Før eller siden forsvinner mistilliten til klimaforskerne, fordi naturen selv sier ifra | Bjørn H. Samset
Klimadebatten er i ferd med å endres, fordi klimaendringene er blitt synlige.
Da orkanene Harvey og Irma dundret inn over USA, måtte klimaforskere ta et valg. Skulle vi, som så ofte før, si at orkaner bare er vær og tilfeldigheter? Eller var tiden moden til å ta et sterkere standpunkt? Vi vet hvordan orkaner dannes og hva klimaendringene har forandret.
At Harvey og Irma ble sterkere enn de ellers ville vært, er ikke bare mulig – det er høyst sannsynlig. Burde vi ikke da si nettopp det?
Svaret avhenger av tillit. Så lenge vi som formidler klimaforskning føler at folk stoler på det vi sier, kan vi komme med slike viktige – men foreløpige – konklusjoner. Konklusjoner som betyr noe i dag, ikke om tredve år når det endelige svaret kommer. Men har vi den tilliten?
Nylig meldte NRK at 20 prosent av befolkningen er helt eller delvis uenige i kjernebudskapet: Våre utslipp ligger bak klimaendringene vi ser i dag. Nå viser en fersk undersøkelse, uført av Kantar TNS for Forskningsrådet, at tilliten til oss er tynnslitt – i hvert fall i deler av befolkningen. Dette påvirker dialogen, og hva vi kan og bør si om klimaets utvikling.
Hvorfor skranter tilliten?
Undersøkelsene overrasker ikke oss som snakker om klima i mediene. Vi er vant til at både kunnskapene og redeligheten vår trekkes i tvil.
Som forsker kan jeg personlig gå god for at vi er ærlige og at konklusjonene våre er robuste – men hva hjelper det hvis tilliten skranter?
Når to parter er uenige, er det nyttig å ta et steg tilbake og forsøke å finne ut hvor problemet ligger. Hvorfor sliter vi med å overbevise folk, hvis forskningen er så tydelig som vi hevder? La oss forsøke å nøste oss frem til knutene på klimatråden, og se om de kan knytes opp.
En vanlig kritikk er at klimaforskere ikke går i reell dialog. Men dialogen har vært der i mer enn tredve år og kulminerte i Parisavtalen i 2015.
- Aftenposten mener: Norge skal omstilles. Ikke restartes
Implisitt i det vedtaket ligger en sterk, global tillit til forskning, basert på lang og grundig dialog gjennom en rekke organer. I dag er det vanskelig å gjenta alle ledd i diskusjonen hver gang noen spør. Før eller siden må vi komme oss videre, ved å henvise til svar som alt er gitt – men for noen fremstår nok dette som mangel på vilje til dialog.
Dårlig formidling
Klimaforskere har også bidratt til problemet. Inntil nylig tenkte mange formidlere på publikum som «tomme tønner». Kommunikasjonens mål var å overlevere kunnskap, snarere enn å gå i dialog. Dette vet vi nå er en dårlig tilnærming.
Alle har kunnskap, som formidling må ta utgangspunkt i. For klimafaget er spesielt været en blandet velsignelse. Folks erfaring gir mange knagger å henge forståelse på, men vi må også få frem at en kald vinter ikke motbeviser global oppvarming, og at en gal værmelding ikke betyr at vi ikke kan modellere klimaet som helhet.
Vi har heller ikke vært flinke nok til å trekke konsekvensene av klimaendringene ned fra det globale og abstrakte, til effekten på deg og meg.
Samtidig har nettopp mangelen på tillit gjort oss forsiktige med å vise frem de faktiske, og interessante, diskusjonene i fronten av klimafaget. At forskere er enige om at våre utslipp forårsaker global oppvarming, er ikke det samme som å si at vi er enige om alt.
Vi burde i større grad våget å vise de faktiske stridstemaene og bekymret oss mindre om å etablere et dogmatisk «konsensus».
Klimasakens kompleksitet
Men det holder ikke å skylde på dårlig dialog. Dykker vi litt dypere, finner vi tre mer grunnleggende utfordringer for tilliten mellom klimaforskere og folk flest: Kompleksitet, psykologi og selve klimaproblemets natur.
Klimabudskapet er av en type vi ikke ønsker å høre. Å bli fortalt at vi har gjort noe galt gjennom hele livet, hvor ubevisst det enn har vært, føles som et angrep.
Tankerekken fra oljeutvinning i Nordsjøen til ekstra skadelige hetebølger i Midtøsten er lang og kompleks. Vi forskere forklarer som best vi kan, men særlig i mediene vil det alltid være detaljer som går tapt.
Når så andre eksperter – gjerne med professortitler – angriper detaljene, får vi en teknisk diskusjon som få kan følge. Potensialet for forvirring er enormt. Vi kan aldri slutte å svare på innvendinger og spørsmål, men også skeptikerne har et ansvar for ikke å tåkelegge debatten unødig.
- Simen Gaure: Yr.no feilinformerer om klimaforskning
Kompleksiteten i klimasaken fordrer samarbeid, også mellom meningsmotstandere. Dette har nok lenge manglet.
Vi finner tvilen vi trenger
Videre legger vår egen psykologi hindre. Klimabudskapet er av en type vi ikke ønsker å høre. Å bli fortalt at vi har gjort noe galt gjennom hele livet, hvor ubevisst det enn har vært, føles som et angrep.
Løsningene fremstår dessuten ofte moraliserende og som et steg ned i livskvalitet. Da gjør underbevisstheten opprør.
Vi leter etter motargumenter. Og så lenge diskusjonen går, på spalteplass eller bussholdeplass, finner vi tvilen vi trenger. At innvendingene er grundig besvart, både overfladisk og i dyp detalj, betyr lite når vi egentlig ikke vil høre.
Til slutt kommer selve problemets natur. Du er neppe skeptisk til antibiotika, selv om du ikke forstår detaljene i hva den gjør. Pillene du får virker umiddelbart, på deg selv, og løser et akutt problem.
Global oppvarming har – til nå – vært motsatt. Problemene ligger i fremtiden. Effekten gjelder hele verden, mer enn bare deg selv. Og verst av alt: Sett at vi innførte det grønne skiftet i morgen: Hva ville den synlige, klimamessige belønningen være? Ingenting.
Omleggingen gjøres for å unngå kommende problemer, snarere enn å løse de som alt eksisterer.
Nå er klimaendringene blitt synlige
Alt dette er utfordringer som har bidratt til å redusere folks tillit til klimaforskningen. Men nå er noe i ferd med å endres. Klimaendringene er blitt synlige. Vi har ventet så lenge med å reagere at naturen selv har kastet seg inn i debatten.
Da Harvey og Irma traff USA, valgte klimaforskere – unisont og uten å koordinere – å legge vekt på hvordan klimaendringer antagelig har gjort katastrofene større. Budskapet er så viktig, og så akutt, at vi må overse den lille resten av mistillit.
Bare de siste månedene har vi, i tillegg til sterke orkaner, sett kraftige hetebølger, store skogbranner og et tragisk antall dødsfall under monsunregnet i Sør-Asia. I alle tilfellene regner vi med at vår varmere verden bidrar til å gjøre konsekvensene større.
Gudmund Hernes sa en gang at vi ikke kommer til å ta klimaendringene på alvor før det skjer noe tilstrekkelig fælt. Før eller siden forsvinner mistilliten, fordi naturen sier ifra.
Men jo større tillit vi kan bygge i dag, jo lettere blir det å gjøre de endringene som trengs for å unngå problemene.
Dette ansvaret må tas av begge sider i den såkalte «klimadebatten».
