Kronikk

Kronikk: Husk at både Bibelen og Koranen blir misbrukt for å legitimere vold og krig

  • Freddy Fjellheim

enteneller_doc6najcehr4ps15w6hz6xa-NIPJPh5pdJ.jpg Tegning: Arne Nøst

For å utnytte menneskers frykt spiller propagandistene på fordommer som skaper et falskt «samhold», skriver Freddy Fjellheim.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Generasjonen som styrer Europa vokste opp i en dualistisk kultur der vest sto mot øst, «de onde» mot «de gode», og med det primitive begrepet «terrorbalanse» som politisk dagligspråk.

Ledere fra denne generasjonen fremstår som umodne menn med et falsk både— og. Når slike politikere sier at vi både må føre krig mot terroristene og integrere flyktninger i fellesskapet, er det et uttrykk for en psykopatologi som kjennetegner maktens mentalitet.

Freddy Fjellheim

Den vil skjule at krigens språk er og blir et brutalt enten-eller. De fleste former for krig er totalt uforenlig med sivilsamfunnets arbeid med barn og gamle, språk og musikk, idrett og naboskap, kjærlighet og sosiale konflikter, selv om krigens menn sier de vil beskytte sivile.

Les også

På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam.

Høyreekstreme og IS er perfekte fiender og speilbilder, de næres av samme idé om at vi ikke kan leve sammen, mener Åsne Seierstad.Det er lov å håpe: I de nye generasjonene inntar kvinnene stadig flere samfunnsposisjoner og menn modner som mennesker i møte med sine barn. Disse har bedre tilgang til en nødvendig forståelseshorisont: Klimaomveltningene kan få terrorismens spredte og ondskapsfulle splittelsesforsøk til å blekne.

Ja, klimatisk overoppheting, migrasjon og vold er nært forbundet. Det så vi i Syria fra 2007 og fremover, slik også Naomi Klein understreket i Aftenposten nylig. At dette perspektivet uteglemmes både i politiske beslutninger og i mediene, er typisk for det jeg kaller en dualistisk kultur. Saker som henger sammen diskuteres og behandles adskilt. Slik mister vi dyrebar tid og forståelse.

Forhindre dannelsen av ghettoer

Flere undersøkelser viser at terrorister er ressurssterke individer, antagelig i en ekstrem og ghettofisert mental tilstand. Göran Rosenberg kaller det «dödskultens lockelse på unga människor». Individuelt flykter disse fra sitt eget indre helvete ved å påføre andre mennesker smerte, dom og død. Dermed er vi midt i vår egen hverdag, for dette er psykopatenes metode i alle samfunnslag.

Å bekjempe terrorisme begynner med å forhindre dannelsen av ghettoer der maktsyke typer ofte tilraner seg makt over de mindre ressurssterke. Det er avgjørende informasjon når muslimske ledere i flere land påpeker at deres innflytelse over ekstremistene er liten fordi disse ikke møter i moskeene.

De få rasistene jeg har møtt synes å være herjet av et gjengjeldelsesbehov

Ekstremistenes eneste kollektive arena er familien, nabolaget og likesinnede. At ekstremismen også bunner i ungdomsopprør og raseri over hendelsene i Palestina, viser hvor kompleks denne formen for terrorisme kan være.

Derfor bør sivilsamfunnet mobiliseres til å lytte etter signalene, finne dem som er utstøtte, omfatte de innesluttede med interesse, uansett kulturbakgrunn. Har vi tid til et slikt tålmodighetsarbeid for hverandre? Å få hjelpe til er en ære.

Det er snart 30 år siden jeg møtte en fransk sosiologiprofessor i Paris som forutsa opprør fra banlieue-ene og beskrev det franske samfunnets arroganse overfor muslimer. Lærdommen ble dyrekjøpt.

I Norge kunne vi lytte til våre muslimske søsken og våge diskusjonen om hva en familie skal være – en midlertidig utklekkingsanstalt for selvhevdende individer, eller et arnested for kjærlighet, troskap og folkeskikk.

Ansiktets betydning

Hva ser vi først etter i møte med våre medmennesker? Trygghet? Svakhet? Hudfarge? Den fransk-litauiske filosofen Emmanuel Lévinas ble kjent for sin poetiske etikk om «den Andre», og for tenkingen om ansiktets betydning som verdighetstegn.

I fortsettelsen av denne tenkningen kan vi se ansiktet som det sårbares uttrykk ved mennesket, en bærer av alt det vi ikke kan utrette eller prestere, men snarere det som vederfares oss, for å ty til et gammelt ord.

Ansiktet uttrykker et ansvar som også er et tilsvar på spørsmål vi ikke engang vet at vi stiller. I ansiktenes mimikk, øyne, munn, nese, hud og rynker undrer vi frem slike spørsmål uten ord: «Kjenner jeg deg i meg? Kjenner du meg i deg selv?» Kortformen av disse ordene er flertallspronomenet «vi» der «jeget» er modnende integrert.

Les også

Til mine felles landsmenn, islamofobene: Jeg velger verden over Norge

, skriver Amalie Sande Henden (22) i dette Si;D-innleggetDe få rasistene jeg har møtt synes å være herjet av et gjengjeldelsesbehov, slik umodne politiske ledere alltid vil «svare med samme mynt». Dette er et vi ribbet for et jeg, et ansikt som ikke ser seg selv i den andre, og knapt nok i et speil?

«Den Andres ansikt» kan gå for det personifiserte bildet på sivilsamfunnet. Vi som lever uten politisk, økonomisk og voldelig makt har vansker med å vise de teknokratiske samfunnselitene tillit. Derfor uteblir så mange på valgdagen. Vi liker ikke at vår angst for fremmede blir tatt lett på, særlig fordi angsten for fremmede tilhører en gjestfri mentalitet.

Det er ikke så enkelt at gjestfrihet er sosial sikkerhet, beleven, elegant. Gjestfrihet er søkende og spørrende, for slik å kunne innlemme medmennesker og se den andre i seg selv. Gjesten er den sårbare part, prisgitt vertskapets troverdighet.

Det er dette unnselige sivile livsarbeidet terrorister og dårlige ledere skader i dødelig gjensidighet. Når også mediene er med på å dehumanisere mennesker som flykter, gjennom støyende oppslag om fryktinngytende tall og statistikker, rygger folk unna og reagerer instinktivt, som flokkdyr. Nødens ansikter forsvinner i stimen av punktfakta og opphetet meningsproduksjon.

Frykt eller forakt for svakhet?

På lignende vis tror jeg mange mennesker er redde for andres lidelse. Undersøkelser har vist at nordmenn ikke er spesielt flinke til å ta vare på syke og gamle slektninger, i motsetning til mange av flyktningene som nå kommer hit.

Nordmenn «setter bort» gamlingene til profesjonelle, slik vi i årevis parkerer flyktningene i «mottak». Det er her jeg spør om dette uttrykker en velstandsbasert frykt eller forakt for svakhet, og om det er denne basale frykten «sterke» politikerfigurer utnytter i propagandistisk øyemed.

For å utnytte menneskers frykt spiller propagandistene på fordommer som skaper et falskt «samhold».

Når ledere fra en dualistisk kultur erklærer krig mot terrorister, som nettopp ønsker å splitte vestlige samfunn med krig, har dette politiske, militære og kulturelle sjiktet ikke lenger kontakt med sivilsamfunnets dypeste grunn, det vi kaller fred, en brokete og levende sådan. Sivilsamfunnet burde rive seg løs fra politikken!

Den som lever enkelt opplever ikke nødens ansikter som en trussel

Mens Europa tar imot flyktende mennesker er det som om jordkloden har rystet frem et menneskelig evangelium. Krigsflyktningene kommer til en krank verdensdel som trenger nye mennesker av demografiske grunner, men de vil kanskje også sørge for at europeerne gjenoppdager sine religiøse og kulturelle røtter.

Husk at både Bibelen og Koranen blir misbrukt for å legitimere vold og krig. Også kristendommen trenger en renessanse – en kontemplativ bevegelse med sosial radikalisering er underveis.

Høyreekstrem vold har vokst i Sverige:

Les også

Forskerne Jacob Aasland Ravndal og Johannes Due Enstad prøver å finne ut hvorfor

Jeg kan selv kjenne på frykten for fremmede kulturer, og jeg deler et stykke på vei Fremskrittspartiets påstander om norsk naivitet. Likevel vil jeg forsvare den holdningen som alltid ser etter medmennesket – før ryktene, fordommene og statistikkene får forstøye bildet.

Historiens største paradigmeskifter

Vi som lever nå bevitner et av historiens største paradigmeskifter. Den globale klimakrisen vil viske ut nasjonsgrensene, slik mennesker i nød gjør. Sivilsamfunnet i mange land reagerer enn så lenge med større verdighet og oppfinnsomhet enn sine umodne ledere.

Gitt konfliktfaren i klimaomveltningene burde miljøbevegelsen og de frivillige organisasjonene bli en ny fredsbevegelse som redder demokratiet fra krisefornektelse, spekulativ politisk kommunikasjon og overvåking.

Den som lever enkelt opplever ikke nødens ansikter som en trussel. Selv om nye grusomheter vil skje igjen kommer vennlige menneskers omsorg, humor og solidaritet til å seire. Som en kar skrev på Facebook nylig: «My wife is a muslim and not a terrorist, but I am scared of her anyway».

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger påFacebookogTwitter

Les også

Å være utstøtt er verre enn døden

, skriver Pål Gulbrandsen.

Les også

Terroristene er ikke demoner, men mennesker med tragiske skjebner

. Det er synd på dem, skriver Kristian Meisingset.

Les også

Vil terroren slik vi så i Paris noen gang ta slutt? Ikke i vår samtid. Vi er alle potensielle ofre

, skriver Abid Raja.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Islam

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vår kriseerfaring kan gjøre en forskjell for dem som har det aller verst

  2. KRONIKK

    En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa | Maajid Nawaz

  3. KRONIKK

    Terror krever kollektivt ansvar i mediene

  4. DEBATT

    - Vi ville heller blitt i våre «shithole countries»

  5. KRONIKK

    Syrisk flyktning: Jeg er en av de mange hundre tusener som har satset livet i en svart gummibåt og til menneskesmuglere

  6. KOMMENTAR

    «Et tankeeksperiment: Si at ingen brukte ordet terror om drap og massedrap med muslimsk gjerningsperson»