Massepsykologien i det vi har sett, er en tro kopi av Hitlers massemønstringer i mellomkrigstiden
Er befolkningen godt nok «vaksinert» for å se disse sammenhengene?
Etter stormingen av Kongressen er det betimelig å spørre om mediene har tatt for lett på den dødelige blandingen av en leder med ondartet narsissisme og mobbutvikling hos hans svorne tilhengere.
Det har vært skrevet mye om grobunnen for såkalt trumpisme, om globalisering og arbeidsløshet, sosial deklassering, meningstap, utarming av lokalsamfunn, fremtidspessimisme, sosiale ekkokamre, etc. Men mindre om psykologien i det som skjer når disse frustrerte enkeltindividene møtes som gruppe i fysisk nærvær av sin karismatiske leder.
Massepsykologien i det vi har sett, er en tro kopi av Hitlers massemønstringer i mellomkrigstiden. Det kan virke som vi ikke helt har forstått lovmessigheten i dette.
Og vi kan spørre oss: Lærer elever på videregående skoler og høyere utdannelse nok om dette? Er befolkningen godt nok «vaksinert» for å se disse sammenhengene? Åpenbart ikke i USA, men i Norge?
Psykopatiske trekk
For det første – forstår folk (og mediene) hva malign narsissisme er?
Det er ikke bare det at man er uvanlig selvopptatt, har grandiose forestillinger om seg selv (og nasjonen), mangler empati for andre og konstant søker beundring.
I tillegg kommer psykopatiske trekk så som kronisk løgnaktighet, manipulering, kynisme, utnyttelse av andre for egne formål, etc.
Og i tillegg til dette igjen, forestillinger av mer paranoid art, slik som mistenksomhet, manglende evne til å stole på andre, krenkbarhet, fiendtlighet, hevngjerrighet og hang til konspirasjonstenkning grensende til vrangforestillinger.
I tillegg kan det også være rene sadistiske trekk, slik vi har sett med mobbing som hersketeknikk («Sleepy Joe», «You are fired»).
Løgnaktighet og benekting
Under disse adferdstrekkene ligger det et sett av psykologiske mekanismer som dels handler om å håndtere egne emosjoner, så som hat, selvforakt, benektet separasjonsangst, følelsesmessig kulde, og dels om regulering av selvfølelse og forholdet til andre mennesker.
De viktigste mekanismene er benekting, splitting og projektiv identifikasjon.
Mediene har vært opptatt av Donald Trumps løgnaktighet. Mye av dette handler om benekting.
Han benekter utfallet av presidentvalget, slik han benekter klimatrusselen, pandemiens alvorlighet og egen udugelighet. Sannheten om dette er uutholdelig for Trump.
Enn videre splitter han nasjonen i idealiserte tilhengere og demoniserte motstandere (inkludert «fake news media»).
Og han går til angrep på «svakhet», hos enkeltindivider og folkegrupper. De mobbes kontinuerlig. Trumps egen svakhet og udugelighet er ikke til å holde ut for ham, den må projiseres og angripes ute i verden.
Fordreier virkeligheten
Problemet med disse forsvarsmekanismene er at de er virkelighetsfordreiende.
Det kan være ille nok for individet det handler om. Det blir et offentlig problem når disse egenskapene finnes hos folk i mektige og ledende samfunnsmessige roller.
For å sikre sin maktbase vil vedkommende behandle sine «nære» støttespillere gjennom en enten – eller fryktkultur og sine fjerne støttespillere, i Trumps tilfelle, gjennom forførende medieutspill og hyppige sceneshow på såkalte rallies.
Og her kommer massepsykologien inn. På samme måte som ondartet narsissisme viser til håndfaste realiteter i personlighetsutformingen, er folks reaksjoner i massesammenheng basert på grunnleggende sider ved den menneskelige natur.
Det handler om at vi alle har et sett av primære emosjoner, at vi er påvirkbare rett og slett gjennom emosjonell smitte. Sterk emosjonell aktivering svekker evnen til kritisk tenkning, som del av vår allmenne evne til selvrefleksjon.
Vi har en biologisk nedlagt tendens til å imitere andre.
Svekket evne til kritisk refleksjon
Vi rett og slett smittes av andre. Når andre ler, er det vanskelig å holde seg alvorlig. I begravelser, når andre gråter, er det vanskelig å være uberørt. Når hjemmelaget har skåret, eller Therese Johaug er gått i mål som vinner, er det vanskelig ikke å ta del i begeistringen.
Vi har denne evnen fordi den er grunnleggende prososial. Den inngår i grunnlaget for å kunne samarbeide med andre, slik at vi kan oppleve og forme genuine fellesskap.
Men denne evnen kan også misbrukes. Og det er det folkeforførere av alle slag, gjør.
Når Donald Trump pisker opp stemningen på sine rallies, er det med et sett av virkemidler som kombinerer følelsesmessig aktivering med virkelighetsfordreiende tenkning. Det er en selsom blanding av show, entertainment og reality.
Individet i denne massen går etter hvert opp i massen, blir lik (milliardæren) Trump og blir smisket med («I love you – you are great»).
Individet blir noe større enn seg selv i sin isolerte ensomhet, opplever beundring og å bli beundret.
Det får håp og kan eksternalisere alle sine bekymringer som nå skyldes de andre, «fake news media», mexicanere, kommunistiske demokrater som vil ødelegge landet etc.
Og i takt med en eksaltert opprørthet svekkes evnen til kritisk refleksjon, og selvet åpnes for den samme virkelighetsfordreiende forståelsesmåten som preger Trump selv.
Når folkemengder gjennom lengre tid er blitt bearbeidet på denne måten, kan de gjøre hva som helst, inkludert storme Kongressen.
Amerikanske medier lot seg bruke
I sin tale etter angrepet på Kongressen sa Joe Biden at «vi har sett det komme». Ja, noen har det. Men mange nok? Og tydelig nok?
Det er grunn til å minne om de mange kommentatorene i pressen som mente at Trump ville roe seg og bli mer «presidential» når han først ble innsatt.
Det stemte ikke. Han ble om mulig bare verre. Hans maligne narsissisme ble undervurdert.
Og har også det maligne i hans opptreden (og medieutspill) overfor sine tilhengere blitt undervurdert? En ting er at det er sosial grobunn for «trumpisme», en annen ting er at folket er blitt forført og at (spesielt amerikanske) medier har latt seg bruke til å fordreie virkeligheten.
Ille er det også å høre Trump-apologeter si at «det var jo mye han fikk til også».
Det påstås at han fikk skikk på deler av økonomien. Hitler fikk også skikk på bygging av motorveier i Tyskland.
Men både Trump og Hitler ødela «the fabric of society», dette samfunnet som Margaret Thatcher benektet eksisterte.
Godt fungerende samfunn hviler på noen grunnleggende forutsetninger. Ett av dem er lederens personlighetsegenskaper.
