Kronikk

Trenger ikke Nasjonalmuseet Nasjonalgalleriet? | Nils Messel og Ulf Grønvold

  • Nils Messel
    Tidl. seniorkurator på Nasjonalmuseet
  • Ulf Grønvold
    Tidl. brukerkoordinator for Nasjonalmuseets nybygg

Direktør i Nasjonalgalleriet Karin Hindsbo, kulturminister Trine Skei Grande (V) og direktør i Sparebankstiftelsen André Støylen under pressekonferansen om fremtidig bruk av Nasjonalgalleriet i november. Ketil Blom Haugstulen

Kulturdepartementet og Nasjonalmuseet er i ferd med å gjøre oss til en fattigere kulturnasjon.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 13. januar 2019, nesten på dagen ett år etter Jeløya-erklæringen, er det slutt. Nasjonalgalleriet er ikke lenger et nasjonalgalleri. Hva det skal være når det gjenåpner, ble presentert på en pressekonferanse 5. november. Det var en deprimerende opplevelse.

Nasjonalgalleriet skal bli «et åpent og levende hus for publikum, med kunsten i sentrum», heter det i pressemeldingen som museet sendte ut den dagen. Det lyder kjent. Som når et hvert nytt gigantsykehus skal ha «pasientene i sentrum». Kanskje er det samme PR-byrå som triller ut slike floskler.

De tomme besvergelsene gjør Nasjonalgalleriet til et likegyldig skall, fratatt sin historie. Sammenhengen mellom den ytre skikkelse og innholdet er brutt.

Ulf Grønvold er tidligere brukerkoordinator for Nasjonalmuseets nybygg. Rolf Øhman

Historiens lange linjer erstattes

Skal den gamle bygningen fortsatt hete Nasjonalgalleriet, når det planlegges å gi den en helt annen funksjon? Unge Kunstneres Samfunn og kunstnerorganisasjonene blir sentrale samarbeidspartnere. Historiens lange linjer erstattes med dagens øyeblikk.

Tradisjonelt har ikke et nasjonalgalleri vært der «dagens kunstscene» presenteres. Det har vært stedet hvor det var etablert et fundament for dagens kunst. Et sted hvor et historisk forløp ble forklart, der viktige verk var valgt ut slik at det ble skapt en standard for hva kunst er.

Kan ikke Nasjonalgalleriet ha den rollen, også etter at nybygget på Vestbanen åpner?

Nils Messel har vært seniorkurator på Nasjonalmuseet. Dan P. Neegaard

Et museum uten egne behov

National Gallery i London og Prado-museet i Madrid står for stabilitet. De vil aldri tilby dagens kunstnere atelierer og galleriplass for dagfersk kunst.

«Som nasjonalmuseum må vi ikke glemme [at den skapende scenen mangler steder for visning og produksjon], men også tenke på hvordan kunstnerne og kunstens betingelser kan bedres», heter det omsorgsfullt i Nasjonalmuseets pressemelding. Organisasjonen Norske billedkunstnere jublet dagen etter: «Nasjonalmuseets plan for fremtidig bruk av Nasjonalgalleriet er helt i tråd med forslagene vi har spilt inn for ledelsen.»

Styreleder Hilde Tørdal er anerkjennende: «Karin Hindsbo viser seg å være både en lyttende og visjonær museumsleder, som tar med seg Nasjonalmuseet i en strukturelt nyskapende retning. Det er også betryggende at en nasjonal kunstinstitusjon også anerkjenner ansvaret for å bedre kunstnernes og kunstens betingelser.»

Folk stod i kø for å besøke Nasjonalgalleriet før det skulle lukke dørene. Tor G. Stenersen

Nasjonalmuseet er sjenerøst. Det påtar seg et nytt ansvar og stiller velvillig Nasjonalgalleriet til rådighet for dagens utøvende kunstnere. Selv nevner det ingen egne behov som kan løses når det nå disponerer Nasjonalgalleriet. Tydeligvis trenger museet egentlig ikke den gamle bygningen. Den er nærmest blitt påtvunget dem av en brysom folkeopinion. Museets fornekting av egne behov må skyldes at Karin Hindsbo godt vet hva Stein Sægrov, seksjonsleder i Kulturdepartementet, mener om den saken.

Les også

Siri Holmboe Høibo: Den nasjonale rikmannskulturen veks fram. Det avlar tomme bygg og tapte verdiar.

Føringer og forbehold

På pressekonferansen 5. november forklarte Hindsbo at dagens nyhet ikke endret på hva som skal vises på Vestbanen: «Det ligger veldig spesifikke føringer. De går ut på at man skal fortelle en sammenhengende kunsthistorie, få den samlede kulturarv presentert i det nye museumsbygget.» Dette er selve begrunnelsen for nybygget på Vestbanen: Nasjonalmuseet skal ha én museumsbygning (pluss Arkitekturmuseet). Der skal alt være.

Det er denne «føringen» som fører til det dramatiske og brutale bruddet med den plass Nasjonalgalleriet har hatt i norsk kulturhistorie.

Etter Jeløya-erklæringen ville det eneste naturlige være at Kulturdepartementet fraviker «den late manns prinsipp», at alt skal serveres i samme bygning. For alle vet at denne ideen må forlates til slutt. Samlingen vokser hvert år og etter hvert må den deles tematisk på flere lokasjoner. Men brukes Nasjonalgalleriet i henhold til sin historiske rolle har Nasjonalmuseet, ikke ett, men to visningssteder for samlingen. Ønsker ikke Nasjonalmuseet å vise mer av sin samling?

Det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen i Oslo under bygging. Jan T. Espedal

Verden står ikke stille

Vi som på nært hold har sett planleggingen av den nye basisutstillingen i nybygget på Vestbanen vet at, til tross for økte utstillingsarealer, blir det store problemer med å gi en tilfredsstillende presentasjon av museets samling. Derfor bør behovet for mer utstillingsareal være klart allerede før man begynner å bekymre seg for manglende arealer for fremtidig tilvekst. For ikke å snakke om mulighetene til å ta i mot større private donasjoner.

Dette så museets ledelse tidligere. På slutten av sin direktørtid skrev Audun Eckhoff at det utstillingsarealet som det ble bedt om i konkurransen for Vestbanen var for knapt: «Noe man ikke var bevisst i 2009, var økningen i tilbud fra private kunstsamlere og andre private støttespillere. Det har kommet betydelig flere slike aktører på disse ni årene.»

Jeløya-erklæringen åpnet for at dette problemet får sin opplagte løsning: Den eldre samlingen til Nasjonalgalleriet og dermed plass på Vestbanen til større gaver.

Hindsbo ble spurt av Klassekampen om hun har hatt en dialog med Stein Erik Hagen etter at hun tiltrådte om direktør. Hun svarer: «Ja, men det er en stund siden nå.» Hvis Canica er viktig for museet, hadde det vært naturlig å holde kanalen åpen til eieren av landets største private kunstsamling og hans kunstrådgiver, Steinar Gjessing. For verden står ikke stille. Viktige deler av samlingen er nå plassert i ulike museer i Norden, mens Nasjonalmuseet forholder seg passiv til den historiske mulighet som Canica-samlingen innebærer.

Nasjonalgalleriet tidligere i januar, få dager før stenging. Tor G. Stenersen

Museets ledelse må tenke prinsipielt og langsiktig

I Jeløya-erklæringen besluttet regjeringen å «bevare Nasjonalgalleriet som kunstgalleri tilknyttet Nasjonalmuseet, forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering.» Her kommer historien til hjelp. Christiania Sparebank bevilget i 1871 midler for oppføringen av det som nå er Nasjonalgalleriets midtparti. Sparebankstiftelsen har tilbudt seg å følge opp den stolte tradisjonen fra sitt opphav ved å bidra til å rehabilitere den gamle museumsbygningen. Dermed bør regjeringens forbehold være oppfylt.

Det er kort tid til åpningen av det nye museumsbygget, sommeren 2020.

Mye tid og penger har blitt brukt på å få til basisutstillingen der. Derfor vil museet på Vestbanen åpne med den planlagte utstillingen. En sliten fagstab har foreløpig problemer med å omstille seg til en ny virkelighet der eldre kunst siden tilbakeføres til Nasjonalgalleriet. Her trengs det at museets ledelse tenker prinsipielt og langsiktig.

Nasjonalgalleriet stenger dørene. Kulturdepartementet og Nasjonalmuseet er i ferd med å forskusle en historisk sjanse og gjøre oss til en fattigere kulturnasjon, mener kronikkforfatterne. Siri Øverland Eriksen

På 1800-tallet ble de store nasjonale kunstmuseene reist i Europa. Fra tid til annen pusses de opp, moderniseres og utvides, etter hvert som samlingene øker og de museale krav endres, men slike bygninger er en så viktig del av nasjonsbyggingen og identifikasjonen med dem står så sterkt i folks bevissthet.

Se bare på de omfattende og vellykkede utvidelsene av Nationalmuseum i Stockholm og Statens Museum i København. Der ville man aldri drømme om å avskilte de gamle bygningene som bærer nasjonens historie i og på sine vegger.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Nasjonalgalleriet
  2. Nasjonalmuseet
  3. Tomme praktbygg
  4. Statsbudsjettet

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Frekke ran, nazikunst, smarte kunstkjøp og politiske kupp

  2. KRONIKK

    Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere

  3. A-MAGASINET

    – Ingen andre land gjør det samme med sine historiske bygg

  4. KULTUR

    Harriet Backer får eget rom i det nye Nasjonalmuseet

  5. KULTUR

    Nasjonalgalleriets «redningsmenn» etterlyser ideer til hva museet kan fylles med

  6. KULTUR

    Fredriksen-døtrenes kunstsamarbeid engasjerer: – Det høres ut som en byrde for museet