Kronikk

Faren for atomkrig er reell. Hvordan kan Norge møte utfordringene? | Oslo Nuclear Project

Vi trenger nye løsninger og virkemidler for å oppnå nedrustning og forhindre atomkrig. Dette haster.

Nord-Korea har skutt opp flere raketter det siste året. Her tester de et missil tidlig i august 2019. Foto: KCNA via Reuters/NTB scanpix

  • Målfrid Braut-Hegghammer
  • Kristin Ven Bruusgaard
  • Even H. Larsen
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

2020 blir et skjebnesvangert år for kjernevåpen.

Internasjonale avtaler som skal hindre atomvåpenkappløp mellom USA og Russland, forvitrer. Vi ser økt bekymring for bruk av kjernevåpen i regionale konflikter i Europa og Asia.

Amerikanske kjernevåpen i Nato-landet Tyrkia ligger farlig nær trefninger over grensen i Syria. Økte spenninger mellom Iran og USA har ført til at Teheran vurderer å trekke seg ut av ikkespredningsavtalen (NPT) – og dermed stå fritt til å utvikle atomvåpen.

Disse utfordringene angår også Norge.

Målfrid Braut-Hegghammer, Kristin Ven Bruusgaard og Even H. Larsen jobber alle på Oslo Nuclear Project ved Universitetet i Oslo.

Faren for atomkrig øker

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet arbeider nå, for første gang siden den kalde krigen, med beredskapsplaner for et scenario der kjernevåpen brukes nær eller på norsk territorium. Norske skoler forhåndslagrer jodtabletter for slike tilfeller.

Det er all grunn til å ta disse farene på det største alvor. Er Russlands terskel for bruk av kjernevåpen er i ferd med å senkes? Spørsmålet er særlig viktig fra et norsk perspektiv, enten på grunn av endringer i doktrine eller teknologiske utviklinger. Premisset for diskusjoner i Nato og Norge i dag er at terskelen senkes og faren for atomkrig øker.

Faren for atomkrig er overhengende, men ikke fundamentalt endret. Det er heller ikke hevet over tvil at den øker. For å vurdere faren for atomkrig må vi se nærmere på når stater vil bruke kjernevåpen og om ny teknologi endrer dette.

Russland og Kina har fremdeles høy terskel

Ingen kjernevåpenstater ønsker en kjernevåpenkrig. Nord-Koreas lederskap kan komme til å bruke kjernevåpen dersom faren for konflikt er overhengende eller allerede et faktum. Men den primære årsaken til at Nord-Korea har jobbet i snart 60 år med å utvikle kjernevåpen, er å sikre regimets overlevelse.

USA og Nato vurderer Russlands terskel for bruk av kjernevåpen som lav eller synkende. Men i dag har Russland en forbedret konvensjonell militær evne, noe som gjør dem mindre avhengig av kjernevåpen i krig.

Bildet viser en prøveskytning med den atomdrevne kryssermissilen Stormfugl i høst, ifølge en video fra det russiske forsvarsdepartementet. Foto: Det russiske forsvarsdepartementet

Russisk doktrine legger til grunn at landets kjernevåpen skal avskrekke motstandere. Putin understreker at bruk av kjernevåpen vil få katastrofale følger. Likevel holder USA fast på forestillingen om at Russland vil bruke atomvåpen tidlig i en konfliktsituasjon.

Amerikanske tjenestemenn fremstiller også Kina som en stat som kan ty til kjernevåpen tidlig. Igjen er dette misvisende. Kina lever godt med sin konvensjonelle og ukonvensjonelle evne til å motstå press. Kinas kjernevåpenarsenal er under en tiendedel av det amerikanske.

Kina har en eksplisitt doktrine om ikke å bruke kjernevåpen først. Amerikanerne tror ikke på denne løftet, for de har aldri selv vært villig til å love noe slikt.

Ny teknologi senker ikke nødvendigvis terskelen

Flere land utvikler mindre kjernevåpen med lavere ytelse og nye måter å levere disse, som for eksempel missiler med hypersoniske glidere. Selv om dette er ny teknologi, er utfordringene de innebærer ikke nye.

Mindre kjernevåpen har eksistert siden 1950-tallet. Nato utplasserte et stort antall mindre kjernevåpen i Europa på 1950- og 60-tallet for å forhindre et sovjetisk angrep. Mindre kjernevåpen i dag tjener det samme formålet for land som Pakistan: Å avskrekke motstanderen fra å angripe.

Nord-Koreas leder Kim Jong-un smiler etter en rakettest. Bildet skal være tatt lørdag 24. august i fjor. Foto: KCNA via KNS via AP/NTB scanpix

Å forsvare seg mot kjernevåpenangrep er en bestandig utfordring. Nye missiler med hypersoniske glidere flyr på en mer uforutsigbar måte enn tradisjonelle ballistiske missiler. Det samme gjelder kryssermissiler med kort varslingstid.

Ny teknologi utvikles og spres, men stater har heller ikke tidligere kunnet forsvare seg mot disse systemene. Det senker ikke nødvendigvis terskelen for bruk.

Søkelyset på nye og eksotiske våpensystemer overskygger at disse utfordringene har eksistert i flere tiår. Imidlertid er virkemidlene for å adressere disse utfordringene nå i ferd med å forvitre.

Hvordan kan Norge møte disse utfordringene?

Dyrekjøpte erfaringer fra de siste 70 år viser at dialog og internasjonalt samarbeid er nødvendig for å redusere faren for atomkrig. Norge kan særlig bidra innen tre områder:

1. Internasjonale avtaler som forplikter atomvåpenstater til nedrustning må styrkes og videreføres.

Ikkespredningsavtalen spiller en avgjørende rolle i å hindre spredning av atomvåpen. Denne avtalen er uerstattelig. Dersom Iran forlater avtalen kan de utvikle atomvåpen. Saudi-Arabia har allerede signalisert at de vil utvikle atomvåpen dersom dette skjer. Det i seg selv understreker verdien av å bevare og styrke avtalen.

Norge bør derfor bidra til å ruste avtalen til å møte nye utfordringer.

Avtaler som Nye START, som begrenser hvor mange kjernevåpen USA og Russland kan ha, er nå i ferd med å forvitre. Det kan føre til et atomvåpenkappløp.

Flere atomvåpen øker faren for uhell. Mindre dialog skaper økt usikkerhet og spenning. Kjernevåpenstatene trenger press og hjelp fra land som Norge for å forhindre dette.

2. Vi må øke dialog med Russland og våre allierte.

Norge kan engasjere både allierte land og andre i søken etter nye og mer effektive måter å redusere faren for bruk og antall våpen. Dette er spesielt viktig dersom stormaktene ikke selv lenger tar ansvar på dette området.

Vi må være åpne for økt dialog med Russland for å skape felles løsninger.

Nato-sjef Jens Stoltenberg under en pressekonferanse i Brüssel. Foto: Virginia Mayo / Ap / NTB scanpix

Her har Norge gode forutsetninger som naboland med inngående kunnskap om russiske forhold. Dette kan vi bruke til å forme debatten i Nato om å redusere spenning. Norge har også et nært sikkerhetspolitisk forhold til USA. Vi må gi klart uttrykk for at de må gjøre mer for å redusere spenninger, ruste ned og dermed forhindre atomkrig.

3. Vi trenger oppdatert kunnskap om faren for atomkrig.

Faren for atomkrig er reell og konsekvensene vil være enorme. Teknologisk utvikling har ikke endret dette. Debatten om hvor stor faren er og hvordan denne skal håndteres må være basert på fakta og oppdatert kunnskap.

Feilaktige antagelser om terskelen for bruk av kjernevåpen eller doktriner i ulike atomvåpenstater kan skape farlige misforståelser. I verste fall kan det bidra til økt spenning og fare for at kjernevåpen blir brukt.

2020 blir et veiskille

Vi trenger nye løsninger og virkemidler for å oppnå nedrustning og forhindre atomkrig. Dette haster.

2020 blir et veiskille for rustningskontrollregimet som går inn i en terminalfase dersom USA og Russland ikke fornyer Nye START før februar 2021.

Ikkespredningsregimet, som fyller 50 år i år, må styrkes for å møte nye utfordringer. Også små stater som Norge må øke vår innsats dersom faren for atomkrig skal reduseres.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Atomvåpen
  2. Kjernekraft

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kjernevåpenstatene må engasjeres i nedrustning. Forbudstraktaten bidrar ikke til det.

  2. DEBATT

    Det er oppsiktsvekkende når tidligere ministre vil bryte en bred forsvarsenighet

  3. KRONIKK

    Norges politiske forpliktingar til Nato står i strid med å gå inn i forbodstraktaten

  4. DEBATT

    Vi kan være lojale Nato-allierte og samtidig ta avstand fra atomvåpen

  5. KRONIKK

    Vi kan ikke overlate denne risikoen til våre barn og barnebarn. Forby atomvåpen nå.

  6. DEBATT

    Et nytt atomvåpenkappløp er på vei. Det haster med å starte et kappløp om nedrustning.