» gir små resultater, både i leseferdighet, i kunnskapstilegnelse og i estetisk opplevelse.

Heller ikke vi voksne vil lese noe som ikke interesserer eller berører oss.

Forskeren Joron Pihl viser at det er lesing etter eget valg som fremmer leseferdigheten. Det betyr at bred tilgjengelighet av litteratur er en forutsetning. Altså er gode skolebibliotek en nøkkelfaktor i leseopplæringen.

Vi inviterer lærerne til å velge bort de kjedelige leseheftene og heller sondere bibliotekene for å ta i bruk de gode billedbøkene.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Barn
  3. Skole
  4. Undervisning

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 24. april

  2. KRONIKK

    Kronikk av Knut Olav Åmås: Fra de ensomme og underlige skrivere, til de like ensomme og rare lesere

  3. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Den ultimate skolestartboken

  4. KULTUR

    Årets beste og verste julehefter: I år gir vi hele fem seksere – og sju terningkast én

  5. KRONIKK

    Hvorfor henger det ikke en vær varsom-plakat for deling av barnebilder på alle helsestasjoner?

  6. KRONIKK

    Til Forfatterforeningen: Vi legger neppe krigshistorien bak oss gjennom fortielse og forskjønnelse