Kronikk

Lengselen heimatt

  • Kurt Ole Linn

Frontene er steile i innvandringsdebatten. Det snakkes lite om den menneskelige siden ved å reise fra slekt og venner, den smertelige lengselen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Kurt Ole Linn er historiker ved UiO

Smertende lengsel. I vår iver etter å diskutere innvandringen, går det i islamisering og moralpoliti om dagen. Frontene er steile. Noen er for, mens andre er imot det nye, norske «vi». Den menneskelige siden av det å legge kontinenter bak seg, reise fra slekt og venner for å slå rot i et fremmed land, snakkes det mindre om. Gjorde vi det, ville vi kanskje forstå mer av den smertende lengselen mange innvandrere bærer på.

Savnet etter sin familie.

Jeg har selv hatt denne erfaringen tett innpå livet: Min mor traff min far tidlig på 60-tallet og reiste fra familie og venner for å leve sammen med ham på en gård i Gudbrandsdalen, for henne et fjernt, fjernt sted hun knapt hadde hørt om. Hun flyttet fra sin «barndoms grønne dal» av kjærlighet, og hun har hatt et langt, rikt, men til tider strevsomt liv på et småbruk med fem unger, svigerforeldre og buskap å passe.

Debattmøte om moralpolitiet p Grønland. Men glemmer vi å snakke om innvandrernes hjemlengsel? spør kronikkforfatteren.

I tillegg har hun slitt med savnet etter sin egen familie. Hver sommer kom lengselen over henne: Hun måtte heimatt for å se de stupbratte, blankskurte fjellsidene, møte folk hun visste hvem var, folk som kjente henne. Heimatt til et sted der hun ikke bare var «kjerringa has Sigurd».Da vi var barn strakk hverken tid eller penger til for at hun kunne ta den lange reisen. I stedet bar hun lengselen med seg der hun betraktet de slake, fruktbare liene. Mang en gang bet hun nok sinnet i seg når svigerfamilie og bygdefolk hermet etter hennes måte å snakke på. Hun savnet fårekjøttet der hun dag ut og dag inn serverte medisterpølser og svinestek.

Forelsket.

Som barn skjønte jeg ikke hvor mye dette betydde for mor. Det var først da jeg selv flyttet utenlands at også jeg kom til å lengte hjem. Jeg var så forelsket at jeg ikke forsto rekkevidden av å gifte meg med Jesper, en dansk diplomat.

Etter bare ett års forhold fikk han sin første utepost, og i de neste åtte-ni årene bodde vi i Tyrkia, Danmark og USA. Årene i Tyrkia var rike, gode år – der følte jeg meg hjemme. Ikke minst kom jeg tett på den tyrkiske kulturen da jeg etter to års strev knekket språkkoden. Folk var så varme og imøtekommende. Så fulgte Danmark og USA.

På mange måter var det lettere å være utlending i USA enn i Danmark. I USA var jeg en av mange innvandrere, ja, der var jo nesten alle innvandrere. Min skandinaviske aksent var heller intet problem: Jeg fikk ganske raskt en lærerjobb på en privatskole med høy status, og jeg underviste – av alle ting – amerikanske barn i amerikansk historie. Mon tro om vi hadde ansatt en pakistaner her på berget til å undervise norske barn om 1814 og Grunnloven, eller «gutta på skauen»?

Pære dansk.

Danmark, nordmenns nærmeste ferieland, var overraskende nok vanskeligere å slå seg til ro i. Jeg la om dialekten til et konservativt riksmål, og fordansket den ytterligere ved å legge inn et og annet «måske» og «treoghalvfjers» når de så helt uforstående på meg. Etter tre måneder ga jeg opp!

Jeg slo rett over på pære dansk, og fikk mye ros for det av danskene. Men jeg var likevel den ene utlendingen i vennekretsen. I festlige lag, når vi hadde ferdigsunget Kim Larsen, og danskene slo over i Shu-Bi-Dua, eller når Højskolesangbogen ble funnet frem, falt jeg av. Og skam å melde så husket jeg knapt navnet på andre danske fotballhelter enn Preben Elkjær.

En fremmed.

Jeg følte meg som en fremmed. Tanken var skremmende, nærmest lammende. Skulle dette bli min skjebne? Å være en fremmed? I Kongens by var det ingen som kjente meg eller min slekt. Det var ingen som spurte hvordan det var med min gamle far. Om han var frisk? Det var heller ingen jeg møtte som hadde nytt om gamle skolekamerater.

For noen år siden utga svensk-kurdiske Mustafa Can en bok om moren hvis livsmening hadde vært å gi barna en ny mulighet langt mot nord, langt fra de tyrkiske fjellene hvor hun hadde sine røtter. Etter at Mustafas far hadde reist i forveien, kom hun og barna flyttende noen år etterpå. Siden satt hun der, ved kjøkkenvinduet, i Sverige. I et land hvor hun aldri behersket språket, kunne ikke kodene, likte ikke maten. Men hun gjorde det med et håp om at hennes offer ga barna en helt annen mulighet i livet enn om de hadde blitt i Tyrkia.

Mustafa Can

Reist tilbake.

Jeg vet ikke om moren til Mustafa Can noen gang var lykkelig i Sverige. Men jeg er sikker på at hadde hun selv kunnet velge, ville hun reist tilbake til Tyrkia. Det gjorde hun også til sist – i en kiste. Min egen mor har de siste årene av sitt liv flere ganger reist tilbake til sine hjemtrakter, heimatt. Og én ting har vi fått klar beskjed om: Hun skulle begraves heime, blant sine egne. Etter å ha lest historien om Mustafas mor, skjønte jeg at dette også handlet om meg selv. Så hva gjorde jeg? Jo, jeg har lagt utlandet bak meg og flyttet tilbake til mitt kjære Norge. Og selv om jeg trives i Oslo, er det ingen tvil om at jeg på sikt må få meg mitt eget sted i hjembygda.

Sårhet.

Det er selvsagt absurd å sammenligne min reising over flere verdensdeler på diplomatpass med folk som har flyktet fra brennende landsbyer. Jeg gjør det heller ikke. Det jeg ønsker er å formidle den sårhet vi mennesker kan bære på når vi hele tiden er en fremmed, en uten historie, en som ingen ser – på ordentlig.

Mitt ærend er ikke å forsvare hverken moralpolitiet eller angrepene på ytringsfriheten. Snarere gleder jeg meg over modige og liberale stemmer i minoritetsmiljøene som i god, norsk tradisjon, «taler Roma midt imot». Samtidig håper jeg at vi alle kan hente empatien frem i oss når vi møter mennesker som kommer hit til det kalde nord, enten de flykter fra krig, eller de søker et rikere utkomme for seg og sine.

Det nye landet.

For noen år siden åpnet Drammen Museum utstillingen «Yeni Ülke», det nye landet, for å vanne de anatoliske røttene til drammensere med tyrkisk bakgrunn. Slikt hjelper. Ellers som når NRK i høst fortalte oss alle om ekteskapsinngåelse og bryllupsskikker hos nordmenn med ulik bakgrunn. I Vinje lengter nok norsk-somalierne etter den brennende solen, men de sender likevel barna sine ut på ski i sprengkulden.

I Gudbrandsdalen sitter det også en kvinne ved vinduet og lengter. Men det er først nå, etter 50 års strev på småbruket i den slake lia, etter fem barn og åtte barnebarn, at hun uttrykker glede ved å bo et annet sted enn heime. Og for bare få år siden fikk vi barna vite at nei, vi behøvde ikke å begrave henne med utsyn til de stupbratte, blankskurte fjellene heime likevel. Hun ville ligge på kirkegården der hun hadde bodd de siste 50 år.

Og du har selvsagt allerede gjettet at min mor er fra Setesdal. Men har lengselen stilnet da? Langt ifra. Sommerens ferieplaner er allerede lagt. Visst skal hun på ferie, heimatt.

Les også

  1. Integreringen i Oslo er mislykket

  2. Grønland med grønne soner

  3. Bygdedyret lever i Oslo

Les mer om

  1. Kronikk