Syria, Tyrkia og skandalen Afrin | Eirik Eglad
NATO og Norge må på det sterkeste fordømme den tyrkiske invasjonen av Afrin og kreve at Tyrkia trekker seg ut og respekterer selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria.
20. januar invaderte Tyrkia den kurdiske regionen Afrin i det nordlige Syria. Denne invasjonen har ført den syriske borgerkrigen over i en ny fase og truer utsiktene for en fredsløsning i Syria.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har innledet et nytt tragisk kapittel i en allerede tragisk krig.
Tyrkiske overgrep
I ukene som er gått siden invasjonen, har den tyrkiske hæren begått en rekke overgrep.
- Det tyrkiske flyvåpenet og tungt artilleri har rasert landsbyer og bombet sivile mål.
- Den 26. januar bombet tyrkiske jagerfly Ain Dara, et 3000 år gammelt arameisk tempel, selv om dette ikke hadde noen militær eller strategisk verdi.
- Gjentatte ganger har Tyrkia bombet Maidanke-dammen i forsøk på å fremkalle en naturkatastrofe som vil true tusenvis av liv i Afrin.
- Tyrkiske styrker har også angrepet ambulanser og førstehjelpsstasjoner.
De tyrkisk-støttede militsene består av jihadister som hater kurderne og deres sekulære samfunn. Videoene som har sluppet ut av krigssonen, viser grov tortur og likskjending.
Les også:
De tyrkiske legene ba om fred – nå kastes de i fengsel
Ny fase
Dessverre er ikke målrettede angrep på barn og sivile særskilt for Afrin. Heller ikke tortur og mishandling. IS har hatt en helt bevisst strategi for å spre terror gjennom systematisk voldtekt, rasering av kulturminner og bestialske drap.
Jihadistene Erdogan dytter foran seg, har tidligere lagt ut skrytevideoer av brutal mishandling og kannibalisme. Systematisk bombing av sivilbefolkning og infrastruktur kjennetegner dessverre krigføringen mellom motstandere og tilhengere av Syrias president, Bashar al-Assads, regime.
Assads tropper har stått for de fleste sivile tapstallene, men tortur og summariske henrettelser er kjent på alle sider i denne uoversiktlige og tragiske konflikten.
Like fullt har Erdogan nå tatt krigen over i en ny fase.
En frihavn for Syrias interne flyktninger
Erdogan valgte å angripe det eneste hjørnet av Syria som hittil har unnsluppet krigens grusomheter.
Da borgerkrigen brøt ut, tok Afrins befolkning ansvar og opprettet nye politiske, sosiale og militære institusjoner tuftet på kvinnefrigjøring og kommunalt selvstyre. Disse institusjonene har vist seg så vellykkede at området så langt har vært skånet for krigshandlinger.
Afrin var kjent som en frihavn for interne flyktninger i Syria. Når jeg sier at alle sider i konflikten har utvist ufattelig brutalitet, er ikke dette helt sant. Unntaket synes å være nettopp de kurdiske styrkene (YPG/YPJ) og militæralliansen de inngår i (SDF). Det er disse som i dag forsvarer Afrin, og det er disse styrkene den USA-ledede koalisjonen har gitt luftstøtte, militært utstyr og teknisk opplæring i kampen mot IS.
Utfordrer Erdogans ambisjoner
Erdogan hevder at Afrin måtte invaderes for å utslette terrorismen. Men ingen terroristangrep har kommet fra Afrin. Terroren i området kommer snarere fra islamistgrupper som Tyrkia aktivt har støttet, trent og gitt fritt leide.
Jeg har selv vært i Serê Kaniyê (Ras al-Ayn) og sett hvordan al-Nusra (også kjent som den syriske fløyen til Al Qaida, red. anm.) hadde angrepet fra den tyrkiske byen Ceylanpinar.
Grensen går tvers gjennom de to byene, og ruinene viste med all tydelighet hvor jihadistene hadde krysset grensen med stridsvogn og lastebiler. Hele operasjonen, «Eufrates skjold», ble lansert fordi kurdiske militser var for effektive mot IS.
Det var ikke IS og al-Nusra som førte til at Erdogan krevde en «de-eskaleringssone» i det nordlige Syria – det var selvstyremyndighetene i Rojava og deres løfter om kommunalt selvstyre, religiøs toleranse og etnisk sameksistens. Kurdernes politiske modell utfordrer Erdogans ambisjoner.
Skandalen
Den USA-ledede koalisjonen har vært ufattelig viktig for å bekjempe IS, men denne innsatsen hadde ikke vært verdt noe uten kurdernes organisering. Det er de kurdiske bakkestyrkene som har presset IS ut av Syria, og det er de som har betalt i blod. Det er derfor en skandale at invasjonen av Afrin ikke har møtt tydelig internasjonal fordømmelse og motstand.
Selvsagt er det, rent militærteknisk, også en skandale at Tyrkia, som har NATOs nest største hær, etter mer enn to uker ikke engang har klart å erobre fem prosent av Afrin.
To utfall:
Motstanden som kurdiske YPG/YPJ og befolkningen i Afrin utviser, er bemerkelsesverdig effektiv. Den massive motstanden viser at Tyrkias invasjon bare kan ha to utfall:
Enten kjører den tyrkiske hæren seg dypt ned i en militær hengemyr, eller så vinner de kontroll gjennom folkemord og etnisk rensing, noe tyrkiske politikere åpent har truet med.
Ingen av disse utfallene er NATO eller Norge tjent med. Erdogans kyniske offensiv mot Syrias demokratiske krefter viser at Tyrkia ikke ønsker fred i Syria, de ønsker kontroll.
Det er åpenbart at Tyrkia med denne offensiven har dolket sine alliansepartnere i ryggen. Hatet til kurderne og deres politiske alternativ gjør at Tyrkia hverken bryr seg om å sette USA, NATO eller Norge i forlegenhet. Erdogan frykter at kurdernes legitime krav om selvstyre og sameksistens skal respekteres og spre seg til Tyrkia.
Sekulært og kvinnevennlig
Den syriske borgerkrigen har nå vart i snart syv år. Da krigen brøt ut, hadde Syria en befolkning på 23 millioner. I dag er halvparten av befolkningen drevet på flukt og mer enn fem millioner har forlatt landet. Krigen har krevd mer enn en halv million menneskeliv og lemlestet langt flere.
Kurdiske SDF og militæralliansen YPG har nå frigjort nesten hele det nordøstlige Syria, og der har de skapt et sekulært, tolerant, kvinnevennlig og demokratisk system. Afrin og områdene forsvart av SDF, viser en farbar vei ut av krigen, men Tyrkias invasjon har gjort muligheten for en varig fredsløsning langt vanskeligere.
Nå må Stoltenberg og Solberg vise lederskap. Det må ikke herske noen som helst tvil om at NATO eller Norge fortsatt støtter kurdernes kamp mot IS og for et demokratisk Syria. Norge må ta et klart standpunkt ved å fordømme invasjonen og kreve at Tyrkia umiddelbart trekker sine styrker ut av området.
