Kronikk

Religion uten Gud

  • Eskil Skjeldal

Romanfigurens kamp er det store litterære grepet i Kai Ove Knausgårds Min kamp- bøker, mener Eskil Skjeldal. Knausgård fikk Brageprisen for bok 1 i serien. FOTO:STIAN LYSBERG SOLUM/SCANPIX

Karl Ove Knausgård skildrer i bøkene det ubarmhjertige kallet til å være menneske i verden. Dette kallet kan fortolkes som en religiøs kamp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

ESKIL SKJELDAL privat

Romangenre. Karl Ove Knausgårds tre siste romaner er blitt kastet inn i en rekke diskusjoner denne høsten: Har forfatteren beskrevet den moderne farens endelikt? Har han skapt en ny romangenre? Er det forfatteren selv vi følger i disse ekstremrealistiske romanene?

Nådeløst kall

Romanfigurens kamp er det store litterære grepet i Min kamp-bøkene. Og et aspekt ved denne kampen er hittil ikke belyst: Hovedpersonens kamp kan forstås som et nådeløst kall. Til å være far og samboer. Sønn og forfatter. Og min tese er enkel: Knausgård skildrer det ubarmhjertige kallet til å være et menneske i verden. Dette kallet kan fortolkes som en religiøs kamp, der religion forstås som et system etablert for livstolkning, og der det normerende prinsipp er satt av krefter utenfor hovedpersonen. Slik kan religion og religiøse termer brukes for å begripe hovedpersonens underdanighet og kamp.

Egen kampmoral

Religion dukker altså opp som litterært tema nok en gang, men denne gang uten den største avgrunnen, Gud. Kanskje dette er grunnen til at hovedpersonens kamp blir til de grader nådeløs og ubarmhjertig? Trykket fra eksistensen må holdes oppe ved hjelp av egen kampmoral og utholdenhet, og ikke Guds nåde og styrke. I et slikt prosjekt er det viktig å forstå de ytre kreftene som herjer med ham, og dette gir seg utslag i det spesielle Knausgårdske blikket for de fysiske fenomenene rundt hovedpersonen. Knausgård beskriver de sterke og selvutslettende forbindelsene mellom hovedpersonen og hans kulisser. Et slikt grep fremhever hovedpersonens passivitet overfor verden, en passivitet som kanskje best kan forstås i lys av religiøse begreper som askese, kall, offer og lidelse.

Fiender

Knausgård 2 (hovedpersonen i boken, som kan skilles fra Knausgård 1, forfatteren) er altså i friksjon med verden. I begynnelsen av livet hans var motstanderen primært faren og hans virkelighetsforståelse. Etter hvert melder flere eksterne fiender seg. Både konkrete personer, som samboeren og barna, men også mer eller mindre udefinerbare størrelser: Kulturelle koder, sosiale konvensjoner og forventninger, ja, egentlig alt som kastes på ham. Slik sett er denne romanen en tour de force i individualisme og representerer en hypersubjektiv genre som sprenger rammene for alle kategoriseringer av fortellerstemme.

Selvforakten

Men om det er de ytre motstanderne som tar opp mest plass i skildringene av hovedpersonens kamp, er det den indre kampen som er motoren i romanene. Kampen med selvforakten. Kampen med kallet til å produsere stor kunst. Kampen med sin egen høye moral og utholdenhet. Kampen med hans ironiske distanse og skarpe analyser, kombinert med den enorme følsomheten for andre personer. Kampen med det voldsomme sinnet.

Kampen med den altoppslukende prosessen med å se seg selv i alt, slik moren til hovedpersonen kort, men avvæpnende dissekerer sønnens megalomane modus i verden. Kampen for å kunne fungere i hverdagen uten den sårbarheten som oppstår i spennet mellom å være en ambisiøs småbarnsfar og en svært ambisiøs forfatter.

Kanskje er disse ulike kampene for frigjøring grunnen til at hovedpersonen er blitt nevnt som en Kristus-skikkelse i ulike åndfulle anmeldelser? En slik person kan aldri få livet til å gå opp. Uansett hvordan den ytre virkeligheten er skrudd sammen, vil den indre kampen ødelegge ham: Hvordan takle de store evnene? Hvordan ofre det som betyr mest?

Tekst som våpen

Denne kampen avføder en rastløs isolasjon som presser Karl Ove 2 inn i skriften: Det er der livet finnes. Hovedpersonen skriver seg gjennom livet sitt, og kjemper sin kamp med teksten som våpen. Han er kastet ut i verden. Utlevert til tingene, men han skriver for å forstå. Ved å benytte seg av skriften som sin måte kan han forstå hvorfor han ender opp som sentrum i alt. Hvorfor han er så sterkt forbundet med menneskene og verden rundt seg.

Fenomenologien er en filosofisk metode som beskriver nettopp de strukturene som forbinder oss, som bevissthet og kropp, med verden. Dette karakteriserer Karl Ove 1s skrivemåte, der han beskriver hvordan hovedpersonen forbinder seg med verden, både følelsesmessig, men også som kropp i et landskap eller i en by.

Følelsesliv

Ofte sklir skriften ut i ren impresjonisme, der den skrivende hovedpersonen fungerer som en membran som passivt mottar: Farger på hustak og snø som snør, kaffe som renner, sol som skinner og luft som står stille tas inn og konverteres til ord. Kaskader av farger og former presser seg på forfatterens indre og etterlater ham kortvarige inntrykk i sjelen. På samme måte er barndommens landskap, nabohuset, svingen rundt søppelkassen, lyden av grus og fjellet bak huset konstituerende for barnets følelsesliv i disse bøkene.

Religion uten Gud

Og jeg tror Karl Ove 1 lar hovedpersonens venn Geir komme med et mulig bidrag til å forstå både Karl Ove 2, samt disse bindenes utredning av hans kamp: Kamp som passivitet, passivitet som religion, men religion uten Gud. Slik Moses og Jeremia ga seg hen til Israelsfolket og Guds lov, gir også Karl Ove 2 seg over til kallet for å ofre seg for det aller helligste: Kunsten.

Men det finnes ingen kommanderende Gud i tornebusken. I et langt skildret møte på en kafé i bind 2 bretter Karl Ove 1 ut Geirs tanker om Karl Ove 2: Skammen og selvforakten avføder en trang etter det uskyldige og rene i hovedpersonen, noe helgenaktig. Lutring gjennom lidelse, oppofrelse og død. Dette har konstituert hans liv: «Det finnes ikke noe annet begrepsapparat for deg. Det er ingen utsideegenskap, det er ingen moral satt i spill, det er ingen sosial moral, det er ikke der det ligger. Det er religion. Selvfølgelig uten en gud (...)»

Askese og offer

Det er kanskje de religiøse termene som best uttrykker hovedpersonens kamp. Men troen på gud ikke er det sentrale i denne kampen. Det er religion forstått som gledesløs askese og offer. Å avstå fra det lykkelige liv. Religion som system for å forstå de eksterne kreftene som avføder et kall i subjektet. Forfattermoralen plassert på den plass i religionen der Gud tidligere sto, forpliktelsen til å skrive, dyrket som gud. Tilbedelse som skrift, skriving som liturgi. Forfatteren som utvalgt profet og mottager av skrift.

Slik kan man lese Min kamp som romantisk litteratur om litteraturen. Som resultatet av det ytre kravet til kunstneren Karl Ove 2, 1800-tallsmannen som lengter etter skjønnhet og som begjærer noe større enn seg selv. Dragningen mot en verden som fantes før denne. Geniets mottagelighet og voldsomme sårbarhet for en verden som nådeløst presser seg på, og videre innover i kunstneren som medium og passiv tilskuer i sitt eget liv.

Aldri agent. Alltid på etterskudd av eksistensen. Et liv uten Gud, men med kravet om troskap mot det hellige kallet.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Skriver ny roman om familiens indre liv: Men nå er han en kjempende far, ikke en utleverende forfattertype.

  2. KULTUR

    Knausgård ute med ny personlig roman

  3. KULTUR

    Karl Ove Knausgård og Linda Boström Knausgård skiller lag

  4. KULTUR

    Linda Boström Knausgård

  5. DEBATT

    Jeg hevder på ingen måte å ha avdekket «reell kriminalitet» i Knausgårds Min kamp, slik Ingunn Økland påstår

  6. KULTUR

    Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgårds nye roman føles som et konstruert bokprosjekt