Kronikk

Påsken er blasfemiens høytid | Gyrid Gunnes

  • Gyrid Gunnes
    Gyrid Gunnes
    Prest i Den norske kirke, ph.d. i teologi
De siste måneders klimastreikende skoleungdom kan være et eksempel på sekulær blasfemi, skriver Gyrid Gunnes. Her fra demonstrasjonen i Düsseldorf, Tyskland, 15. mars.

I kjernen av den kristne påskehøytiden ligger en blasfemisk hendelse.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det umulige og skandaløse skjer: Den som av kristne kalles himmelens og jordens skaper, dør på datidens verste tortur- og henrettelsesmetode, nemlig korset.

Derfor er påsken ikke bare en hendelse som innbyr til fordypning i Jesu personlige lidelseshistorie. Påsken er først og fremst blasfemiens høytid. Å feire påsken som en religiøs høytid, kan være å delta i en refleksjon over blasfemiens vilkår og muligheter i et sekulært samfunn.

Gyrid Gunnes er prest i Den norske kirke og doktorgradsstipendiat i teologi.

30 år siden Sataniske vers

Ved inngangen til årets påske kjennes denne refleksjonen ekstra påkrevd. Det er i år tredve år siden Irans øverste religiøse leder utstedte en fatwa mot forfatteren Salman Rushdie på grunn av boken Sataniske vers.

Markeringen har fått påfallende lite oppmerksomhet i norsk offentlighet. Et hederlig unntak fra tausheten er Sylo Tarakus kronikk i VG 14. februar. Taraku plasserer blasfemi innenfor en ramme av fortid og det forgangne: «Tiden har løpt fra sinte protester mot romaner og karikaturer».

På ett nivå har Taraku rett: selvsagt bør romaner som Sataniske vers skrives, trykkes, leses, oversettes og diskuteres med utgangspunkt i dens litterære kvaliteter. Selv leste jeg Sataniske vers som tenåring – en handling som var mulig takket være daværende Aschehoug-redaktør William Nygaards beslutning om å oversette romanen til norsk.

Les også

William Nygaard: «Å bli skutt er ingen prestasjon»

Den «opplystes» hovmod

Sataniske vers er litteratur på sitt aller beste. Boken gir leseren innblikk i erfaringer og tanker som ligger utenfor hennes kulturelle horisont. Som en hvit person oppvokst på 80-tallet i et hvitt majoritetssamfunn, ga Sataniske vers meg innsikt hvordan et slikt samfunn fortoner seg sett fra utsiden, som innvandrer til et europeisk land.

Det er et udiskutabelt gode at romaner som Sataniske vers finnes og at regnes med i verdenslitteraturens kanon.

Men på et annet nivå er det verd å spørre om Tarakus avvisning av protester mot ytringer som gis merkelappen «blasfemi» har en eim av den «opplystes» hovmod ovenfor «de uopplystes» dumskap. Er det tilfelle, slik Taraku konkluderer, at blasfemi ikke lenger er en gyldig eller interessant kategori?

Les også

Hør podcasten Forklart om attentatet i Norge etter utgivelsen av Salman Rushdies kontroversielle bok

Nye tanker om blasfemi

Kanskje er påsken i året for 30-årsmarkeringen av publiseringen av Sataniske vers en invitasjon til å tenke nye tanker om hva blasfemi er. En kilde til slike tanker kan, paradoksalt nok, være den konstruktive og kritiske refleksjonen over religiøs tro og praksis, nemlig teologien.

Selvsagt kan man innvende at teologens taletid i blasfemidebatten lenge har vært oppbrukt. At det i det hele tatt finnes noe som kalles blasfemi, er jo et resultat av teologers tiltro til egen berettigelse om å opptre som en eksistensiell gartner som kan skjelne mellom menneskers «rette» eller «gale» religiøse praksis og tro.

Men kanskje kan teologien også tilføre blasfemidebatten perspektiver som bringer inn genuint nye innsikter. Én kilde til tenkning stammer nettopp fra en teolog, som innenfor rammen av datidens majoritetsreligion ble oppfattet som en farlig blasfemiker – Martin Luther.

Les også

Det er mennesker, ikke religioner, som trenger beskyttelse

Sekulær blasfemi

Luther skriver: «En gud kaller vi det en kan vente seg alt godt av og ta tilflukt til i all nød. Å ha en gud er altså ikke annet enn å stole på og tro på ham av hele sitt hjerte. Det du binder ditt hjerte og setter din lit til, det er i virkeligheten din Gud». Luthers utgangspunkt er ikke hvem gud er, men hva en gud gjør.

Å ha en gud er å ha tillit til noe. Dette åpner for å forstå religiøs tro og en sekulær verdensanskuelse som parallelle størrelser: Både den religiøse og den sekulære har bundet sitt hjerte til noen grunnleggende forestillinger om hva som er godt og meningsfullt.

Dette igjen åpner for å forstå blasfemi også som noe som en ikke-religiøs og sekulær verdensanskuelse kan utsettes for.

Den religiøse blasfemien setter spørsmålstegn ved den religiøse lærdes autoritet. En sekulær blasfemi setter spørsmålstegn ved de samfunnsmessige anerkjente forestillinger som vi alle har tillit til.

Sekulær blasfemi er å betvile en felles tro på at folkevalgte politikere tar inn over seg og er i stand til å løse de utfordringer samfunnet på ethvert tidspunkt står ovenfor.

Et eksempel på en slik sekulær blasfemi kan være de siste måneders klimastreikende skoleungdom, initiert av den svenske tenåringen Gretha Thunberg. Selvsagt protesterer ikke ungdommer mot romaner om Gud eller karikaturer av profeter. De protester mot noe som er langt mektigere enn religiøse guder, profeter og prester og allatoyaher, nemlig den grunnleggende forestillingen om at det politiske systemet kan iverksette tiltak som er nødvendig for å møte klimakrisen.

Les også

Greta Thunbergs strid: Når frykt og håp skiller lag

Passiv og taus motstand

Å «av-religiøsifere» blasfemi på denne måten åpner for å føre en samtale om blasfemi som beveger seg forbi den ikke-religiøses hovmod i møte med religiøst konservative troende. Blasfemimotstand tilhører ikke fortiden, fordi blasfemimotstandere ikke er dem som høylytt brenner flagg og roper slagord mot Vesten.

Motstanden mot sekulær blasfemi er passiv og taus. Dens fortropper bærer ingen faner, men sitter trygt hjemme i egne, dype sofaer.

Selv elsker jeg Sataniske vers. Men jeg har en rem av huden til dem som brant boken for tredve år siden, når jeg og det voksensamfunnet jeg er en del av ikke spør oss selv om klimakrisen rokker ved forestillinger om våre samfunnsmessige legitime institusjoner er i stand til å håndtere at isbreene smelter og biene dør.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Religion
  2. Ytringsfrihet
  3. Klimaendringer
  4. Klimastreik