Kronikk

Etter 22. juli: Det er fortsatt nødvendig å ta et oppgjør

  • Mohamed Abdi

22/7 forandret norsk offentlighet - ikke bare på grunn av terrorangrepet, men også fordi det ekstremistiske tankegodset til terroristen har blitt mer synlig for mange flere i Norge.Men dette ankegodset eksisterte lenge før 22/7, og det eksisterer fortsatt den dag i dag, skriver kronikkforfatteren. KRIPOS

Det er fortsatt nødvendig å ta oppgjør med de som sprer hat og grums online og offline. I forskjellige former. På forskjellige måter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en artikkel publisert i Aftenposten lurer Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås på: «Hvilke 22/7-oppgjør er det som ikke er tatt?»

Mohamed Abdi. Privat

Man kan tolke spørsmålet til Åmås som at oppgjøret med det ekstremistiske tankegodset bak 22/7 er (eller bør være) et tilbakelagt kapittel i norsk historie. Dette er på tross av at han avslutningsvis kommer med fire (og for all del innlysende) uavsluttelige strategier som man kan ta seg med videre. 22/7 forandret norsk offentlighet — ikke bare på grunn av terrorangrepet, men også fordi det ekstremistiske tankegodset til terroristen Anders Behring Breivik har blitt mer synlig for mange flere i Norge.

Men dette ekstremistiske tankegodset eksisterte lenge før 22/7, og det eksisterer fortsatt den dag i dag. Dette er noe Åmås sannsynligvis er klar over.

Jeg skal senere i innlegget kort nevne noen (nylige) eksempler på at dette tankegodset lever (dessverre) i beste velgående i norsk offentlighet. Men først litt om min personlige erfaring med det.

En «cocktail» av konspirasjonsteorier

Jeg kom borti slike holdninger tidlig 2000-tallet. Da var det først og fremst på nett. Det var snakk om en «cocktail» av konspirasjonsteorier, muslimhat, rasistisk tankegods og m.m.

Som de fleste andre norske muslimer (som er samfunnsengasjerte) har dette påvirket meg. Jeg har i over ti år både online og offline vært i samtale med folk som ikke bare intenst hater min tro, men også min etniske opprinnelse og hudfarge. Jeg nevner dette fordi da kan man ikke hevde at jeg er mot dialog med folk som har slike ekstreme standpunkter. Jeg er for det. Men til en viss grad.

I mange tilfeller er en konfronterende samtale, altså et oppgjør, viktigere enn dialog for dialogens skyld.En dialog forutsetterat man anerkjennerden andres menneskeverd.

Hvilke kamper skal man ta

Jeg nevner ikke dette fordi jeg forventer at alle som har samme tro og/eller etniske bakgrunn som meg skal gjøre det samme og eksponere seg for rasisme, muslimhat og fremmedfiendtlighet.

Det er opptil den enkelte hva han eller hun ønsker å bli eksponert for. Det er også opptil den enkelte hvilke kamper han eller hun ønsker å ta.

Jeg nevner heller ikke dette fordi jeg fortjener ros for det.

Jeg har til tider også prøvd å gjøre det Åmås mener er mer interessant. Det vil si å forstå hva som skaper slike holdninger. Men det inntrykket jeg sitter igjen med etter alle disse åreneer at i mange tilfeller er disse holdningene så hatefulle og menneskefiendtlige at det ikke hjelper å forstå dem.

Det eneste som hjelper er et oppgjør med dem der og da, eller litt senere. Det er akkurat her at sivilsamfunnet har delvis feilet. Det er akkurat her at folk som har stemmer som kan nå langt i norsk offentlighet har fullstendig sviktet (jmfr. Åmås strategier).

Det er også akkurat her at norske påtalemyndigheter har feilet. Det vil si inntil nylig, til norsk politibegynte å ta hatkriminalitet alvorlig og satt det på egen dagsorden.

Når man har alt dette i bakhodet blir spørsmålet Åmås stiller malplassert.

Meningene og holdningene forsvinner ikke

Åmås fortsetter med å skrive:

Vi har fått ny, skremmende kunnskap om soloterrorisme, antijihadisme og konspirasjonsteorier, og vi har fått en rekke bøker fra sakprosaforfattere om de samme temaene. Vi ser også en spissere, kontinuerlig årvåkenhet i offentlighetene mot destruktive ideer. Men meningene og holdningene forsvinner ikke av den grunn.

Ja, vi har fått noekunnskap. Men takket hvem? I alle fall ikke norske forskere.

De har ikke fått midler nok til å forske på høyreekstremisme og andre former av hatideologier hvor konspiratorisk verdensbilde og muslimhat er utgangspunktet.

Kanskje Åmås skal spørre seg selv hvorfor det var først og fremst en hel gruppe med lekfolk som «poppet» opp som eksperter etter terroren?

Folk som ja har skrevet mye fornuftig om disse temaene, men deres dominans i offentligheten (før og fortsatt) viser at det har ikke vært noe interesse for å innhente (og formidle videre) kunnskap om dette tankegodset. Ikke i norsk akademia ogikke blant norske politikere.

Både den offentlige og politiske viljen uteble, til og med etter terrorangrepet.Dette kan være grunnen til at Åmås skriver spesifikt sakprosaforfattere, fordi han er fullstendig klar over at det ikke er forskere som har kommet med denne kunnskap. Da ville han kanskje ha skrevet«vi har forskning som viser…»?

Hva har media dekket

Islamistisk ekstremisme på sin side - der har man (med god grunn) hatt enorm fokus. Det fokuset har ikke bare norske politikere stått bak, men også akademia, media, sikkerhetstjenesten ogpolitiet.

Nylig ble tre norske Syria-farere dømt til fengsel. Men også i offentligheten har det vært mye oppgjør med islamistisk ekstremisme. Oppgjør både i regi av ikke-muslimske nordmenn, men også norske muslimer.

Vi må stille oss selv noen få spørsmål:

Hvor mange av de som har høyreekstremistisk (såkalte kontrajihadister, muslimhatere etc) tankegods har blitt rettsforfulgt? Hvor mange av de somhar kommet med drapstrusler mot Ap-politikere eller trusler mot unge kvinnelige muslimske samfunnsdebattanter har blitt rettsforfulgt?

Har media dekket dette like mye som trusler fra islamistiske ekstremister? Blir trusler fra høyreekstremister tatt like alvorlig i offentligheten som trusler fra islamistiske ekstremister?

Vår tids mantra i norsk offentlighet

Det er et mantra som er trendy i vår tid: «Vi må få hatet og grumset ut i sollyset!»

I mange tilfeller er de samme som farer rundt med det mantraet de samme menneskene som dette hatet og grumset ikke er rettet mot. Det er også i mange tilfeller de samme menneskene som ikke løfter en eneste finger for å imøtegå dette hatet. Som ikke tar oppgjøret.

Når var sist gang Åmås selv tok oppgjør med muslimhat og annen rasismei den brede norske offentligheten? Åmås er jo en mann som får mye spalteplass og taletid.

Eller når var det norske partiledere hadde et opprop mot muslimhat på samme måte som deres nylige opprop mot jødehat? Og sist, men ikke minst ,hvor ble det av handlingsplanen mot muslimhat?

Dette handler ikke bare om hva toneangivende aktører i norsk offentlighet som Åmås eller norske politikere eller norske kjendiser gjør eller ikke gjør. Men også hva vi alle andre som ikke har klippekort i media eller tungepolitiske verv gjør eller ikke gjør.

Hvilket oppgjør vi har tatt og hvilke oppgjør vi ikke har tatt. Både pga likegyldighet (manglende vilje, du skal ikke tåle så inderlig osv …), men også på grunn av manglende kunnskap. For å ta et oppgjør med noe eller noen så trenger man vel kunnskap om det? Men dette handler også om moralsk feighet hos visse mennesker.

Å ta et oppgjør med ekstremismen

Åmås fortsetter med å skrive:

Hva slags «oppgjør» er det som ikke er tatt, skal resultatet være å utrydde visse meninger og holdninger – og hvordan skal dét i så fall foregå?

Den feilen Åmås og de som eventuelt er enig med ham gjør, er å tro at et oppgjør handler først og fremst om å utrydde holdninger eller å få folk til å endre holdninger.

Et oppgjør kan handle om å få folk til å endre holdninger, men det handler først og fremst om å ta et oppgjør med ekstremismen - siden det er også ensbetydende med å være solidariskmed ofrene.

Dette oppgjøret kan gjøres politisk, ideologisk, juridisk og sosialt (sivilsamfunnet). Motdemonstrasjonene mot Pegida er godteksempel på oppgjøri regi av noen få ildsjelerfrasivilsamfunnet.

Ble invitert inn

Et eksempel på at ekstremister kan forandre sine holdninger, er det som skjedde forrige uke i USA.

Rundt 200-250 muslimhatere, fremmedfiendtlige og folk som identifiserer seg selv som nynazister demonstrerte utenfor en moske i Phoenix, Arizona. Mange av dem var tungt bevæpnet.

Ironisk nok sto disse bevæpnede demonstrantene med plakater hvor det sto at de demonstrerer mot «volden som islam står bak». En av disse «fredelige» demonstrantene har i ettertid sagt at han angrer på å ha deltatt i en slik demonstrasjon.

Hva fikk ham til å skifte holdning? Jo, han kom i dialog med moskeens medlemmer. Muslimene inviterte ham og noen andre inn, og de hadde en samtale.

Det kan nevnes i forbifarten at heri Norge har norske muslimer sammen med Antirasistisk Senter hatt en «Tea-time»-kampanje. Dette var noen år siden, og hvor noe lignende kan ha skjedd. Det vil si at en person som hadde ekstremistisk tankegods forandret sinholdning.

Unntaket, ikke regelen

Ja, det kan hende at man kan endre holdningene til folk som ikke bare hater deg, men som også står utenfor ditt bedehus sammen med andre som er bevæpnet. Men dette er unntaket.

Regelen er at de fleste ekstremister, uavhengig om de erpolitisk-ideologiske ekstremister (høyreekstremister, venstreekstremister) eller religiøse ekstremister (islamister, kristenfundamentalister, hindunasjonalister, jødiske bosetter-ekstremister osv) sjeldent endrer sine holdninger.

Det er sjelden de tar et oppgjør med eget ekstremistisk tankegods. Og det er akkurat her vi alle andre som ikke er ekstremister kommer inn.

Vi må ta oppgjøret. Dette er noe veldig få av oss nordmenn gjør p.d.d. - noe som viser at Åmås bommer i sitt innlegg. Det handler ikke først og fremstom å uttrydde holdninger, men å imøtegå ekstremistiske holdninger.

Prisen ved å uttale seg

Jeg nevnte tidligere at jeg skal ta opp et eksempel. Et nylig eksempel som går inn i et mønster - er det ungekvinner med muslimsk bakgrunnopplever når de titter inn i norsk offentlighet.

Da verdalingen Fatima Almanea skrev et brev tilsambygdningen Hans Rotmo fikk hun merke det i sosiale medier og i en rekke aviserskommentarfelt.

Ja, hun fikk støtte fra nordmennmed forskjelligebakgrunn. Men dette handler ikke om støtten hun fikk, og som hun fortsatt får. Det skulle bare mangle.

Nei, dette handler om hatet hun og mange andre som henne møter på ene og alene fordi de som norske muslimer uttaler seg eller konfronterer det hatefulle, det rasistiske og det fremmedfiendtlige i norsk offentlighet.

Til og med når de gjør det på en saklig og vennlig måte.Menneskersom Hans Rotmo på sin side får boltre seg fritt i Adressa, slik at han kan kalle en norsk minoritet for «miljøforurensning» og samtidig få støtte i kommentarfeltet.

Kvinnehat, muslimhat og rasisme

Det Fatima Almanea opplever er også noeannerledes enn den formen av hat andre kvinner opplever i norsk offentlighet.

Det norske muslimer som Fatima Almanea, Muniba Ahmad, Bushra Ishaq eller kommentatorer og spaltister som Shazia Sarwar ogKadra Yusufopplever erannerledes enn andre former av hat. Eller det til og med maktpersoner som Hadia Tajik eller nylig Laila Bokhari opplever.

På hvilken måte? Jo, på den måten at det i alle disse tilfelleneer det ikke bare snakk om kvinnehat, som deres etnisk norske medsøstre opplever. Det ersnakk om det man kan kalle for et «trippel-hat»: Kvinnehat, muslimhat og rasisme i“skjønn” forening.

Nå nevnte jeg bare noen få navn. De er ikke alene om det. Flere kan nevnes.

Grums oline og offline

Et oppgjør handler også om åforkaste denlikegyldigheten som noen «ytringsfrihetsfundamentalister» står for. Det vil si bare la all grumset komme ut, og så sitter vi der og tvinner tommeltotter.

Et oppgjør handler om å vise solidaritet med de som blir rammetav og utsatt forhatet, fremmedfiendtligheten og rasismen som finnes ikke bare i diverse avkroker på nettet, kommentarfeltet til norske aviser, men også i den brede norske offentligheten.

Vi er i et samfunn som har tidligere undertrykte og utsatt grove overgrep mot andre minoriteter som samer, jøder og tatere.

Å gå inn for frislipp for slike uttalelser og holdninger er å se bort ifraen sosial og historisk kontekst: Minoriteters menneskeverd, rettigheter og frihet har ikke alltid blitt respektert og anerkjent i det norske samfunnet.

Så ja, Åmås, det er fortsatt viktig og nødvendig å ta oppgjør med dette ekstremistiske tankegodset. Det er fortsatt nødvendig å ta oppgjør med de somsprer hat og grums bådeonline og offline, dag inn og dag ut. I forskjellige former. På forskjellige måter.

Alt detteviser at et oppgjør er fortsatt nødvendig.Og nei, det holder ikke bare med å publisere brevet til Fatima Almanea eller en kronikk av Bushra Ishaq. Eller dele det i sosiale medier.

Man må også brette opp ermene og konfrontere dette tankegodset på alle tenkelige og fredelige måter.

  1. Les også

    Torkel Brekke om 22. juli-senter: Få opp farten og tenk stort!

  2. Les også

    «Hat-ytringer truer demokratiet»

  3. Les også

    Ikke født til å ta ansvar for andres handlinger

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ekstremisme
  3. Religion
  4. 22. juli

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ti punkter for å motarbeide muslimhat

  2. KRONIKK

    Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

  3. DEBATT

    Islamofobi for «dummies»

  4. VITEN

    Unge, norske muslimer driver «hverdagsmotstand» mot ekstremisme

  5. VERDEN

    Byfesten endte i hatefulle nazidemonstrasjoner som får Tyskland til å grøsse

  6. KOMMENTAR

    Det er farlig å nøre opp om muslimhat. Det er også farlig å mane frem bildet av en hatbølge mot muslimer.