Kronikk

Tid for en ny gjenreisning

  • Einar Lie

Det er forbløffende lite oppmerksomhet om utfordringene i boligmarkedet, skriver Einar Lie. Ikke sjelden blir attraktive leiligheter i Oslo solgt før visning. Foto: ROLF ØHMAN

De historiske utfordringene i dagens boligmarked står i sterkt misforhold til den oppmerksomheten saken får i politikk og offentlig debatt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Einar Lie

Befolkningsveksten i Oslo og omegnskommunene er nå enormt sterk, og den blir trolig enda sterkere fremover. Statistisk sentralbyrå anslår 350.000–400.000 nye innbyggere frem til 2030 i sitt såkalte normalalternativ. Det er beregnet at veksten gir et behov for nærmere 200 000 nye boliger.

Dette betyr at Oslo og tilliggende deler av Akershus i løpet av drøyt 15 år skal gi plass til en befolkning på størrelse med hele Bergen og Stavanger by tilsammen. Omfanget av denne utbyggingen tåler sammenligning med gjenreisningsproblemet etter krigen, og vel så det.

Boligmangelen betydde mye

Få sosiale, politiske og økonomiske saker har betydd så mye for å etablere samfunnsinstitusjoner— og forståelse i Norge som nettopp boligmangelen etter siste krig. Mange hus var ødelagt, Finnmark og Nord-Troms var brent ned, og boligbyggingen hadde i årevis stått bom stille. Samtidig ble store ungdomskull voksne. Arbeiderpartiregjeringens mål for perioden 1945–49 ble å bygge 100.000 boliger. Allikevel ville det være et stort udekket behov.

Den gang opprettet staten Gjenreisningsdepartementet, Boligdirektoratet og Husbanken. Gjennom års kraftinnsats og sentralisert ansvar fikk familiene i babyboomen etter krigen hver sine boliger. Hva gjør staten i dag? Mindre, mye mindre.

Regional utvikling

Miljøverndepartementet har ansvar for det nasjonale planarbeidet i tilknytning til regional utvikling, og departementet har hatt en aktiv rolle i debatt og koordinering av byutvikling generelt og osloregionen spesielt. Men dette departementet er ikke noe kraftsentrum i sentraladministrasjonen. Det har trening i å stanse ting, men ikke i å gjennomføre store prosjekter.

Nye direktorater eller statsbanker har departementet heller ikke opprettet. Derimot har statsråden satt sammen en stort fagråd med samfunnsdebattanter og arkitekter som ifølge departementets nettsider skal gi "gode og spennende råd" i slike saker. Her kommer det sikkert fine ideer, men løsningene må andre lage.

Finnes knapt virkemidler

For statens styringsevne har endret seg kraftig siden Einar Gerhardsens dager. På noen områder har Norge beholdt virkemidler som er fjernet i andre land. Men i boligpolitikken er det omvendt. Under tenketanknivået finnes det knapt virkemidler som treffer vanlige boligsøkende.

Marginal rolle

Husbanken eksisterer fortsatt og gir stadig kreditter til spesielt utsatte grupper. Men den har en helt marginal rolle sammenlignet med sine storhetsdager, da den leverte store mengder rimelige lån til boligkjøpere. Det er dessuten mye, mye vanskeligere å drive boligpolitiske løft i Osloområdet i dag enn etter krigen.

Vi har fått markagrensen, flott for oss som allerede bor her, litt mindre flott for dem som håper på tomt og bolig i Oslo. Vi har krav om CO2-vennlige byggkonstruksjoner og transportløsninger, bevaring av dyrket mark og en sverm av kompliserende og fordyrende forskrifter som omgir planlegging og bygging. Transportårene inn og ut av byen er dessuten under et sterkt press, og kostnadene ved utvidelser er svært høye.

Planprogrammer og strategier

I denne boligpolitiske arbeidsdelingen ser det ut som om Oslo og Akershus-kommunene gjør alt riktig. De har laget planprogrammer og strategier, hatt koordineringsorganer, folkemøter og høringsrunder. Alternativer er stilt opp: Skal man videreføre et historisk utbyggingsmønster i regionen eller fortette mer omkring eksisterende knutepunkter?

Hvor skal veksten komme?

Og skal Oslos vekst, som for en stor del vil drives av innvandrere, komme gjennom korridorer mot øst og sør, fra en storstilt utbygging i dalbunnen av Groruddalen? Eller skal den skje ved en sterkere fortetting sentralt og vest i byen, der innbyggerne er rikest, hvitest og friskest? Disse valgene berører ikke bare bypolitiske interesser, men verdibaserte spørsmål om hva slags samfunn vi legger forholdene til rette for. Men nettopp det at prinsipper og interesser forenes i en så kompleks sak, fører til at det muligens ikke er nok å gjøre alt etter boken.

15 år uten løsning

For også i andre saker der prinsipper og interesser krysser hverandre, ser det ut som om kommunene gjør alt riktig. Munch-museet kunne vært nevnt; mer relevant er kanskje den kollektive transportløsningen til nye Fornebu, som har vært diskutert i mer femten år, uten noen løsning.

Fornebu i dag er ”katastrofen vi venter på skal skje”, som en stedlig representant for næringslivet uttalte på et departementalt folkemøte nylig. På dagtid betjenes arbeidsplassene på et Fornebu i vekst nå av 50 busser i timen, og en baneløsning kan tidligst være på plass i 2018.

Samtidig er ikke boligkrisen i Oslo et fremtidsfenomen. Vi er der allerede, prognosene sier bare at det blir verre. Oslo har hatt et mål om å ferdigstille 4 500 boliger i året.

Selv med den eksplosive prisveksten vi har hatt, har ferdigstillelsen lenge ligget under – i flere år langt under – dette nivået. Fra 2001 til 2010 fikk Oslo en tilvekst på 47 000 husstander, mens antall nye boliger er på drøyt halvparten. Og mens vi diskuterer og utreder, blir det stadig lengre frem til de boligpolitiske målene.

Får ikke oppmerksomhet

Det mest forbløffende ved boligutfordringen er kanskje at den ikke får langt større oppmerksomhet. Riktignok er det nylig blitt noe mer engasjement i boligdebatten, et engasjement som sikkert øker med Regjeringens bebudede boligmelding.

Men fortsatt er det et merkelig misforhold mellom selve problemet og selve problemforståelsen, slik den kommer til uttrykk i politikk og debatt.

De viktigste ulikhetene sammenlignet med gjenreisningstiden ligger kanskje ikke i de virkemidlene som har vært brukt; hver tid har sine løsninger.

De ligger i hvordan problemet erkjennes og håndteres. Her finner vi den store forskjellen mellom dagens rapsodiske debatt og hvordan boligsaken i etterkrigsårene fikk en så viktig rolle i utformingen av situasjonsforståelser, mål og institusjoner for offentlig politikk.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. POLITIKK
    Publisert:

    Distriktsministeren har ansvar for 3 prosent av regjeringens distriktsmilliarder

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Hyttebyggingen har gått over alle støvleskaft

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Østlandet trenger et godt togtilbud | Anne Siri Haugen

  4. OSLO
    Publisert:

    Slik har Bolig-Oslo blitt til under disse byrådslederne

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Jemen er på randen av stupet | Håvard Mokleiv Nygård

  6. KRONIKK
    Publisert:

    NATOs Kina-diskusjon synliggjør Norges krevende balansegang