På tide å snakke om livet som kristen

I 2015 ønsker jeg å bli litt modigere i det offentlige rom, og Bjørn Stærk ga meg akkurat det lille dyttet jeg trengte.

I Aftenposten i romjulen utfordret Bjørn Stærk oss kristne: "Hvis noen en dag finner formelen for å avsekularisere Norge, vil du ikke se det i form av massevekkelser (…) Du vil høre om det fra venner eller familie. Du vil merke at de troende blir mer synlige i offentligheten. Gradvis kommer du kanskje frem til at de er inne på noe. Følg med. Ballen ligger hos de religiøse."Enig! Det er via venner og familie at nordmenn vil se hvem Gud er. Men da må vi som hevder å kjenne Gud våge å ta ballen! Det er vår tur. Det har vært taust lenge nok.

Stempel

Hvis Gud i Jesus vil gi mennesker oppreisning, verdighet, forsoning (for å nevne noe), hvorfor er vi ikke mer frimodige på hans vegne? En grunn er at "vanlige kristne" ikke orker å bli satt i bås med dem som oftest tar ordet. Man orker ikke bli karakterisert som pietister, mørkemenn eller fundamentalister. Noen har risikert slike stempel, uten at stempelet nødvendigvis stemmer. Majoriteten av de kristne ser det – og forblir tause. Man vil heller ta praten privat, der man har anledning til å forklare, gå dypere.

På tide å spille ball!

Det er tid for å være proaktiv, også utenfor kirkeveggene. Det er tid for å snakke om alt det gode og livsbejaende den kristne troen representerer, i stedet for å forsvare enkeltpunkter som blir satt på agendaen av dem som vil den kristne troen til livs. Det er på tide at vi tar ballen! Så får vi heller risikere å bli stemplet. Slike stempel er for så vidt en del av pakken Jesus forespeilet sine etterfølgere. Han forutså både forfølgelse og arrestasjoner. Men også mye annet: glede, fred, kjærlighet, frihet …

Nytt liv – nye verdier

Da Jesus ba sine nære venner om å bli disipler, var dét starten på et fellesskap uten sidestykke, bygget på at man blir en del av Guds egen familie som følge av hva Gud gjør i en, ikke fordi man endret levesett. Likevel førte – og fører – dette slektskapet til et nytt liv med nye verdier, og en levemåte som var motstrøms sammenlignet med den kulturen de første kristne var en del av. Det førte blant annet til at de ferske kristne begynte å se sine medmennesker som det: medmennesker.

Likeverdige, uansett stilling, kjønn og status, skapt av Gud Fader til et liv i fellesskap med ham. De hadde sett sin mester leve det ut ved at han ga verdighet og nye muligheter til alle. Han møtte motstand hos eliten, men etterfølgerne hans tok hans måter til hjertet. Det bant dem sammen på en ny måte; de ble ett i Kristus. De fikk en ny levemåte – og altså et nytt menneskesyn. Dette førte til at de første kristne reddet nyfødte som var satt ut for å dø, ga kvinner rettigheter som tidligere bare var forbeholdt menn, risikerte eget liv for å hjelpe andre osv. Senere: De opprettet sykehus, barnehjem, skoler ... Slikt kan man få pepper for. For til tross for disse (i våre øyne) gode tingene, ble de første kristne utsatt for utallige forfølgelser, akkurat som Jesus hadde lovet dem.

Fra organisme til organisasjon

Det endret seg imidlertid da keiser Konstantin innførte religionsfrihet og rettigheter for kristne. Man kan likevel undres over om det var positivt for den kristne menighet eller ikke. For da kristendommen ble en statsreligion, ble kirken institusjonalisert. Fra å være en levende organisme av fellesskap, ble det nå også en organisasjon. Kirken ble en maktfaktor, og noe ganske annet enn det Jesus inviterte til. Han inviterte til fellesskap og etterfølgelse, ikke til et system med misbruk av makt.

Heldigvis har varme kristne mennesker gjennom årene beholdt kjernen i den kristne troen: å følge Jesus og leve ut livet med ham i hverdagen. Heldigvis. Og jeg tenker: Ved Guds nåde – har mennesker som for eksempel Hans Nielsen Hauge holdt dette varmt. Derfor har kristendommen overlevd til tross for motstand, forfølgelser, misforståelser og maktmisbruk. For den kristne troen lever – og vokser – forsatt, om enn ikke så synlig i det offentlige bildet.

Et indre liv

Så hvorfor ligger vi som kaller oss etterfølgere av Jesus så lavt? Ifølge religiøse markedsteorier vil mer religiøs frihet og mangfold føre til større religiøs aktivitet. Dette har ikke skjedd i Norge og Europa (jevnfør Stærks kronikk). Jeg tror dette handler om en misforståelse av hva den kristne troen handler om. I overleveringen fra den ene generasjonen til den andre, har selve livet med Jesus blitt vannet ut, og man sitter igjen med at den kristne troen handler om form. Man mistet poenget om at livet med Jesus er en relasjon, som igjen vil vise seg i verdivalg (jevnfør de første kristne). Dette pågikk i noen generasjoner, og her er vi nå.

En fantastisk mulighet

Det er ikke så mange pietister blant oss kristne lenger. Likevel holdes en lav profil fordi vi aner fordommene som finnes. Jeg tror det er derfor vi forblir inaktive, til tross for stor frihet. Vi er likevel en del "fundamentalister", forstått som at vi ønsker å ha Jesus som et fundament der vi lever et liv bygd på hvem Jesus er og hva han sa og gjorde. Og troen på denne Jesus lever i beste velgående i manges hjerter, slik også Bjørn Stærk skriver: "Ikke engang i Norge er Gud borte."

Nei, Gud er ikke borte! Og jeg undrer meg: Hvem tar ballen og forteller hva livet med Jesus handler om? At han representerer alt som er godt, fullt av liv, lys og glede, også i tider hvor livet gjør vondt?

Jeg tror Bjørn Stærk har rett: Nøkkelen til avsekulariseringen ligger ikke i masseomvendelser, men i at vi kristne begynner å fortelle hvem vi tror på og hva det betyr for oss, i nære relasjoner og det offentlige rom. Da må vi våge å risikere å tape ansikt. Men gradvis vil de som ikke tror kanskje begynne å ane og komme frem til: "De kristne er inne på noe!" (Bjørn Stærk).

Ballen er hos oss som tror! Litt skummelt, men jeg gleder meg til større dialog om hva Jesus faktisk betyr! Takk, Bjørn Stærk, for at du minnet meg på dette!