9. april sett med tyske øyne er en annen fortelling enn vår
Tyske rapporter forteller at det siste som kunne sees før Blücher gikk ned, var en navnløs tysk infanterist som reiste seg i stram giv akt og møtte døden med armen utstrakt til Hitler-hilsen.
Som kanonkommandør på Oscarsborg festning hadde løytnant August Bonsak orkesterplass til dramaet som utspilte seg i Drøbaksundet 9. april 1940.
Han sto nær nok oberst Birger Eriksen til å se ham kikke ned på sin klokke, nedjusterte på Eriksens ordre skuddavstanden til 1400 meter og opplevde aprilnatten spjære da Eriksen ga ordren om å gi ild mot det fortsatt ukjente skipet.
Da han ble avhørt like etter at festningen hadde overgitt seg, sa Bonsak at han regnet med at det første skuddet fra Oscarsborg hadde slått ut kommandobroen og alle de ledende offiserene på Blücher.
Han fortalte også at han hørte at det ble sunget nasjonalsangen «Deutschland, Deutschland, über alles» fra mannskapene om bord på det brennende skipet, og at det var mulig at noen av de 70 sterkt forbrente soldatene han ved selvsyn hadde observert på øyene og holmene utenfor festningen, kunne ha overlevd.
Vi vet lite om den tyske angriperen
Bonsaks beretning er en god illustrasjon på hvordan senkningen av Blücher er blitt oppfattet i norsk krigshistorie: som et hardt slag med katastrofalt resultat for motstanderen, en heltemodig handling som gjorde det mulig for konge og regjering å flykte hovedstaden, og som dermed «reddet» Norges stilling under andre verdenskrig.
Alt dette er riktig. Men – som bilde på hva som faktisk foregikk i Drøbaksundet den 9. april, er denne fortellingen ufullstendig. Den tar nemlig ikke hensyn til den andre parten, det vil si tyskerne, og hvordan de selv opplevde det som skjedde.
Faktisk er realiteten den, slik historikere som Guri Hjeltnes og Ole Kristian Grimnes har bemerket, at vi vet svært lite om den tyske angriperen. Nazi-Tysklands Wehrmacht, en av de viktigste aktørene i det tyske okkupasjonsregimet, omtales gjerne i norsk litteratur om okkupasjonstiden som en grå, uformelig og samtidig allestedsnærværende skygge.
Sank etter eksplosjon
Dette gjør at historieskrivningen om krigen frem til nå har manglet en vesentlig bestanddel, ettersom en av de viktigste aktørene i det tyske okkupasjonsregimet fortsatt nærmest ikke er kommet til orde. Dramaet i Drøbaksundet er en god illustrasjon på dette. Det er for eksempel tydelig at løytnant Bonsak, i likhet med så mange andre aktører under felttoget 1940, overvurderte effekten av sin egen ild på fienden.
Det var nemlig ikke den direkte virkningen fra de to skuddene og de to torpedoene fra Oscarsborg eller de rundt 20 treffene fra Kopås-batteriet på Drøbak-siden som senket Blücher. Og i motsetning til det Bonsak antok, ble heller ikke kommandobroen truffet.
Etter å ha passert festningens ildsone, ga faktisk skipskommandanten, kaptein Heinrich Woldag, ordre om å ankre opp skipet for å få maskinene i gang igjen. Klokken var da litt over 06.00 om morgenen. Selv om «Blücher» allerede hadde fått slagside, var det ingen av de ledende offiserene som trodde at skipet kom til å synke.
Derimot skulle sekundærvirkningen av brannene om bord snart besegle skipets skjebne. Omtrent klokken 06.30 inntraff en kraftig eksplosjon, da et stort lager med de medbragte hærstyrkenes artilleriammunisjon gikk i luften på skipsdekket. En merkbar rystelse gikk gjennom hele skipet, og i løpet av timen som fulgte, fikk Blücher stadig sterkere slagside og sank.
Aldri panikk om bord
Det er imidlertid ikke disse mer tekniske detaljene som sier mest om hva norsk historieskrivning har gått glipp av ved ikke å ta med perspektivene på hendelsene sett fra tysk side. Det er derimot stemningen om bord.
De tyske rapportene om senkningen av Blücher er nokså tallrike, men svært lite brukt av norske historikere. De er for eksempel samstemte om at det aldri brøt ut panikk om bord, at kommandokjeden forble intakt, og at holdningen som ble utvist av mannskapene fra både hæren og marinen, var «mønstergyldig» og «uovertruffen». Til tross for dette druknet mange under forferdelige skrik i den brennende oljen fra Blücher, slik løytnant Bonsak kunne observere fra Oscarsborg.
Det han derimot ikke kunne se, var det som foregikk samtidig med at de tyske soldatene stemte i sangen han kunne høre.
Flere av de tyske rapportene forteller nemlig at det siste som kunne sees før Blücher gikk ned, var en navnløs tysk infanterist. Idet skipet forsvant fra vannoverflaten, reiste han seg i stram giv akt og møtte døden med armen utstrakt til «den tyske hilsen» – Hitler-hilsenen.
Wehrmachts ideologiske innstilling
Det var synet av dette makabre opptrinnet som fikk de tyske soldatene til spontant å bryte ut i den tyske nasjonalsangen, og senere i flerfoldige hurra- og Sieg heil!-rop. Disse ble av mange fremført med deres lungers fulle kraft, til tross for at de lå i det iskalde vannet og kjempet for livet.
Det var dette som ga sangen den underlige klangen trolig også løytnant Bonsak kunne høre, og det er nettopp dette aspektet ved den tyske okkupasjonsmakten som er fraværende i den norske okkupasjonslitteraturen: Wehrmacht-offiserene og -soldatenes ideologiske innstilling til det de var med på.
Ville kjempe til siste slutt
De tyske okkupasjonstroppenes opptreden er faktisk gjerne blitt beskrevet som «noe nær eksemplarisk» i norsk krigslitteratur. Selv om tyske soldaters opptreden i Norge selvsagt ikke kan sammenlignes med hvordan de opptrådte i andre tyskokkuperte land, særlig i Øst-Europa, er dette et inntrykk som har behov for betydelig revisjon.
Hitler definerte Norge som «krigens skjebnesone». Denne innstillingen, som blant annet førte til at en okkupasjonshær på opptil en halv million soldater og store deler av den tyske flåten ble stasjonert her i landet, innebar også at de fleste tyske offiserer og soldater var beredte til å kjempe helt til siste slutt.
Kanskje var det tyske militære avtrykket i Norge så massivt at det etter krigen ble gjort et poeng av å skrive okkupasjonsmakten ut av historien, for slik å gjøre den maktesløs.
Nå, mange tiår etter den andre verdenskrig, er det imidlertid på høy tid at vi skriver det tyske Wehrmacht inn igjen i krigshistorien, og at løytnant Bonsaks dramatiske og viktige beretning suppleres med inntrykkene fra hans motstandere. Bare på den måten kan vi få et bedre innblikk i det som faktisk skjedde, og kanskje endelig klare å behandle den andre verdenskrig som historie.
Forfatteren har utgitt boken Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone (Pax 2021).
- Som 13-åring var den senere oberst Carl O. Sundt Langlie vitne til senkingen av Blücher. Se ham fortelle om sin opplevelse:
