Kronikk

Et europeisk brudd. Vil vi det? | Geert Mak

  • Geert Mak
    Nederlandsk journalist, jurist og historiker

Europas reaksjon på koronakrisen var stengte grenser. Enkelte land stoppet medisinsk materiell til nabolandene. Ikke engang tester eller informasjon ble utvekslet, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra grensen mellom Litauen og Polen den 20. mars Mindaugas Kulbis / AP / NTB scanpix

Europa trenger flere mirakler for å overleve dette.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Geert Mak er nederlandsk journalist og forfatter. Berit Roald / NTB scanpix

Og med ett er det faktisk vår tur. Vi, de solvarme generasjonene fra dette tiåret, bryskt vekkes vi ut av illusjonene om vår egen udødelighet. Forsiktig tar vi dette glemte ordet «skjebne» i vår munn, smaker på det.

En kvinne i Sarajevo fortalte meg en gang om hvordan det hadde vært da krigen brøt ut, da hun fortsatt bare var en ung jente. «Jo», sa hun, «foreldrene mine, besteforeldrene mine, alle generasjonene hadde opplevd krig. Vi tenkte bare: Ok, nå er det vår tur.»

Slik er det med oss nå.

Det kommer til å bli stormfullt. Den eneste sikre utveien er en ny vaksine, men det er for tidlig å håpe på det nå. Og i mellomtiden kan mye skje. For det første med oss personlig.

Pandemien akselererer og intensiverer eksisterende problemer overalt i verden, på alle arenaer

De hjerteskjærende scenene som utspiller seg i Italia og Spania nå, kan vi kanskje klare å unngå i Nederland, men slik er det ikke overalt.

Denne katastrofen rammer, som alltid, særlig de aller fattigste hardt: De som bor i slummen i Asia, de mange millionene i Afrika og andre steder som knapt har tilgang på medisinsk utstyr, de titusener av flyktninger Europa har sveket, som nå sitter stuet sammen på greske øyer, og ikke kan annet enn vente.

Globale forstyrrelser i ukjent skala

Men også i økonomisk og politisk forstand kommer denne krisen til å få enorme følger, det ser vi allerede nå. Det snakkes om at dette kan være slutten på den forbløffende, omveltende tiden av globalisering og nyliberalisme, fra tid til annen kan man også høre ordet «paradigmeskifte» falle.

Dette er en krise som antagelig kommer til å ramme bredere og stikke dypere enn finanskrisen gjorde i 2008.

De som spilte hovedrollen på det tidspunktet, var ofte temmelig svette i hendene: Hele det økonomiske systemet kunne når som helst kjøre seg fast, plutselig kom det kanskje ikke flere euro ut av minibanken.

De sto i vinduet og kikket ut på livet i gatene og tenkte: Skjønner dere egentlig at alt dette plutselig kan stoppe helt opp?

Det som den gangen så vidt ble avverget, er de siste to ukene altså blitt til virkelighet.

Minibankene fungerer riktignok fremdeles, men folk kommer seg ikke lenger ut av huset. Det får denne krisen, i motsetning til krisen i 1929 og krisen i 2008, til å ramme den konkrete økonomien, fremfor alt små og mellomstore bedrifter, med umiddelbar og voldsom kraft.

Denne plutselige og totale stillstanden fører til globale forstyrrelser i ukjent skala.

Kappløpet mot koronaviruset: Et offer for covid-19 blir evakuert fra et sykehus i det østlige Frankrike. Jean-Francois Badias / AP / NTB scanpix

Gigantiske gjeldsproblemer

En «krig» er egentlig ikke et godt bilde på det som skjer nå. En krig ville jo nettopp ha avstedkommet en voldsom dynamikk, alle fabrikker ville bli satt i full sving for å støtte krigsinnsatsen.

Nå opplever vi det motsatte:

En dyp stillhet og en global produksjonsnedgang ruller inn over oss.

Ifølge anslagene til Centraal Planbureau kommer Nederland til å oppleve en økonomisk nedgang på 3 til 9 prosent. For et land som Storbritannia tar noen analyser høyde for en nedgang i BNP på 15 til 20 prosent.

I tillegg til all den menneskelige desperasjon vi nå ser i Spania og Italia, har landene også gigantiske gjeldsproblemer. Der land som Tyskland og Nederland har oppsparte midler å tære på, har eurolandene i sør nesten ingenting i bakhånd.

Ifølge noen anslag kommer Spania til å trenge minst 200 milliarder fra Europa for å holde seg på bena.

Sammenlignet med de 750 milliarder euro Tyskland nå pumper inn i egen økonomi, har ikke Italia mer enn 28 milliarder tilgjengelig, det utgjør ikke engang 4 prosent av Tysklands redningspakke.

Eurosonens akilleshæl

I motsetning til andre søreuropeiske land har Italia dessuten skjøvet de mest nødvendige reformene foran seg. Den økonomiske veksten henger langt etter det de andre eurolandene opplever.

Statsgjelden kommer nå formodentlig til å stige til 150 prosent av BNP, halvannen gang så mye som Spanias (som i dag ligger på 98 prosent) og nesten tre ganger så mye som Tysklands (som i dag ligger på 58 prosent). Landet regnes, kort og godt, som «eurosonens akilleshæl».

Denne plutselige og totale stillstanden fører til globale forstyrrelser i ukjent skala

En ny eurokrise, denne gangen i Europas tredje økonomi, er rett rundt hjørnet.

Disse ukene representerer et sannhetens øyeblikk. Pandemien akselererer og intensiverer eksisterende problemer overalt i verden, på alle arenaer.

«Hvordan en nasjon møter en katastrofe, sier noe om dens kraft – men også noe om dens dysfunksjon», skrev historikeren Anne Applebaum i The Atlantic.

I forrige uke ble amerikanerne presentert for en økonomisk krisepakke på 2000 milliarder dollar, det dobbelte av den enorme «bazookaen» Obama fikk etter krisen i 2008.

Det sier alt om alvoret i situasjonen. Analytikerne i Goldman Sachs regner med et – midlertidig – produksjonstap på 24 prosent. Federal Reserve, amerikanernes sentralbank, anslår at det kan bli så mye som 46 millioner arbeidsledige.

USAs opphopning av problemer

I USA er det imidlertid, i større grad enn ellers i verden, snakk om en opphopning av problemer:

New York går allerede under betegnelsen «det andre Wuhan».

For store deler av innbyggerne er helsetjenester knapt tilgjengelige, de dårlige sosiale støtteordningene tvinger mange mennesker til å fortsette i arbeidet, sykdomsforebyggende tiltak er skåret ned til det halve.

I tillegg kommer altså den dominerende tilstedeværelsen av en forstyrret og inkompetent president. I militære kretser kalles dette «clusterfuck».

Les også

«Den hvite manns sykdom». Hat og fordommer bobler etter pandemier. Nå er det europeerne som får gjennomgå.

Anne Appelbaum har med rette kalt denne pandemien et vendepunkt: Det øyeblikket da Amerika, en nasjon som alltid har sett på seg selv som et forbilde for resten av verden, «later til å oppdage en keiser uten klær».

USAs posisjon som dominerende verdensmakt hadde allerede begynt å vakle, med denne pandemien kommer den til å bli ytterligere svekket.

For mindre enn ti år siden spilte USA fremdeles rollen som mektig og sjenerøs velgjører i slike situasjoner. Nå er det Kina som med stor selvfølgelighet har overtatt rollen og leverer munnbind og medisinsk apparatur. Mens Europa står maktesløs og ser på.

Behovet for internasjonalt samarbeid

Også for resten av verden er disse ukene et sannhetens øyeblikk.

Valgene som nå tas, sier alt om kvaliteten på våre politiske ledere.

Spørsmålet er om de bare er gode til å snakke for seg, eller om de også evner å reagere seriøst.

Dette gjelder, på samme måte, for den offentlige diskusjon, der man må skille mellom viktig og uviktig.

Det gjelder også for rollen til den offentlige sektor, som er blitt stadig mer ignorert og innskrenket rundt omkring i Europa, men som nå plutselig må opptre som redningsmann atter en gang.

Det gjelder ikke minst for samfunnsånden og den gjensidige tilliten, selve limet som holder det hele sammen.

Og sist, men ikke minst, for internasjonalt samarbeid – fra Verdens helseorganisasjon til det internasjonale pengefondet og EU.

«Det en italiensk lege oppdager tidlig om morgenen i Milano, kan kanskje allerede om kvelden redde liv i Teheran», skrev Yuval Harari i et flammende innlegg for internasjonal utveksling og solidaritet også under den økonomiske krisen.

Men det er som om globaliseringen med ett er over. Nå er det nasjonalstaten vi samler oss om, og i dette gamle hjemmet søker vi trøst og trygghet.

Selv om det vi nå står overfor i aller høyeste grad er et internasjonalt problem, med utfordringer som bør møtes med en internasjonalt koordinert innsats.

En sjåfør fra den spanske hærens kriseavdeling kjører inn til Madrids skøytebane, som er omgjort til midlertidig likhus. Bernat Armangue / AP / NTB scanpix

Europa trenger et mirakel nå

Begge kreftene er tydelig til stede i EU akkurat nå:

På den ene siden det praktiske behovet for en internasjonal håndtering, og den emosjonelle tilbøyeligheten til å trekke seg tilbake til nasjonalstaten på den andre. Hvor dette ender, er usikkert.

Helse har alltid vært et nasjonalt anliggende innen EU, og da det var tid for en «lockdown», ble den på ingen måte koordinert.

Grensene ble stengt, og Tyskland og Frankrike stoppet først all transport av medisinsk utstyr til nabolandene, italienske anmodninger om hjelp ble ignorert, akkurat som under flyktningkrisen i 2015. Ikke engang tester eller informasjon ble utvekslet.

Ursula von der Leyen, presidenten for Europakommisjonen, uttrykte det slik: «Da Europa virkelig måtte bevise at dette ikke bare var en solskinnsunion, nektet altfor mange medlemmer å låne bort paraplyen.»

Europa trenger altså et mirakel nå.

Når vi gjør oss store kollektive erfaringer, som kriger og pandemier, skjer det gjerne gjennombrudd. Nøden gjør ende på hverdagens tvangstrøye, og plutselig er det rom for nye former og tanker.

Etter at svartedauden hadde herjet i Firenze i 1348, reiste Giovanni Boccaccio seg opp fra ruinene og skrev Dekameronen, et frimodig og revolusjonerende mesterverk.

På samme måte hadde det voldsomme jordskjelvet som nesten jevnet Lisboa med jorden i 1755 – omtrent 40.000 omkom, én femtedel av befolkningen – stor innvirkning: på opplysningstidens filosofer, fremfor alt Rousseau, Voltaire og Kant, og til og med indirekte på den franske revolusjonen.

Etter katastrofen ville ikke Kant lenger høre om «den gode Gud»: Bare fornuften kunne redde verden. Et slikt mirakel var naturligvis også det europeiske prosjektet etter andre verdenskrigs forferdeligheter.

Les også

I Ungarn er demokratiet satt til side. Å bringe «falske nyheter» kan gi fem år i fengsel.

Fleksibilitet innen EU

Også nå finner slike mirakler sted.

Det tok for eksempel i overkant av tre år før presidenten for den europeiske sentralbanken Mario Draghi i 2012 våget å ta ordene «whatever it takes» i sin munn. Oppfølgeren Christine Lagarde trengte bare tre dager.

Det rigide regelverket i EU demonstrerer med ett en ukjent fleksibilitet: Skatteregler løses opp, statsstøtte til bedrifter er ikke lenger tabu, i stedet for «mer Europa» er det nå gjort plass til «mindre Europa».

Boris Johnson lar alle konservative prinsipper fare: Den britiske jernbanen er – riktignok midlertidig – blitt nasjonalisert.

Den alltid like nøkterne nederlandske regjeringen strør om seg med millioner som om det var peppernøtter.

Tyskerne later til å ha glemt sin dødsangst for inflasjon: Til og med i Berlin ser det ut til at John Maynard Keynes ånd får sveve fritt omkring i regjeringsbyggene.

Og det er mer. Etter alt rotet og maset det siste tiåret kan man nesten ikke tro sine egne øyne.

Men er det nok? «Det vi trenger nå, er et utvetydig signal om tillit og solidaritet innenfor den europeiske familien», skrev Adam Tooze, eurokrisens kronikør, denne uken i The Guardian.

Skyttergravene befolkes

Det motsatte er tilfellet.

Resultatet av EU-toppmøtet på torsdag i forrige uke var i all sin vaghet krystallklart: Skyttergravene fra 2008 blir nok en gang befolket.

Den europeiske sentralbanken tar i bruk alle finansielle muligheter, men å stimulere økonomien på europeisk nivå, for eksempel ved distribusjon av såkalte koronaobligasjoner, går fremdeles svært tregt.

De rike landene i nord, med Nederland og Tyskland i spissen, føler ikke for å bære kostnadene av Italias underskudd uten noen form for begrensninger. De sier i stedet at hvert land får klare seg selv. Hjemme venter dessuten populistene.

Men: Skal man bryte med familien i en tid da nøden rammer?

Skal man belære dem som en prest, når kirkene er fulle av lik fordi krematoriene ikke klarer å håndtere pågangen?

Og skjønner vi, fromme kalvinister, at uten disse støttetiltakene kan de økonomiske forskjellene på medlemsstatene – etter at all elendighet har lagt seg – ha blitt så store at et EU ikke lenger er mulig, for ikke å snakke om en eurosone?

Dette er til syvende og sist prisen mitt kjære fedreland må betale for en slik holdning: et europeisk brudd. Vil vi det?

Dette er den største krisen siden andre verdenskrig. Det er så sant: Nå er det vår tur.

Dette er den avgjørende testen for EU, det europeiske fellesskapets solidaritet og de europeiske ledernes statsmannskunst. Det rike Nord-Europa rygger forskrekket. Men Europa trenger flere mirakler for å overleve dette.

Oversatt av Guro Dimmen. Teksten er først publisert i NRC Handelsblad 28. mars.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. EU
  4. Eurosonen
  5. Verdensøkonomien
  6. Kronikk

Koronaviruset

  1. KRONIKK

    Folk dør, men hotellbuffet skal vi ha!

  2. OSLOBY

    Vurderer lokalt forbud mot større private fester

  3. NORGE

    Skolene åpner igjen på «gult lys» med vanlige klasser

  4. NORGE

    Direkteblogg om korona

  5. DEBATT

    Dugnad vil ikkje løyse at Oslo kommune er ubudd på aukande smitte midt i ein pandemi

  6. DEBATT

    Årets studenter risikerer å skrives inn i historien som ansvarlige for den andre bølgen smittespredning