Kronikk

Fiendebilder hos en supermakt

  • Nils Johan Lavik.

USA er det land i verden som har utført mest forskning innen politisk psykologi. Men samtidig er USA et land som for tiden fører en utenrikspolitikk som synes å se bort fra den innsikt slik forskning har frembragt, skriver <strong>Nils Johan Lavik</strong>, professor i psykiatri.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

R IKTIGNOK er politisk psykologi et relativt nytt og komplisert felt hvor det er berettiget å være kritisk, men likevel er denne diskrepans mellom teori og praksis påfallende på to områder.Det ene gjelder tendensen til å demonisere sine motstandere. To av landets mest populære presidenter har gått foran i denne primitive kunst, Ronald Reagan i sin omtale av Sovjet som "Ondskapens imperium" og George W. Bush' betegnelse av Iran, Irak og Nord-Korea som "Ondskapens akse" .Slik form for irrasjonell skremselspropaganda ble inngående beskrevet og analysert av Harold Lasswell ved Chicago— universitetet allerede i 1927. Hans empiriske studie "Propagandateknikken under første verdenskrig" utpekte to psykologiske mekanismer som propagandaen bygget på. Den ene var å hamre inn skillet mellom "vi" og "de andre" slik at det ikke etterlates noen tvil om hvem man skal hate. Den andre var at hatobjektet ikke bare ble beskrevet med utrykk hentet fra den sekulære erfaringsverden, men at det også ble utstyrt med metaforer hentet fra Satans kosmiske univers. Lasswell var ikke naiv i den forstand at han så bort fra at farlige fiender faktisk finnes, men han var kritisk til de irrasjonelle overdrivelser.U NDER DEN ANNEN VERDENSKRIGengasjerte regjeringen i USA psykologen Walter C. Langer for å utføre en studie av Hitlers personlighet. Man vet lite om hvorvidt hans rapport "The Mind of Adolf Hitler" ("Adolf Hitlers sinn"), frigitt og publisert i 1972, fikk praktisk betydning, men oppdraget viste at man i hvert fall var interessert i psykologisk ekspertise. Tilsynelatende har administrasjonen i USA fortsatt interesse av å søke kunnskap om motstanderes psykologi. Professor Jerold Post har laget flere psykologiske profiler av politiske ledere, blant andre av Saddam Hussein. Men det virker ikke som om det nåværende regime bryr seg nevneverdig om slik informasjon.Det andre område er kunnskap om hvordan en psykologisk gruppedynamikk kan påvirke og forstyrre politiske beslutningsprosesser. Også på dette område har amerikansk politisk psykologi gitt interessante bidrag. Irwing Janis har i sin studie fra 1972, "Gruppetenkningens ofre", vist hvordan beslutningsprosesser på høyt politisk nivå kan bli fordreid av det fenomen han kalte gruppetenkning, og som består av: Overdreven tro på egen kompetanse og dømmekraft, "et lukket sinn" overfor andres oppfatninger, unnlatelse av å søke supplerende informasjon, uvilllighet til å revidere tidligere fremsatte meninger og et emosjonelt press henimot at medlemmene av gruppen må være enige. Sterke personer i en gruppe kan uten formelt lederskap via ubevisste mekanismer oppnå en autoritet som gjør dem i stand til å dirigere gruppens meninger.Dette skaper i sin tur en selvsensur som til slutt fører til at avvikende meninger ikke blir fremsatt i det hele tatt. Janis anvender planleggingsgruppen som president Kennedy etablerte forut for den mislykkede invasjonen i Grisebukta på Cuba som et skoleeksempel på en beslutningsprosess som endte galt. Årsaken var nettopp at den overvurderte egen innsikt, unnlot å sjekke informasjon mot andre kilder og skapte et sterkt ubevisst krav om enighet.I ettertid har en så kunnskapsrik person som Arthur Schlesinger jr. innrømmet at han mot bedre vitende ga etter for slikt press. Det sies at Kennedy lærte av dette mistak og at han derfor under den alvorlige Cubakrisen i 1962 sørget for å ha sin bror Robert Kennedy som "djevelens advokat". Senere studier har gitt støtte til Janis' teorier. H VA KAN DET KOMME AVat et land som har fremskaffet så mye kunnskap både om farene ved demonisering av fiender og om hvordan en ubevisst psykologisk gruppedynamikk kan forstyrre rasjonelle politiske beslutninger, selv neglisjerer denne innsikt?Robert Jay Lifton, som er kjent for sine tidligere innflytelsesrike studier av "hjernevask" i Kina, overlevende fra Hiroshima og nazi-legers personlighet, drøfter dette spørsmål i sin siste bok "The Superpower Syndrome: America's Confrontation with the World" (Supermaktsyndromet: Amerikas konfrontasjon med verden).Hans vurdering av situasjonen er at supermakten USA ikke lenger nøyer seg bare med å dominere verdens politikk, men har utviklet en allmakts- ambisjon om å "kontrollere historien". Denne utvikling startet i den konservative tenkegruppe som mange innen den nåværende ledelse har vært involvert i. Den la frem sine synspunkter allerede i september 2000 i dokumentet "Project for the New America".Men det var terrorangrepet 11. september 2001 som for alvor førte til at dette prosjektet fikk sin sjanse til å settes ut i livet. Denne begivenheten påførte supermakten en særdeles ydmykende krenkelse. Denne krenkelsen utløste hva Lifton kaller en apokalyptisk impuls som ga regjeringen et følelsesladet mandat og en moralsk legitimitet til å erklære krig mot terrorismen.Den tidligere CIA-direktør James Woolsey har også anvendt betegnelsen den 4. verdenskrig (som den 3. verdenskrig nevnte han i forbifarten den kalde krigen mot Sovjet). Men denne militarisering av kampen mot terrorismen har resultert i en spesiell krig både når det gjelder måten den ble erklært på og dens videre strategi.Liftons oppfatning er at krigserklæringen kom bardus på en lite gjennomtenkt og arrogant måte ved president Bush' uttalelser om at "enten er dere med oss eller imot oss", og dersom ingen er med oss, "går vi alene". Videre hevder han at USA kunne fått mange alliansepartnere dersom ikke supermaktssyndromet med den ledsagende allmaktsfølelse hadde forledet regjeringen til å legge alle premissene alene på forhånd.Å HA ET GODT FORHOLDtil allierte er viktig i en krig. Men skal en fiende nedkjempes, må man i hvert fall vite hvor han befinner seg. Saddam ble revet ned fra sin søyle og senere er han fanget i live. Men problemet er at selv om dette ledd ble fjernet fra den onde akse, så står man igjen med en sverm av uberegnelige "demoner" som skjuler seg bak ukjente adresser. Lifton kaller krigen "amorf" idet den er uten tradisjonelle frontlinjer og uten avgrensing når det gjelder tid og sted. Den er dessuten "asymmetrisk", det vil si en krig hvor den svake part prøver å kompensere for sin svakhet ved å overliste den sterke part ved å oppspore og slå til på hans mest sårbare punkter.Liftons konklusjon er at USA må gi opp sine omnipotente ambisjoner om å oppnå verdensherredømme. Det er en illusjon å tro at man kan bli usårlig med overlegen militærmakt alene. En slik holdning rekrutterer i stedet nye terrorister og øker den apokalyptiske angst. Veien til større trygghet og sikkerhet uttrygghet kan bare gå gjennom en vilje til samarbeid på mer likeverdige premisser.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  2. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  3. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  4. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  5. KRONIKK

    Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje

  6. KRONIKK

    Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen