Kronikk

Pennywise er klovnen fra helvete | Essay av Karin Hindsbo

  • Karin Hindsbo
    Direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Pennywise (Bill Skarsgaard) har skremt kinogjengere i høst. Karin Hindsbo lurer på når og hvorfor klovnen ble et skremmebilde. Foto: Brooke Palmer / TT / NTB scanpix

I denne artikkelserien konfronterer Karin Hindsbo sin egen barndoms frykt. Tema: Klovnen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klovner sprer skrekk og redsel som aldri før. I kinosalen har klovnen Pennywise denne høsten trukket rekordmange mennesker til nyinnspillingen av Stephen Kings IT, men også i den virkelige verden skaper klovner frykt.

I fjor ble en rekke overfall i ulike deler av verden begått av folk utkledd som klovner, et fenomen som raskt fikk navnet «killer clowns». Er ikke egentlig klovnen en morsom figur som skal få oss til å le? Når og hvorfor ble den et skremmebilde?

Les også

Det ikoniske romvesenet Xenomorf har hovedrollen i Alien-filmene. Men det ble født av en kunstners mareritt | Essay av Karin Hindsbo

Topper skummelhets-listen

Selv hamburgerklovnen Ronald McDonald måtte begrense sine oppdrag under fjorårets klovneoverfall. Foto: TT / NTB Scanpix

Mens klovneoverfallene pågikk i fjor, ble klovnekostymer forbudt til halloween i USA. Selv hamburgerklovnen Ronald McDonald måtte begrense sine oppdrag. Som en følge av klovnestrekene laget BBC Culture en artikkel om klovnens mørke sider. Her intervjuet journalist Fiona MacDonald forfatteren Benjamin Radford, som har skrevet boken Bad Clowns. Radford peker på at klovner alltid har hatt en dobbeltrolle. De er både ofre for mobbing og mobbere selv, noen ganger ler de av seg selv, noen ganger ler de av deg. Han konkluderer med at «det er feil å spørre om når klovner ble onde, for de har aldri vært gode».

Les også

Skumle «killer clowns» ødelegger for sykehusklovnene

Artikkelen trekker også frem en forskningsundersøkelse om hva som skremmer oss mest. Her topper klovnen listen over yrkene vi synes er skumlest. Som filosofiprofessor David Livingston Smith formulerer det: «En person er skummel dersom vi er usikre på om personen er en vi skal frykte eller ikke,» forteller han. Det er altså i stor grad usikkerheten vi kjenner på i møte med klovnen som definerer skummelhetsfaktoren. Den er både tragisk og komisk, både innbydende og ondskapsfull.

Klovnens dobbeltsidige natur gjør oss urolige, i tillegg gjør klovnens maske det vanskelig å identifisere dens følelser og intensjoner. Vi kan rett og slett ikke forstå klovnen. Vi vet ikke om den er farlig, men vi vet den kan være det.

Les også

Les anmeldelsen av «It:» Lekkert og skummelt

Dyster 1980 talls nostalgi

Karin Hindsbo Foto: Jan T. Espedal

I dette limboet mellom kjent og ukjent, mellom våre egne indre demoner og usikkerheten i møtet med verden rundt oss, utspiller Stephen Kings IT seg, og da personifisert i klovnen Pennywise.

I årets IT-film følger regissør Andy Maschiettes første del av boken. Der denne opprinnelig er satt til 1957-58, foregår nyinnspillingen mot slutten av 1980-tallet. Dermed skriver IT seg inn i den dystre 1980-tallsnostalgien vi finner i flere andre filmer og TV-serier akkurat nå, som for eksempel Stranger Things, som akkurat fikk sin sesong 2 sluppet på Netflix.

Les også

Stranger Things 2: Lever opp til årets høyeste serieforventninger – til slutt

Pennywise tar form som hvert av barnas verste mareritt. Foto: MARCO GROB

IT starter med at den vesle gutten Charlie blir tatt av Pennywise som lurer nede i kloakken, og vi følger storebroren og hans venner i deres søken etter ham. Her er det ingen happy ending. Charlie er borte, det vet vi, mens demonklovnen skruppelløst utnytter båndet mellom lillebror og storebror, og systematisk terroriserer vennegjengen. Pennywise tar nemlig form som hvert av barnas verste mareritt. Han er inkarnasjonen av deres mest hemmelighetsfulle mørke og deres dypeste frykt. Men demonens foretrukne grunnform er altså klovnen.

Maschietti vet hvordan han skal spisse klovnefiguren til ren ondskap. I Bill Skarsgaards versjon av Pennywise er det lite komikk igjen, fjeset er kritthvitt med høy panne og bustete oransje hår. Munnen er stor og rød, og fra munnvikene går to røde streker loddrett opp gjennom ansiktet som smale horn. Nesen er malt dyprød på spissen, som om han nettopp har stukket snuten i en varm pøl av blod. Dette er en dyster og grusom klovn.

Les også

Fremmedfrykt, terror, klimakrise og Donald Trump: Derfor kommer klovnene nå

Den tragiske klovnen

Slik har ikke klovnen alltid vært, for selv om klovnen konsekvent har båret i seg en dobbelthet og vært en karikert figur, har den endret seg gjennom historien. Vi kan følge denne endringen i kunsten, vi ser det i fremstillingen og fortolkningene. Opp gjennom 1800- og rundt 1900-tallet er klovnen portrettert av flere viktige kunstnere.

Honoré Daumier malte klovner og klovne-lignende karakterer flere ganger på midten av 1800-tallet, ensomme og mørke figurer, noen ganger med lumske ansiktstrekk. Senere finner vi hos Pierre-Auguste Renoir eller Henri de Toulouse-Lautrec gåtefulle klovne-figurer med en aura av tristesse, det samme gjelder Paul Cezannes maleri av Harlequin og Pierrot. I Francis Picabias Fratellini Clown fra 1937 ser klovnen syk og ubehagelig ut. Dette er ikke lystige underholdningsportretter, men de viser ikke morderiske demoner heller. De er nok mer tragiske enn skumle.

Den moderne klovnen

Hvert år inviteres det til minnestund i All Saints Church i Dalston, nord for London, for å hedre den kjente britiske klovnen Joseph Grimaldi, som døde i 1837. Foto: Peter Nicholls / Reuters

Forfatter og journalist Linda Rodriguez McRobbie skriver i artikkelen «The History and Psychology of Clowns Being Scary» i Smithsonian Magazine fra 2013, at klovnen har eksistert siden tidenes morgen i ulike kulturer, som for eksempel i form av en joker eller narr. I det 18. og 19. århundre vokste imidlertid pantomime-klovnen frem som dominerende underholdningsfigur i Vest-Europa. Det er denne klovne-versjonen vi ofte ser portrettert i kunsten.

Samtidig ser vi et nytt bilde av klovnen vokse frem gjennom 1800-tallet, etter den svært populære engelske pantomimeartisten Joseph Grimaldi (1778-1837). Grimaldi forsterket klovnens særtrekk, med ekstravagante kostymer og et tykt lag hvit ansiktsmaling. Han malte store røde prikker på kinnene og hadde på seg en farget parykk. Med ham vokste for alvor den moderne klovnefiguren vi kjenner i dag frem.

McRobbie beskriver Grimaldi som en stjerne med en tragisk historie, der klovne-alteregoet uløselig ble knyttet sammen med personen. Grimaldi var forkrøplet, hadde en tyrannisk far, mistet sin kone og senere også sin sønn. Dette ulykksalige livet tok han med seg på scenen der han vitset med det. Charles Dickens, som hadde basert en karakter i romanen The Pickwick Paper på Grimaldis ulykksalige sønn, ble satt til å redigere klovnens memoarer, og han rendyrket nettopp den mørke og foruroligende historien som lå bak masken.

Les også

«Killer clowns» må slutte å skremme folk

Den morderiske klovnen

Den opprinnelige drapsklovnen: Seriemorder John «Pogo» Wayne Gacy. Foto: TT / NTB Scanpix

I nyere tid har klovnen tatt med seg sin tragiske bakgrunn over i horror-universet, slik vi ser det med Pennywise. Et vendepunkt i så måte kom med den amerikanske klovnen Pogo, alias The Killer Clown, som også skal ha inspirert Stephen King. Fra 1972 til 1978 sto John «Pogo» Wayne Gacy bak mer enn 30 seksuelle overfall og mord på barn i Chicago-området.

Det vakte redsel og frykt ikke bare i USA, uskyldigheten forsvant og angsten for det fremmede satte seg for alvor og etterlot dype spor inn i 1980-tallet. Det var ikke bare i det fjerne og på tvers av kontinenter at kalde fronter tegnet et angstbilde, det var også helt nært: frykten for det fremmede var rett utenfor døren. Gacy ble dømt til døden og henrettet i 1994, men ikke uten å ha malt en anselig mengde klovneportretter som i dag er i fri flyt i auksjonshusene.

Ifølge Linda Rodriguez McRobbie er det Gacys morderiske klovn som virkelig endret samtidens oppfatning av klovner. Nå ble klovnen uløselig tilknyttet blodige og grufulle egenskaper. Slik kan man kanskje si at selve klovnefiguren i løpet av 1980-tallet utviklet seg til å bli et symbol på vår dypeste frykt, akkurat slik Pennywise er.

Jaktet av et kunstverk

Pass deg neste gang du går forbi en kloakkrist, for du kan være helt sikker på at Pennywise venter på deg der nede. Foto: Brooke Palmer

Flere samtidskunstnere, som Bruce Nauman og Cindy Sherman, har i nyere tid brukt klovnen i konfronterende, foruroligende og nærgående kunstverk. Her er klovnen stilistisk gjennomført, samtidig som den er ubehagelig og uforutsigbar. Kunstneren Ugo Rondinone har også brukt klovnen i totalinstallasjoner, der levende figurer skaper intense psykologiske og klaustrofobiske rom.

Det er lett å se at IT-regissør Andy Muschietti bevisst leker med og spiller på de mange representasjonene av klovnen gjennom historien, både nye og eldre. En rekke av disse klovneversjonene dukker opp i Bill Skarsgaards uforsonlige fortolkning av Pennywise, men de kommer også tydelig til syne i scenene fra et skremmende klovnekabinett i det forlatte huset som skjuler inngangen til Pennywises’ verden.

Muschietti har sågar uttalt at filmen er direkte inspirert av billedkunst, noe som er åpenbart i scenen som spiller på den italienske kunstneren Amedeo Modigliani (1884-1920). I sin barndom hadde regissørens familie en reproduksjon av Modigliani hengende på veggen.

I et intervju i New York Times beskriver han minnene av maleriet: en skikkelse med forlenget hals, skjevt ansikt og tomme øyne. «Det var så deformert at jeg som barn ikke så det som et kunstnerisk uttrykk, men som et monster». Minnene dukker opp i en scene med et Modigliani-inspirert kvinneportrett som henger på kontoret til en av guttene i filmens far. Gutten frykter bilder mer enn noe annet og når kvinnen plutselig trer ut av bildet og jakter ham, blir den skjeve figuren med de svarte øynene selv til en demonisk klovnefortolkning.

Det er neppe tilfeldig at nyinnspillingen av IT har trukket et rekordstort publikum denne høsten. I dag har klovnefiguren fornyet betydning, i en tid med stadig større polarisering og en voksende angst for det ukjente. Vi kan ikke kvitte oss med våre indre redsler og tabuer. Jo mer vi prøver å maskere og karikere dem, i desto mer fryktinngytende versjoner vil de komme tilbake for å hjemsøke oss. Så pass deg neste gang du går forbi en kloakkrist, for du kan være helt sikker på at Pennywise venter på deg der nede.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Film

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det ikoniske romvesenet ble født av en kunstners mareritt

  2. KRONIKK

    «Blade Runner» regnes i dag som en av historiens mest innovative sci fi-filmer. Men ikke for 35 år siden

  3. KRONIKK

    Hvilke historier velger vi å fortelle om krigen? | Ivo de Figueiredo

  4. KRONIKK

    Forskere og institusjoner forsøker å sko seg på «Skjelvet»

  5. KRONIKK

    Verdens største land har sunket ned i en myr av mismot. Russland er på randen av nervesammenbrudd

  6. KRONIKK

    Meninger: Dette er noe av det styggeste jeg har sett