Kronikk

Samtykkets begrensninger | Finn Iunker

  • Finn Iunker
    Forfatter

Hvordan kan jeg vurdere om det er i hennes interesse å ville det hun sier ja til? Det er vanskelig nok å finne ut hva man selv vil, skriver kronikkforfatteren. Foto: Everett Collection / Shutterstock / NTB scanpix

Hvis jeg spør en dame om hun har lyst til å ligge med meg, og hun sier ja, hva har jeg da fått tillatelse til – om noe overhodet?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan kan jeg vurdere om det er i hennes interesse å ville det hun sier ja til? Det er vanskelig nok å finne ut hva man selv vil, skriver kronikkforfatteren. Foto: Everett Collection / Shutterstock / NTB scanpix

Finn Iunker Foto: Kristin Svorte

Sverige vil nå gjøre det forbudt å ha sex med personer som ikke klart uttrykker sitt samtykke til det.

Det høres fint ut

Statsminister Stefan Löfven fastslo på en pressekonferanse at dette i grunnen bare bekrefter «det som burde være selvsagt, nemlig at (sex) skal være frivillig. Og hvis det ikke er frivillig, så er det ulovlig.»

Det høres fint ut, men jeg håper at vi ikke innfører en lignende regel i Norge uten å reflektere over hva et samtykke er, og ikke minst hvilke begrensninger som fortsatt vil finnes, selv om en person sier ja til noe.

Les også:

Les også

Skal vi... kremt... elske?

Ja – til å bli kastet utfor fjellet

Høsten 2014 disputerte jeg på en avhandling om en skoleopera av Bertolt Brecht og Kurt Weill, «Der Jasager» («Han som sier ja»).

Stykket handler om en gutt som under en reise i fjellene blir syk og som sier ja til å bli kastet utfor fjellet. Dette er helt okay, mente åpenbart både komponist og librettist, for gutten vil det jo selv.

For meg ble det en reise i samtykkets historie, dets teori og dets relevans på nærmest alle områder i samfunnet. Ideen med å innhente samtykke er god, men hvis vi ikke forstår hvor vanskelig det er å vite hva andre mennesker vil, uansett hva de sier, kan det fort gjøre vondt verre, ikke minst siden så få av oss har noen interesse av å forstå hva et samtykke er – og ikke er.

Tillatelse til å utføre en lovlig handling

I utgangspunktet skal det være unødvendig å be om tillatelse til å utføre en lovlig handling. Vi har lov til å ligge med hverandre.

Jeg trenger vanligvis ikke samtykke fra noen for å gå en tur i skogen. Derimot har ingen lov til å skjære meg i magen med en kniv. Men hvis jeg får betennelse i blindtarmen, har jeg like fullt et behov for at det skjer. Kirurgi uten samtykke er i prinsippet umulig.

Hva gjelder sex (seksuelt samleie), påpeker en amerikansk samtykkeforsker: «De fleste vil være enige i at nei betyr nei. Men det innebærer ikke at vi vet hva det betyr å si ja.»

Hvis jeg spør en dame om hun har lyst til å ligge med meg, og hun sier ja, hva har jeg da fått tillatelse til – om noe overhodet? Kanskje hun har lyst, men ikke vil (fordi hun er gift). Kanskje hun har lyst, men ikke akkurat nå. Kanskje hun ønsker å ha sex med meg når jeg spør, men ombestemmer seg på vei til soverommet. Listen er lang.

Hva hvis hun er full?

I angloamerikansk kontraktsrett snakker man om «et møte mellom sinnene» («a meeting of the minds»). Hvis jeg spør en dame om hun vil ha sex med meg, og hun med «sex» tenker på det jeg vil kalle «klining», spiller det liten rolle at min forståelse av «sex» etter manges mening er bedre enn hennes.

Og hva skal jeg gjøre hvis hun er full? Hvordan kan jeg vurdere om det er i hennes interesse å ville det hun sier ja til? Det er vanskelig nok å finne ut hva man selv vil. (Jeg har lyst på sjokolade, men jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lyst på sjokolade.)

Samtykke til medisinsk risiko

I 2012 ble det kjent at to pasienter ved Rikshospitalet hadde fått hjerneskade etter å ha deltatt i et forskningsprosjekt der det skal ha vært en «liten tilleggsrisiko» for komplikasjoner. En av pasientene mistet all funksjonsevne og ble totalt pleietrengende.

Til forskning.no uttalte en forskningsleder i 2014 at «det er etablert i medisinsk litteratur at ’liten risiko’ betyr en risiko på 1 prosent eller mindre». 122 pasienter deltok i forsøket. Men de færreste pasienter vil forstå «liten tilleggsrisiko» som ensbetydende med: «Vi anser det som helt sikkert at minst én av dere får en alvorlig hjerneskade som følge av eksperimentet». (1 % av 122 er 1,22.) Pasientene var forresten diagnostisert med vannhode (hydrocefalus), en tilstand som kan påvirke pasientens kognitive evner.

Selv pasienter med normale kognitive evner kan ha problemer med å forstå hvordan «liten risiko» er definert i medisinsk litteratur. Empiriske studier tyder dessuten på at mange pasienter tror at en erklæring om samtykke først og fremst er til for legens og sykehusets skyld, for å frita dem for ansvar dersom det skjer noe galt underveis. Skjemaet som skal signeres, kan i tillegg være så komplisert at man helst skulle ha vært både lege og jurist for å forstå hva som menes, og pasienter har for øvrig det til felles at de ikke er helt friske.

Likeverdige parter?

Det kunne ha hett «fritt samtykke». Da ville vi ha fremhevet at et samtykke selvfølgelig må avgis uten tvang. Det forutsetter imidlertid – blant annet – at begge parter er likeverdige, noe eksempelvis en pasient og en lege aldri kan bli. Den ene er syk, og den andre sitter på den faglige ekspertisen. Tilhengere av sexkjøpsloven vil forstå hva jeg mener.

Det kunne også ha hett «midlertidig samtykke». Da jeg for noen år siden fikk operert kneet, hadde jeg på forhånd signert et samtykkeskjema (som jeg ennå ikke har lest), men like før operasjonen var anestesilegen påpasselig med å spørre om dette var noe jeg virkelig ønsket. Hva jeg ville i forgårs, spiller ingen rolle hvis jeg vil noe annet i dag.

Eller vi kunne ha kalt det «handlingsavgrenset samtykke». Hvis du har sagt A, har du ikke sagt B.

Men i de fleste land kalles det noe annet, nemlig «informert samtykke» (som vi sier på norsk). Det er i grunnen rart, for begrepet forutsetter nærmest at alt er greit så lenge vi propper pasienten full av informasjon.

Kun et ideal

Men et fritt, midlertidig, handlingsavgrenset og informert samtykke kan aldri bli mer enn et ideal. Til syvende og sist vet vi ikke hva andre mennesker vil. Ofte er det vanskelig nok å finne ut hva vi selv ønsker.

Det verste vi kan gjøre, er å tro at vi har løst et problem hvis vi bare klarer å lirke et ja ut av pasienten på legekontoret, damen på julebordet eller far og mor på gamlehjemmet. Hensikten med et ideal er ikke å nå det, men å huske at det er der.

Samtykkets relevans kommer bare til å bli sterkere i tiden fremover. Medisiner og andre former for behandling holder oss i live stadig lenger, men det betyr ikke at alle har tipp-topp kognitive evner gjennom hele alderdommen. Samtidig forutsettes det nærmest at pasienten skal ta alle valg på egen hånd. Og da må vi andre bli flinkere til å spørre. Også når vi treffer folk på fest.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Etikk
  2. Sexisme
  3. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Er du bare litt psykisk syk? Da håper jeg du har penger.

  2. MOTOR
    Publisert:

    Når må man gi opp førerkort og bil?

  3. POLITIKK
    Publisert:

    Privat helsedirektør reagerer sterkt: Arbeiderpartiet tenker ikke på pasienten

  4. SPREK
    Publisert:

    Trine (50) har 18 svulster på lungene, men nekter å takke ja til cellegiftbehandling. Nå løper hun en mil hver dag.

  5. KULTUR
    Publisert:

    Gjennombrudd: Maskinene ser alvorlig sykdom lenge før legene

  6. KULTUR
    Publisert:

    Julia Kristeva: – Den europeiske venstresiden har ikke tatt nasjonal identitet nok på alvor