Arkitektenes livsløgner
Arkitektene burde takke Arkitekturopprøret for muligheten til å ta en skikkelig diskusjon.
I helgen inviterte Aftenposten arkitektene Aleksander Oldrup Jensen og Camilla Moneta til å svare på arkitekturdebatten som har gått i sosiale medier i det siste, særlig Arkitekturopprøret Norge, gjennom å vise til gode prosjekter og begrunne sine valg.
Arkitektene er representanter for Norske arkitekters landsforbund (NAL), og i intervjuet uttaler de seg diplomatisk og i generelle vendinger. Men som den arkitektstanden de representerer, er det tydelig at de kvier seg for å snakke om estetikk i seg selv. I stedet drar de til stadighet debatten over i andre temaer som luftkvalitet, dagslys, støy, utearealer og ikke minst lavere klimagassutslipp og bærekraft.
Mindre diplomatisk er NAL-president Gisle Løkken i sitt innlegg i Aftenposten mandag 26. april. Der anklager han arkitekturopprørerne for å ha vrangforestillinger, fordommer og å drive med nostalgisk tåkelegging. Også han drar debatten over i andre temaer som klimakrisen og arkitekturens tilblivelsesprosess gjennom demokratier vs. diktaturer.
Unngår selve kjernen
På Facebook formulerer Arkitekturopprøret Norge programmet sitt gjennom ti punkter. Alle handler om estetikk. Arkitekturopprøret mener ganske lite om luftkvalitet, dagslys, støy, utearealer, lavere klimagassutslipp og bærekraft. Likevel er det til stadighet dette arkitektene kommer trekkende med når de tvinges til å diskutere estetikk.
Selv om bygninger skal fungere på svært mange parametere, så vet vi godt at det er mulig å ha en diskusjon om for eksempel dagslys isolert sett, relativt uavhengig av andre parametere. Da burde vi kunne ha en diskusjon om estetikk også isolert sett, relativt uavhengig av andre parametere.
Når Moneta og Oldrup Jensen uttaler seg om estetikk, er det i så generelle vendinger at de like gjerne kunne vært brukt om de klassiske og tradisjonelle byggene Arkitekturopprøret foretrekker. Og dermed unngår de to arkitektene selve kjernen i debatten, nemlig at mange kjenner på at moderne bygg mangler noe som tradisjonelle eller klassiske bygg har.
Det klimakrisen trenger
Arkitektene burde takke Arkitekturopprøret for muligheten til å ta en skikkelig diskusjon om estetikk og den moderne arkitekturens overlegenhet over den tradisjonelle, hvis dette stemmer. Det er et mye bedre alternativ enn å avfeie det hele som en forflatende og fordummende debatt, slik de gjør nå.
Gisle Løkken inviterer til debatt gjennom sin påstand om at det er lite inspirasjon å hente fra de klassiske stilarter når man skal håndtere klimakrisen. Dette kan han påstå, men påstanden er foreløpig ikke begrunnet.
Den klassiske arkitekturen reiste seg fra bronsealderens sivilisasjonskollaps. Siden har den vært hentet frem gang på gang gjennom arkitekturhistorien når samfunn har hatt behov for et samlende uttrykk for vår felles sivilisasjon. Kanskje er det nettopp nå, i et verdenssamfunn preget av kriser og splid, at den klassiske arkitekturen igjen har en misjon?
Er det noe klimakrisen virkelig trenger, så er det at vi oppfører bygg som vi kan være trygge på at kan stå seg over tid, også estetisk.
Oldrup Jensen og Moneta viser at arkitektene lever i en boble når de stiller seg uforstående til Arkitekturopprørets ønske om tradisjonell eller klassisk arkitektur ved å vise til et bygg som ser ut som en påkjørt dataserver fra kopirommet: Deichmanske bibliotek.
Blottet for pynt
Det er ikke stygt ment. Gjennom utdanningen vår er vi arkitekter trent i å tenke gjennom konsepter. Konsepter kan være langt fra det folk flest oppfatter som bygninger, men det gir arkitekter et intuitivt og fordomsfritt verktøy til å organisere bygningen gjennom. Det er mange og ofte motstridende krav en bygning skal svare på, og gjennom bruk av konsepter greier arkitektene å kna ut gode rom å være i.
Deichmanske har gode rom å være i, og det svarer forbilledlig på mange og komplekse parametere på hva et godt bibliotek i byen skal være. Kjernen i denne tankegangen er at bygningens form følger av kravene, og at konseptet organiserer kravene. Da er formen på bygget i seg selv ikke så veldig interessant.
Arkitekturopprøret deler ikke denne tankegangen. De ser på formen, og de liker ikke det de ser. De kritiserer bygningers form, og arkitektene svarer på kritikken ved å vise til konsepter.
I Monetas og Oldrup Jensens utvalg av moderne arkitektur de mener er bra, ser vi likevel tendenser til en arkitektur som i større grad enn før tar opp i seg elementer som reduserer kontrasten mot den tradisjonelle arkitekturen, som teglstein, vertikale vinduer og skråtak.
- Her kan du se fem av prosjektene de to arkitektene trakk frem i saken.
Byggene er gode representanter for en samtidsarkitektur som tross alt sakte er på vei bort fra de grelleste kontrastene og over til en mer sivilisert form for urbanitet. Det de alle likevel har til felles, er at de stort sett er blottet for ornamenter, dekorasjoner og pynt. Ornamentikk er modernismens siste skanse, og arkitektene vil ikke ta i diskusjonen med ildtang.
River og sliter
Selv om det på Arkitekturopprørets sider deles mye ymse forskning som noen ganger er tatt ut av sin sammenheng, har opprørerne rett i at det er blitt gjort en god del forskning på sammenhengen mellom estetikk og menneskesinn i en god del år nå. Visuelle detaljer som ornamenter (eller grenene og bladene på et tre) stimulerer og påvirker stressreduksjon og kreativitet, for å nevne noe.
Arkitekter er oppflasket på teorien om ornamentikk som falsk pynt. Dette henger igjen fra tiden da arkitekter og psykologipionérer røsket viktoriatidens hykleri og livsløgner opp med roten.
Men ornamentikk er eldre enn det. Mennesker har dekorert sine bygninger og gjenstander gjennom hele sin historie. Moderne nevrologisk forskning antyder at ornamentikk kanskje faktisk også har en funksjon for menneskets psykologi. Nå er det Arkitekturopprøret, frontet av en psykolog og en jurist, som river og sliter i arkitektenes livsløgner om at arkitektur ikke kan handle om estetikk.
