Kronikk

Tid for å fjerne skammen

  • Ole Kristian Hjemdal
  • Siri Thoresen
Nesten hver tiende norske kvinne opplever å bli voldtatt i løpet av livet, viser en ny norsk undersøkelse. Veldig få søker medisinsk hjelp eller anmelder forholdet.

Å bli voldtatt er fremdeles sterkt forbundet med skam og skyldfølelse.En av fire voldtektsutsatte kvinner forteller at andre klandret dem for det som hadde skjedd.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nesten hver tiende norske kvinne opplever å bli voldtatt i løpet av livet, viser en ny norsk undersøkelse. Veldig få søker medisinsk hjelp eller anmelder forholdet. Mange forteller det ikke til noen, men holder det skjult og føler skam.

Vi har fjernet skammen for mange andre ting i vårt samfunn. Nå må vi fjerne skammen for voldtekt.

Voldtekt i Norge

Siri Thoresen.
Ole Kristian Hjemdal.

I en stor norsk omfangsundersøkelse om vold og seksuelle overgrep i befolkningen ble 4.500 kvinner og menn intervjuet om sine erfaringer. I undersøkelsen ble det stilt direkte spørsmål om blant annet tvang til samleie, oralsex eller analsex ved bruk av fysisk makt eller trusler. Slike konkrete spørsmål, som tar utgangspunkt i den juridiske definisjonen av voldtekt, har aldri tidligere vært stilt i norske undersøkelser.Nesten hver tiende kvinne (9,4 prosent) fortalte at de hadde blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. Det samme gjaldt én av hundre menn.

Mange var svært unge: Halvparten av voldtektsutsatte kvinner var under 18 år.

Voldtekt er en alvorlig hendelse

En stor andel opplevde voldtekten som svært dramatisk og voldsom. Over 44 prosent av de voldtatte kvinnene hadde vært redd for å bli alvorlig skadet eller drept under voldtekten, over 28 prosent hadde fått fysiske skader.

Voldtekt har også alvorlige negative langtidsvirkninger for fysisk og psykisk helse. Blant de voldtektsutsatte kvinnene var det mer enn en tredjedel som flere år senere rapporterte at de hadde psykiske plager. Det var tre ganger flere enn kvinner som ikke hadde slike erfaringer.

Voldtekt og andre seksuelle overgrep representer derfor et betydelig folkehelseproblem.

Det er ikke snakk om korte skjørt i Slottsparken

Mye av oppmerksomheten i media har fokusert på såkalte overfallsvoldtekter, som begås på offentlig sted med ukjent gjerningsmann. Og det er viktig å forebygge slike voldtekter.

Men de aller fleste voldtekter begås av noen man kjenner (86 prosent i vår undersøkelse), slik som venner, bekjente, naboer, kollegaer, kjærester, partner, eller tidligere partner. Bedre belysning i Slottsparken vil ikke forebygge denne type voldtekter.

Fattigdom og manglende likestilling har ofte blitt brukt som viktige forklaringer på høy volds— og overgrepsforekomst. I undersøkelsen deltok personer født mellom 1939 og 1995. I denne perioden har Norge hatt en sterk velstandsutvikling og økt likestilling mellom kjønnene.

Vi kunne forventet at voldtektforekomsten hadde gått ned i denne perioden. Undersøkelsen tyder ikke på det. Yngre kvinner rapporterte voldtekt like ofte som eldre kvinner.

Skjult og skambelagt

Voldtekt er fremdeles skjult. Få oppsøker helsetjenester (11 prosent), få anmelder forholdene (10 prosent), og en del forteller aldri til noen andre hva de har vært utsatt for.

Blant kvinner som hadde vært utsatt for voldtekt hadde én av tre aldri fortalt om dette til noen før de ble intervjuet i denne undersøkelsen.

Å ha blitt voldtatt er fremdeles sterkt forbundet med skam og skyldfølelse.

Mer enn halvparten av de utsatte i vår undersøkelse var bekymret for hva andre mennesker ville tenke om dem etter det som hadde skjedd.

To tredjedeler hadde forsøkt å skjule det for andre, og seks av ti hadde sett ned på seg selv etter voldtekten. To tredjedeler klandret seg selv, og halvparten følte at de hadde gjort noe galt. Skam og skyldfølelse skaper mer psykisk uhelse.

Reaksjoner fra andre

Individets valg om hemmeligholdelse eller åpenhet skjer innenfor rammen av de sosiale realiteter vi lever i, og påvirkes av hvilke reaksjoner man kan forvente fra andre. Det å ikke søke hjelp etter en voldtekt, å holde det skjult og klandre seg selv, kan være en velbegrunnet strategi i det samfunnet vi lever i.

En av fire voldtektsutsatte kvinner i undersøkelsen rapporterte at andre hadde klandret dem for det som hadde skjedd, og at andre hadde trukket seg vekk fra dem etterpå.

Det kan være forbundet med sosial risiko at andre vet om det som har skjedd. Kanskje oppfattes den sosiale risikoen ved åpenhet som en så stor ulempe at mange kvinner velger ikke å dele det som har hendt, på bekostning av muligheter til behandling, anmeldelse og å kunne snakke med noen om det.

Skammens prislapp

Det man skammer seg for vil man ikke at noen skal se. Hemmeligholdelse fører til at man ikke søker hjelp.

De som ikke søker hjelp får heller ikke medisinsk undersøkelse, fysiske skader blir underbehandlet, hendelsen blir ikke dokumentert, og de mottar heller ikke tidlig behandling som kunne ha forebygget psykisk uhelse.

Hjelpetiltak, som for eksempel overgrepsmottak og barnehus, skaleres i forhold til den lille gruppen som faktisk søker hjelp.

Hemmeligholdelse fører også til at man ikke anmelder. Slik går mange voldtektsmenn fri. Og samfunnet blir blindet for denne virkeligheten.

Hemmeligholdelsen har også en sosial kostnad. Det bæres tyngre det som bæres alene.

God sosial støtte er den aller viktigste enkeltfaktor som fremmer god helse etter store belastninger. Det er ikke lett å få god sosial støtte etter en hendelse man ikke kan snakke om.

Vi må slutte å påføre skam

Det norske samfunnet har i etterkrigstiden blitt mer åpent, vi snakker om flere vanskelige ting. Det er mindre vi må holde skjult og bære alene. For eksempel har vi hatt stor suksess med å fjerne skam for det å få barn utenfor ekteskap.

Det var ikke en personlig egenskap ved kvinnen på femtitallet som førte til at hun skammet seg over å være ugift mor. Det er ikke en personlig egenskap ved en kvinne i 2014 som medfører at tanken på å skamme seg over barnet ikke streifer henne.

Det handler om at den sosiale tildelingen av merkelapper har endret seg, og at «ugift mor» ikke lenger er et sosialt «rødt kort». Det virker som om «voldtatt» fremdeles er et «rødt kort». Det trenger ikke være sånn.

Å fjerne skam er noe vi kan. Det har vi fått til før i Norge. Nå må vi ta fatt på å fjerne skammen ved voldtekt.

Les mer om

  1. Kronikk