Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

En liten gruppe radikale islamister prøver å rive ned det vi har brukt århundrer på å bygge opp: Ytringsfrihet, likestilling, demokrati og fremfor alt: Tillit.

Fra å være en lokal, militant sekt i Saudi-Arabia, er wahhabismen blitt et globalt fenomen. Kritikk av wahhabismen dreier seg ikke om å grave grøfter mellom «oss og dem». Det dreier seg om å sette søkelyset på en radikal gruppe islamister som er i ferd med å gjøre stor skade.

I februar kom min bok Terrorens rike ut. Boken handler om hvordan en voldelig sekt klarte å overta kontrollen over størsteparten av den arabiske halvøya, for siden å eksportere sin versjon av islam til resten av verden.

Flertallet er normale borgere

Boken har fått mye omtale og mange gode anmeldelser. På kronikkplass i Aftenposten ble det imidlertid påstått at jeg ser på alle muslimer som ekstremister, at jeg har utenforliggende motiver med å skrive boken og at jeg oppkonstruerer en trussel som ikke finnes.

• Wibyes svar på den kritiske kronikken han nevner: Det som forega å være en vurdering av min nylig publiserte bok, var i realiteten et personangrep

Alt dette er så feil som det kan få blitt. Det var fristende å anta at den som stod bak kritikken ikke hadde lest boken. Der understreker jeg gang på gang at det store flertallet av muslimer er normale borgere som i likhet med de fleste av oss ønsker å leve et normalt, fredelig liv med sine nærmeste.

Store og truende problemer

Og om jeg hadde hatt et utenforliggende, skjult motiv med å skrive boken, da ville det ha vært svært vanskelig for meg å gjøre jobben min i Egypt og Iran, senere som norsk ambassadør i Makedonia med sin store muslimske minoritet, og deretter i Saudi-Arabia.

Og sist, men ikke minst: Enhver Aftenposten-leser kan konstatere at den islamske verden står overfor store og til dels truende problemer. Selv i vår hjemlige avkrok har vi sett at et åttitalls muslimer som er vokst opp i Norge, har reist til Syria for å slåss mot kuffar, hedningene, bredt definert som alle de som ikke deler deres trossystem.

Bak disse åtti står et ukjent antall støttespillere og sympatisører. Hva slags ideologi er det de forfekter? Og hva kan denne ideologien føre til i sin ytterste konsekvens?

Islamismen fra ørkenen

På 1700-tallet, midt inne i den arabiske ørken, allierte svovelpredikanten Mohammed ibn Abdul Wahhab seg med herskerfamilien Al Saud. Resultatet skulle bli et eneveldig Saudi-Arabia med wahhabismen som bærende ideologi.

Wahhabismen krevde en total aksept av den politiske og religiøse elitens fortolkning av islam. Denne fortolkningen tok utgangspunkt i en militant lesing av Koranen, og inkluderte også ørkentradisjoner, som krav til kvinners tildekking, og stammesedvane, som kjønnsapartheid.

• Les intervju med Wibye i Vårt Land: Saudi-Arabias oljeeventyr gjorde teologi til en global fare

Det mest skremmende i wahhabismen var likevel takfir-prinsippet. Mens flertallet av muslimer vil sitere Koranens vers 2.257, «Det er ingen tvang i religionen», vil wahhabiene lene seg til vers 3.79: «Hvis noen ønsker annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas».

Takfir innebærer at en muslim som ikke aksepterer wahhabismen, kan betraktes som frafallen, apostat. Og for apostasi er det dødsstraff. Dermed kan man føre hellig krig, jihad, også mot andre muslimer.

Global propagandakampanje

I mer enn to århundrer ble wahhabiene avskrevet som lokale avvikere av sine muslimske naboer. Men fra 1970-tallet åpnet saudiernes oljeinntekter for en gigantisk propagandakampanje. Misjonærer utdannet ved saudiske læresteder spredte sin giftige ideologi i saudisk-finansierte moskeer og religiøse skoler over hele verden, godt hjulpet av Det muslimske brorskap.

Lærebøker i kjempeopplag fremmet intoleranse og hat. Hovedpilaren i undervisningslitteraturen var en saudisk koran-oversettelse, stappfull av reaksjonære og kvinnefiendtlige parenteser og fotnoter. Resultatet var blodige konflikter mellom tilhengere av de forskjellige retningene innenfor islam, som sunnier og sjiaer, og mellom muslimer og tilhengere av andre religioner.

Samtidig er Saudi-Arabia det første landet i Midtøsten der antallet som sier de er ateister, har passert fem prosent. Også den jevne saudier ønsker å leve et fredelig og normalt liv. Men i 2003 angrep Al-Qaida Saudi-Arabia. Prinser og imamer fikk seg en støkk, og misjoneringen og pengeoverføringene ble trappet noe ned. Men det var for lite og for sent.

Wahhabismen hadde allerede fått et solid fotfeste på verdensbasis. Radikale predikanter hadde skapt et monster som levde sitt eget liv.

Kun en liste med påbud og forbud

Tilhengere av wahhabismen kan gjenkjennes ved at de aktivt fremmer en islam som er redusert til en liste med påbud og forbud, der den enkelte er fratatt enhver mulighet til selv å tolke de hellige tekstene. Som krenkelsesfundamentalister dyrker de en offermentalitet, der anklagene om rasisme sitter løst.

De går inn for segregering av kjønnene der det er mulig, og stiller strenge krav til påkledning for kvinner. Arbeidsplassen må tilpasses islam, gjerne med krav som begrunnes med at «dette er min religion», men uten noen konkret referanse. Det mest ekstreme mindretallet vil være tilhengere av en tolkning av sharia som innebærer dødsstraff for homofili, utroskap, og frafall fra islam.

• Les intervju med Wibye i Aftenposten: Han var norsk ambassadør i Saudi-Arabia. Nå frykter han ekstrem-islam

Vil rive ned vår tillit

Å forlange at det norske samfunnet tilpasser seg islamistenes krav, vitner om en grunnleggende mangel på respekt og toleranse overfor storsamfunnet. En liten gruppe radikale islamister prøver å rive ned det vi har brukt århundrer på å bygge opp: Ytringsfrihet, likestilling, demokrati og fremfor alt: Tillit. Samtidig er det politisk vanskelig å ta grep for å stoppe radikaliseringen.

Kan vi deportere dem som misbruker våre demokratiske friheter til å fremme en ideologi som har som mål å ødelegge vårt frie samfunn? Kan vi forby pengeoverføringer fra utenlandske givere? Kan vi hindre spredning av giftig undervisningslitteratur? Kan vi blokkere nettsteder som oppmuntrer til vold? Kan vi kreve at arbeidsspråket i moskeene er norsk? Kan vi stoppe predikanter som oppfordrer til hat mot vår kultur og forherliger en samfunnsmodell fra den tidlige middelalder?

Europeisering av islam

At dette er politisk svært kontroversielle tiltak, må likevel ikke hindre den frie debatt, sett i lys av at wahhabismen er en farlig trussel både for muslimske og ikke-muslimske samfunn.

Vi kan likevel konstatere at det er langt færre muslimer som støtter religiøs vold i Europa enn i Midtøsten. På lengre sikt er det derfor et berettiget håp om at de islamske samfunnene selv vil rydde opp i eget hus. Vi kan da få en europeisering av islam, snarere enn forsøk på islamisering av Europa i regi av radikale islamister.

Les flere meningsartikler om Saudi-Arabia:

• Stortingsrepresentant Bård Vegar Soljhell (SV): Saudi-Arabia må konfronteres med realitetene
• Saudi-Arabias ambassadør til Norge: Vi er ikke ekstremister
• Reier Møll Schoder svarer ambassadøren: Vi i Norge vil aldri akseptere at Saudi-Arabia bryter menneskerettigheter. Men vi kan øke forståelsen

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.