Det er ikke hijaben jeg vil til livs | Hadia Tajik

Vi skal ikke røske hijaben av jenter med loven i hånd. Vi skal snakke med foreldrene og gjøre spillereglene for samfunnet vårt tydeligere.

Etter Aftenposten-intervjuet med Hege Storhaug og meg i Aftenposten 3. desember har debatten om barns bruk av hijab rast i flere aviser og på sosiale medier.

Jeg ble spurt om jeg var for et forbud mot hijab i barneskolen. Jeg sa ja.

Min begrunnelse er at hijaben er ment å tildekke bærerens skjønnhet, for at hun ikke skal virke attraktiv på menn.

Dette er ikke et hensyn barn skal behøve å ta.

Dette er mitt standpunkt, ikke partiets.

Uttalelsene falt i et 30 minutter langt intervju om en rekke forhold ved dagens innvandrings— og integreringsdebatt.

Den eneste delen av samtalen som har fått et selvstendig liv i etterkant, er 52 sekunder om mitt standpunkt til hijab i barneskolen.

Slik er logikken i den offentlige debatten.

Jeg ser derfor grunn til å gi uttalelsene noe mer kontekst.

Vil ikke hijaben til livs

Det er ikke hijaben jeg vil til livs.

I et sammensatt Norge må det være like mye rom for å være dypt troende muslim som det er å være dypt troende kristen, eller fullstendig og kategorisk ikke-troende.

Kvinner må selv kunne bestemme om de vil dekke seg til eller fremheve sin skjønnhet.

Ikke synes jeg religiøse symboler er spesielt farlige heller – de har sin naturlige plass, også i det offentlige rom.

Det jeg vil konfrontere er at småjenter påføres klær som tilhører voksenverdenen. Enten det er høye hæler, miniskjørt – eller hijab.

Og jeg vil konfrontere tankesettet som ligger bak.

Dette er et standpunkt som opprører mange.

På den ene siden dem som helst vil at jeg skal si at hijaben er et religiøst og politisk symbol, et tegn på militant islam, slik Fremskrittspartiet har påstått når de har villet forby det. På den andre siden: Mange muslimske jenter selv, og stemmer fra venstresiden, som sier at en hijab kan være så mangt – kultur, religion, identitet og mote.

Plagg for kvinner. Ikke for barn

De har rett i at en hijab kan ha ulike årsaker og betoninger fra kvinne til kvinne.

Men det alle disse, på tvers av politisk tilhørighet må kunne være enig i, er at dette er et plagg for kvinner. Ikke for barn.

Om det er selvvalgt fordi barnet beundrer kvinner med tildekket hår, eller fordi foreldrene har krevd at hun kler seg slik, er ikke avgjørende for meg.

Foreldre som utsetter barna sine for tvang eller sosial kontroll slutter ikke med det fordi om de mister hijaben som virkemiddel.

Derfor mener jeg at et forbud ikke er løsningen på alt.

Jeg er ikke alene om å påpeke at hijaben er et valg som tilhører voksenlivet.

Tidligere generalsekretær i Islamsk Råd og nå listetopp for Miljøpartiet de Grønne i Oslo, Shoaib Sultan, skriver det samme i Aftenposten, 4. desember.

Religionshistoriker og muslim Lena Larsen påpekte allerede i 2010 at hijab er et plagg muslimske kvinner tar i bruk når de kommer i puberteten.

Hun mener derfor, som meg, at det er en «seksualisering av barndommen» og påpeker at én av flere grunner til at småbarn går med hijab er å venne dem til plagget, slik at foreldrene slipper ungdomsopprør senere (VG, 5. juni 2010).

Marie Simonsen spør «Skal vi røske hijaben av jenter med loven i hånd?» (Dagbladet, 4. desember).

Jeg kan berolige henne med at både røsking og lovverk er overflødig, noe jeg også påpekte i det første avisintervjuet om saken med Aftenposten.

Rektors samtale med foreldrene

For meg holder det at rektor forstår at han eller hun skal ta det opp når det forekommer.

Hvis det kom en niåring på skolen med en T-skjorte med påskriften «Fuck me – I’m a pornstar» på, ville den ikke blitt røsket av.

Men rektor ville forhåpentlig reagert, og startet å sondere hva slags hjemmemiljø dette barnet kommer fra.

Med tydelige spilleregler for barneskolen ville rektor hatt et klart mandat for samtalene med foreldrene: Det vil være starten på å få plagget bort.

Målet må være det Amal Abdinur skriver så godt i sitt kritiske innlegg til meg i Dagsavisen 7. desember: Å oppdage det når barn opplever begrensninger i sin deltagelse i det norske samfunnet og gjøre noe med det.

Holder ikke å distansere seg

Statsminister og Høyre-leder Erna Solbergs svar i debatten var at «Det er elleve år siden jeg sa at barn på skolen ikke burde bruke hijab og at foreldre burde jobbet med det» (NRK, 4. desember).

Det er fristende å spørre hvordan hun synes det har gått.

Er det blitt færre småbarn med hijab i Norge? Så lenge svaret er nei, er svaret til statsministeren ikke godt nok.

Hun demonstrer også hvordan det liberale standpunkt kommer til kort i møte med slike verdispørsmål: Det holder ikke å distansere seg og håpe at det går over. Det går åpenbart ikke over.

Hadde det liberale dogmet fått råde, ville Norge heller aldri blitt verdens mest likestilte land.

Vi ville lagt vekk alle virkemidler, og insistert på at staten ikke skal blande seg inn i kjønnssammensetningen i styrer eller hvordan familier fordeler foreldrepermisjon.

Liberalernes løsninger virket ikke da – og de virker ikke nå.

Hovedinnvendingen til flere kritikere har likevel vært tidspunktet for utsagnet – og selskapet jeg var i.

Det er tilsynelatende mer problematisk å si at man er mot barnehijab mens Storhaug nikker til det, enn bare å være mot det.

Om tidspunktet skriver Kagge-redaktør Tuva Ørbeck Sørheim: «I en tid der asylhotellene brenner, bør vi bruke kreftene og de politiske initiativene på å bygge broer, ikke innføre forbud» (VG, 6. desember).

Nei, det er nettopp i en brennbar tid vi ikke skal gi de spissformulerte eller ekstreme kreftene monopol på kritisere ukultur blant muslimer.

Må være i stand til å møtes

Moderate stemmer har ingen funksjon når de blir borte, eller når de lar være å kritisere ukultur av frykt for bli tatt til inntekt for ekstreme.

Da blir de ekstreme mer troverdige kritikere – fordi de blir de eneste kritikerne.

Linda Noor fra Minotenk går så langt som å hevde at jeg, ved å sitte i samme rom og ha en sivilisert samtale med Storhaug, har «gått til sengs» med henne (Dagbladet, 6. desember).

Det er pussig å få denne anklagen fra den daglige lederen for en organisasjon som lever av å ha siviliserte samtaler med radikaliserte ungdommer i islamistiske miljøer.

Jeg anser ikke Noor for å ha gått til sengs med dem.

Skal vi klare å etablere et sterkere, felles Norge, skal vi klare å diskutere spillereglene i et mangfoldig Norge, må vi være i stand til å møtes på tvers av politiske overbevisninger.

Spesielt nå – når asylhotell brenner.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Lese mer i hijab-debatten?

Politisk redaktør Trine Eilertsen:

Shoaib Sultan:

Torgeir Knag Fylkesnes:

Fatema Al-Musawi:

Lily Bandehy: