Kronikk

Hva er sannheten om det norske barnevernet? | Geir Kjell Andersland

  • Geir Kjell Andersland
    Geir Kjell Andersland
    Advokat

Det norske barnevernet opplever skarp nasjonal og internasjonal kritikk, både fra faglig og fra folkelig hold, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra en demonstrasjon foran Stortinget i 2016. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Det er kritikere som vil legge ned barnevernet. Det er ingen god løsning for sviktede barn.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Barnevernet i Norge får ofte kritikk i mediene. Aftenposten hadde nylig oppslag den ene dagen om at en rekke kommunale barnevernstjenester bryter barnevernloven, den andre dagen om at foreldre flykter utenlands for å komme unna barnevernet.

Samtidig opplever det norske barnevernet skarp nasjonal og internasjonal kritikk, både fra faglig og fra folkelig hold.

Geir Kjell Andersland er barnerettsjurist, tidligere fylkesnemndsleder og regiondirektør i Bufetat. Foto: Privat

Den siste rapporten fra FNs barnekomité (juni 2018) om Norges etterlevelse av barnekonvensjonen, inneholder også kritikk av vårt barnevern. I 2015 kom «Bekymringsmelding om barnevernet», undertegnet av 170 personer fra ulike fagfelt. Meldingen hevdet blant annet at barnevernstjenesten «foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser».

Fra andre fagfolk og fra tidligere barneminister Linda Hofstad Helleland (H) er det blitt tatt til motmæle mot kritikken. Ifølge Helleland er Norge et foregangsland innen barnevern, og «andre land vil komme etter oss, både når det gjelder lovregulering og holdninger».

Så hva er sannheten om norsk barnevern?

Les også

Organisasjonen for barnevernsforeldre: – Mange foreldre opplever at de ikke blir respektert, og vitner føler seg tråkket på

Barnevernets utfordringer

I desember 2018 fremla Helsetilsynet en rapport basert på en gjennomgang av 106 barnevernssaker fra 60 kommuner. Alle sakene hadde blitt behandlet av fylkesnemndene i løpet av 2016–2017. Rapporten inneholder både positiv og negativ omtale av barnevernets arbeid. Men fordi mangelfullt arbeid har så alvorlige følger for de berørte barn og familier, får de negative konklusjonene størst oppmerksomhet.

Rapporten er etter min vurdering den hittil beste virkelighetsbeskrivelse av situasjonen i norsk barnevern. Støttet av andre offentlige rapporter og av egen faglig erfaring på feltet i ulike roller gjennom nesten 20 år, fremstår følgende punkter som vår tids største utfordringer for barnevernet:

1. Svikt i barns medvirkning

Rapporten viser at mange saker lider under svak oppfølging og overfladiske analyser. Særlig alvorlig er spørsmålet om barn har fått anledning til å medvirke i valg, planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltak.

Det er uklart om barna overhodet er involvert, men om de er det, så fremgår det ikke hvordan deres synspunkter er blitt vurdert. Foreldrenes involvering med sikte på valg av eventuelle hjelpetiltak er også lite synlige.

Helsetilsynets rapport bekrefter her konklusjonen i rapporten om alvorlige overgrepssaker mot barn, «Svik og Svikt» (NOU 2017: 17): Barnevernet er for lite på besøk i hjemmet og snakker for lite med barna det gjelder.

Les også

Her avgjøres skjebnen til åtte måneder gamle Lukas

2. Svikt i kompetansen

Flere av de gjennomgåtte saker avdekker at barnevernet har vist mangelfull kompetanse. Dette rammer særlig valg av hjelpetiltak. Hjelpetiltakene fremstår ofte som for lite omfattende eller for lite intensive.

Mange av hjelpetiltakene er ikke tilpasset de konkrete utfordringene. Barnevernet synes videre å legge for liten vekt på innvandrerfamiliers ofte traumatiske erfaringer. Terskelen for å beskrive foreldrene som ute av stand til å nyttiggjøre seg hjelpetiltak, med omsorgsovertagelser som konsekvens, blir for lav.

Evalueringene av hjelpetiltakenes effekt er ofte usystematiske. Det fører til at sammenhengen mellom angivelige nytteløse tiltak i hjemmet og nødvendigheten av omsorgsovertagelse ikke er tydelig nok.

Norge har fått kritikk for det høye antallet akuttsaker i barnevernet. Desto mer alvorlig er det at rapporten konkluderer med at mange akuttvedtak er en følge av en oppstått akuttsituasjon som kan «sees som et resultat av svikt i barnevernstjenestens arbeid i familien».

Det avdekkes videre en «omfattende svikt i akuttarbeidet». Svikten består i manglende vurderinger om akuttsituasjonen kunne vært håndtert med mindre inngripende tiltak for barnet. Rapporten etterlyser også et bedre samarbeid med barnet og foreldrene om hvordan en nødvendig flytting kan gjennomføres så skånsomt som mulig for barnet.

Les også

Fire barn er tilbake hos foreldrene etter plassering i beredskapshjem. Etter to år og to rettssaker står barnevernet fremdeles på sitt.

3. Svikt i samarbeidet med det øvrige hjelpeapparatet

For dårlig samhandling mellom barnevernet og andre tjenester synes å være en naturskapt gjenganger.

Flatø-utvalget fremla i 2009 forslag til bedre samarbeid og samhandling mellom de ulike tjenester til utsatte barn. Barnekomiteen påtalte i 2010 mangelen på tverretatlig samarbeid.

Barnevoldsutvalget fastslo i 2017 igjen at det er for dårlig samhandling mellom tjenestene.

Helsetilsynets rapport fra 2018 påviser fortsatt de samme utfordringer. Det finnes gode eksempler på at barnevernstjenesten har inntatt sin viktige rolle som koordinator for et helhetlig samarbeid til barnas beste. Men hovedregelen er snarere at barnevernstjenesten opptrer for passivt overfor andre tjenester. Dette medfører at bistanden blir for lite helhetlig og for lite tilpasset barnet og familien som trenger hjelp.

Les også

Norge bryter fortsatt barnekonvensjonen. Her er fem områder hvor det svikter.

Må erkjenne behovet for endringer

Vergerådsloven, iverksatt i 1900, var verdens første barnevernlov og etablerte et offentlig ansvar for barn uten forsvarlig omsorg. Norge ble en pioner for barns rettigheter. Dette er en verdifull arv som må forvaltes godt.

Det er kritikere som vil nedlegge barnevernet. Det er ingen god løsning for sviktede barn. Men også barnevernets støttespillere må erkjenne behovet for forbedringer i dagens norske barnevern. Derfor er det løfterikt at det nylig er tatt tydelige politiske grep som forhåpentligvis vil møte de påviste utfordringer.

Stortinget vedtok våren 2018 endringer i barnevernloven som pålegger barnevernstjenesten å sørge for at barn får medvirke på alle stadier i en barnevernssak. Videre innskjerpes barnevernets plikt til, «så langt som mulig», å samarbeide med barnet og barnets foreldre.

Og den nye regjeringserklæringen uttaler, blant andre, følgende sentrale løfter:

  • Barnevernet og andre instanser må i større grad involvere barnet i viktige avgjørelser som angår barnets liv.
  • Alle etater som jobber inn mot barnefamilier må koordinere innsatsen og samarbeide bedre om å gi et helhetlig tilbud.
  • Innføre kompetansekrav og autorisasjon i de kommunale barnevernstjenestene.

Barnevernet trenger også mer ressurser. Men først og fremst er det nå behov for forbedringer i holdningene og kompetansen blant dem som jobber i barnevernet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Barnevern
  2. Oppvekst

Relevante artikler

  1. NORGE
    Publisert:

    106 barnevernssaker gjennomgått: Ny rapport avslører alvorlig svikt i barnevernet

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Norge burde etterleve barnekonvensjonen i langt større grad

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Hvis debatten om barnevernet skremmer foreldre fra å søke hjelp, har vi mislykkes som samfunn

  4. DEBATT
    Publisert:

    Erstatningssøksmål mot egne ansatte er feil medisin for barnevernet

  5. NORGE
    Publisert:

    Ny barnevernslov: Vil gi bedre beskyttelse for barn som bor i to hjem

  6. DEBATT
    Publisert:

    Trenger barnevernet en mastergrad i koordinering?