Kronikk

Én krise av gangen, takk!

  • Morten Rostrup

Tone Damli, svenskekongen og Linni Meister er blant "vinnerne" i nyhetsåret 2012. Samtidig dekkes en rekke humanitære katastrofer nesten ikke av norske medier, skriver Morten Rostrup. Foto: HÅKON MOSVOLD LARSEN

Kriser og medier. Makten ligger hos dem som får medienes oppmerksomhet. Er Tone Damli og Linni Meister virkelig viktigere enn humanitære katastrofer som rammer millioner?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tone Damli, svenskekongen og Linni Meister er blant "vinnerne" i nyhetsåret 2012. Samtidig dekkes en rekke humanitære katastrofer nesten ikke av norske medier, skriver Morten Rostrup. Foto: SCANPIX SWEDEN

Tone Damli, svenskekongen og Linni Meister er blant "vinnerne" i nyhetsåret 2012. Samtidig dekkes en rekke humanitære katastrofer nesten ikke av norske medier, skriver Morten Rostrup. Foto: AUDUN BRAASTAD

Mediebyrået Retriever har gått gjennom tallene og viser i en fersk rapport at Tone Damli fikk 3300 medieoppslag, Svenskekongen 1200 og Linni Meister 2000 i nyhetsåret 2012. I juli lanserte vi en liste over ti glemte kriser. Til sammen fikk de 1105 medieoppslag i løpet av hele 2012. Betyr det at norske medier mener at Tone Damli er tre ganger så viktig for det norske folk som at meslinger dreper 15 barn hver eneste time? At svenskekongen er like viktig som de 1.4 millionene som er internt fordrevet i Øst-Kongo? Eller at Linni Meister er to ganger så viktig som de hundrevis av millionene som bor i slumområder uten tilgang til helsehjelp? Denne prioriteringen fra norsk media får store konsekvenser.

Morten Rostrup

Én krise av gangenOm man følger humanitære nyheter ekstra nøye er det åpenbart at det norske nyhetsbildet kun har plass til én krise om gangen. I januar og februar var det Syria.

I mars, Kongo. I april, Bahrain, og i mai, Afghanistan.

Så tilbake til Syria igjen, men så snart situasjonen tilspisset seg på Gaza, ble også krigen i Syria usynlig. Problemet er at andre humanitære kriser forsvinner helt. Aller verst går det utover de langvarige krisene som har liten "nyhetsverdi".

Konsekvensen er at vi i Norge kun får høre om en brøkdel av de pågående humanitære krisene i verden. De andre krisene blir glemt.

Hvorfor er dette viktig? "Det eneste som kunne stoppet voldshandlingene under borgerkrigen på Sri Lanka var daglige TV-bilder", sa tidligere utviklingsminister Erik Solheim til oss i juni. Men det kom ingen TV-bilder, og resultatet var mange titalls tusen drepte sivile. Medieoppmerksomhet har sterk påvirkning på hvem som får hjelp.

Les også

«Hendelsene i Sri Lanka er en alvorlig fallitt for FN»

Mediene som humanitær aktør

Mediedekning påvirker dynamikken i en krise. Er medieoppmerksomheten massiv, strømmer hjelpeorganisasjonene til og politikerne kaster seg på flyet med ekstrabevilgningene klare. Dette så vi etter jordskjelvet i Haiti og tsunamien som rammet Sørøst-Asia i 2004.

Menneskene som lider i disse krisene har også fått mye hjelp, delvis som et direkte resultat av mediedekningen. Det er veldig bra, og viser med all tydelighet hvordan oppmerksomhet kan redde liv.

Men vi trenger mer oppmerksomhet om flere kriser. For når mediene overvåker det som skjer, må maktutøvere tenke nøye over konsekvensene av sine handlinger.

Økt fokus på tuberkulose hos barn, en av de glemte krisene, kan for eksempel føre til at legemiddelindustrien ser seg nødt til å utvikle billigere og bedre medisiner. Både politikere og legemiddelindustri må tenke på sitt image og sitt publikum.

Oppmerksomhet er makt

I dagens mediedrevne samfunn ligger makten hos dem som får medienes oppmerksomhet: Makt til å bevege og engasjere, makt til å sette dagsorden, makt til å påvirke.

Hvis vi glemmer en urett, et overgrep eller et folkemord så er det ingenting som forandrer seg. Hvis ingen engasjerer seg, så er det ingen som gir penger, arrangerer demonstrasjoner eller drar ut i felt for å gjøre jobben det er å redde liv.

Dette er en makt jeg tror mediene enten er lite klar over, eller velger å overse.

Vi i Leger Uten Grenser lanserer derfor hvert år en liste på ti kriser som fortjener mer oppmerksomhet, for i dag er det knapt én prosent av nordmenn som har hørt om den livsfarlige voldsspiralen som har pågått i Papua Ny-Guinea i 20 år. Ingen vet at rundt åtte millioner mennesker rammes av den livsfarlige sykdommen Chagas. Og over 90 prosent av nordmenn har liten eller ingen kunnskap om konflikten som i tiår har rammet folket i Den sentralafrikanske republikk. Dette er kriser som rammer mennesker med samme rett til beskyttelse som deg og meg, men som ingen hører om. Hvorfor ikke?

Ond sirkel

"Nyhetsbildet" er en ond sirkel. Folk flest vet ikke om disse glemte krisene, fordi mediene ikke rapporterer om dem. Og mediene dekker ikke krisene fordi folk ikke vet noe om dem, og derfor går ut i fra at de ikke vil vite noe om dem. Men hvis man ikke vet om noe, kan man heller ikke være interessert. Denne sirkelen må brytes. Derfor mener jeg at norske medier må ta innover seg det ansvaret de har i slike humanitære kriser.

Samfunnsansvaret

Alle vet at de store tabloidene selger forsider med kjendiser, sex eller såkalte "du-saker". Men også Norges desidert største mediehus, NRK, brukte flaggskipet Dagsrevyen til å fronte saker som "Nakenbryllup på Jamaica" (15. februar), "Kalv født med seks ben" (29. mars) og "Pingviner stjålet i Brisbane" (2. mai).

Husk at NRK betales av deg og meg gjennom lisensen og får rundt 5 milliarder kroner å bruke hvert år, og dermed skal styres i henhold til en rekke kriterier. I NRK-plakaten § 15 står det at NRK skal etterstrebe "høy kvalitet, mangfold og nyskaping", og i § 15f står det at statskanalen skal bidra til "økt kunnskap om internasjonale forhold". Oppfylles dette kravet av reportasjer om finalen i "Lego league" som Dagsrevyen viste 1. desember?

Er det slike utenrikssaker vi vil ha? Vår underskriftskampanje sier noe annet. Til nå har 13 601 skrevet under oppropet om en bredere og bedre dekning av humanitære kriser.

Undersøker alt — unntatt seg selv

Så vidt jeg kan se, drives det i Norge ingen aktiv journalistikk på hvordan mediene jobber. Debatten om medienes rolle og makt har ikke noe samlende forum. "Den foregår både her og der og løper stort sett ut i sanden", som Terje Angelshaug skrev i Journalisten i mai.

I dag følger mediene i hovedsak med på seertall og salgstall, klikk og annonseinntekter. I en presset økonomisk hverdag ender man da fort i en situasjon hvor mediene hovedsakelig forsøker å gjette hva publikum vil ha, ikke hva som er viktig. Dette er problematisk, og det er på høy tid at vi tar en åpen debatt om dette.

Dette er viktig. Ikke fordi det er så enkelt at oppmerksomhet alltid redder liv. Men vi vet at stillhet dreper.

  1. Les også

    Håp for Somalia?

  2. Les også

    Ban støtter militæroperasjon i Mali

  3. Les også

    Frp vil kutte norsk støtte til Palestina

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det skremmer kor lettvint vi lar oss forføra og bli slavar — av noko me ikkje trur me kan styra

  2. KRONIKK

    Portugal viser vei i narkotikapolitikken — også for straffenivået. Hvor er Anders Anundsen? | Willy Pedersen

  3. KRONIKK

    Vinn eller forsvinn for demokratiet i USA?

  4. KRONIKK

    Det vil bli flere fly og stridsvogner, flere blodige spøkelser, flere barn med livløse øyne. For hvilket mål?

  5. KRONIKK

    Satiren blomstrer på saudiske sosiale medier | Iyad El-Baghdadi

  6. KRONIKK

    Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Men hva i all verden er sjelesorg?