Kronikk

«Mormoner bør ikke taales i Norge» | Frode Ulvund

  • Frode Ulvund
    Professor dr.philos

Skandinaviske kvinner blir tatt imot i USA av mormonske misjonærer. Illustrasjonen ble publisert i Frank Leslie’s Illustrated Newspaper, 15. desember 1883, og billedteksten beskrev blant annet situasjonen slik: «Ulvene og lammene» og «rekruttering til den polygame vederstyggeligheten».

Mormoner og andre fremmede grupper representerte hva de enkelte nasjonale identitetene i Vesten i alle fall ikke var. De ble nasjonenes antiborgere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Sandelig! Hverken Jøderne eller Jesuitterne med al deres [Sluhet] tilsammenlagt ville kunne udrette saa meget Ondt som Mormonerne, hvis de skulle faa rigtig Fodfeste her i Landet».

Slik ble mormoner omtalt i Morgenbladet i 1852. Mer enn 100 år senere ble de fortsatt sett på som «pirater» og nektet formell godkjennelse. Men på et par generasjoner har de gått fra å bli oppfattet som farlige samfunnsfiender til å bli musikalunderholdning på Det Norske Teatret.

Frode Ulvund er professor dr.philos ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen. Han har skrevet den kommende boken «Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca 1814-1964»

De religiøst fremmede

Grunnlovens forbud mot jøder frem til 1851 og jesuittenes utestengelse frem til 1956, er godt kjent for de fleste. Men de var ikke de eneste religiøse gruppene som ble forsøkt holdt ute av landet.

Samme året som «jødeparagrafen» ble opphevet, kom de første misjonærer fra Jesu kristi kirke av de siste dagers hellige, bedre kjent som mormoner, til Norge. De kom raskt i konflikt med kirkelige og verdslige myndigheter. Det amerikanske religionssamfunnet var ikke bare religiøst fremmed, men også sterkt uønsket i landet.

Anklagene mot dem hadde klare fellestrekk med de som ble slynget mot jesuittene og jødene. Felles for gruppene var at de gjennom sitt utenforskap fikk viktige roller i å definere en norsk identitet.


Les også - ny rapport:

Les også

Muslimer er mer negative til jøder enn resten av befolkningen

Vestens muslimer

Mormonene ble raskt fremstilt som kommunister og i slekt med thranittene, den første norske arbeiderbevegelsen.

Det ble påstått at de hadde bedragerske hensikter, at de var politisk illojale og at de bevisst forsøkte å undergrave staten. De ble dessuten mistenkt for å ha teokratiske ambisjoner og at de uten å sky noe middel, hadde et verdslig verdensherredømme som mål.

I tillegg ble de sett på som representanter for tidens bilde av Østens umoralske sanselighet. Det siste var særlig et resultat av læren om flerkoneri, og mormoner ble hyppig omtalt som vestens muslimer, mens mormonenes amerikanske religionsstifter, Joseph Smith, ble kalt en «Yankee Mahomet».

«Hvit slavehandel med skandinaviske kvinner»

Fra begynnelsen av 1900-tallet var påstander om at formålet med misjoneringen var hvit slavehandel med skandinaviske kvinner bredt anerkjent som en sannhet langt inn i departementale korridorer, i kirkens kontorer og på Stortingets talerstol.

Mormonenes misjonering ble raskt sett på som et samfunnsproblem, og de ble forsøkt stoppet gjennom fengslinger og bøtelegginger. I 1853 erklærte Høyesterett dem som ikke-kristne, og dermed fikk de heller ikke beskyttelse av dissenterloven fra 1845 som tillot kristne religionssamfunn utenfor statskirken.

Fra og med 1860-tallet ble mormoner likevel stort sett stilltiende tolerert av frykt for at rettsforfølgelser ville skape martyrer av dem. Men motviljen var lenge stor, og ønsket om å stenge dem ute ble regelmessig fremmet.

Allerede på 1850-tallet ga flere uttrykk for at mormoner ikke burde tåles i Norge, med assosiasjoner til ordlyden i Grunnlovens paragraf 2.

Økt misjonsaktivitet tidlig på 1900-tallet førte til krav om en særlov rettet mot mormoner. Kirkedepartementet valgte i 1908 å utarbeide et forslag som skulle forby alle former for mormonsk aktivitet, et forslag som fikk stor støtte fra kirken.

Biskopene og «samfundsondet»

Biskopen i Oslo anerkjente det nødvendige i å gripe inn mot «et saa farligt samfundsonde med alvor og kraft». Hans kollega i Tromsø foreslo å skrive mormonene inn i Grunnlovens eksklusjonsparagraf ved siden av jesuittene i stedet for å vedta en vanlig lov.

Det samme ble foreslått i kirkedepartementet noen år senere.

Også på Stortinget ble det på denne tiden fremmet krav om tiltak mot «mormonpropaganda». Lovfesting av antimormonisme var ikke politisk mulig, men med passloven fra 1917 ble mormonmisjonærer nektet visum til Norge inntil amerikansk press stoppet praksisen. Så sent som i 1955 ble de nektet godkjennelse som kirkesamfunn.

Biskop Eivind Berggravs begrunnelse var at det ikke var grunn til å «gi pirater anledning til å herje».

Religiøs nasjonalisme

De dominerende forestillingene om jøder, mormoner og jesuitter hadde mye til felles. Anvendelsen av dem var uttrykk for en religiøs nasjonalisme. Disse gruppene hadde opphav utenfor landet, og alle ble fremstilt som fremmede for det norske samfunnet.

De hadde til felles at de ble fremstilt som representanter for kosmopolitiske og fremmede makter, og dermed for noe unasjonalt. Motstanden mot dem var slik uttrykk for ekskludering på nasjonalt grunnlag.

Likevel bar argumentasjonen som begrunnet behovet for et nasjonalt vern, preg av å være transnasjonal. Forestillingene om mormonene var i liten grad produkter av egen nasjonal erfaring, men av en stadig sirkulasjon av stereotypier og klisjeer over landegrenser.

Forestillingene, og anklagene som ledsaget dem, ble mobilisert og projisert etter hvert som nye «samfunnsfiender» av ulike grunner ble aktualisert.

Nasjonens antiborgere

Undersåttene i de tidligmoderne og ofte eneveldige statene hadde få rettigheter og mange plikter. Med opplysningstiden, den franske revolusjonen og nasjonsbyggingen utover på 1800-tallet, ble undersåttene omformet til borgere i nasjoner med individuelle rettigheter.

Det gjorde det nødvendig å avklare hva som kvalifiserte til medborgerskap og dermed hvem som kunne inkluderes i nasjonen.

Fordi det å definere en felles nasjonal identitet og felles nasjonale verdier er vanskelig, var det funksjonelt å definere et nasjonalt selvbilde gjennom eksklusjon.

Mormoner og andre fremmede grupper fikk slik nasjonsbyggende roller i Vestens fremvoksende nasjonalstater. De representerte hva de enkelte nasjonale identitetene i alle fall ikke var. De ble nasjonenes antiborgere og levendegjorte eksempler på hva som ikke var gode borgere, og dermed hva som diskvalifiserte til medborgerskap i nasjonen.

Slik kunne den vanskelige egendefinisjonen av nasjonale identiteter forbli løs og vag, også i Norge.

Ved å representere et antiborgerskap i nasjonen – et vrengebilde på det «norske» – ble transnasjonale forestillinger om religiøse fremmede formende for en nasjonal selvforståelse, ikke bare i «jødeparagrafens» tid, men også i langt nyere tid.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Religion
  2. Kirkesamfunn
  3. Samfunnsdebatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ti punkter for å motarbeide muslimhat

  2. KRONIKK

    Polen er ikke fortapt

  3. KULTUR

    – De liberale elitenes politikk er med på å uthule det nasjonale demokratiet

  4. KRONIKK

    Terje Tvedt svarer Jonas Gahr Støre: – Støres egen karriere er typisk for den nye eliten

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 18. desember

  6. KRONIKK

    Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter | Terje Tvedt