Kronikk

Hvordan leve med terrorfrykt?

  • Senter For Krisepsykologi
  • Atle Dyregrov - Dr. Philos
  • Dr. Philos
  • Kari Dyregrov - Sosiolog

Holm Morten

  • Norge må gjenopprette sin illusjon av «usårbarhet».

Terroren Norge har opplevd berører hele nasjonen. Terror har som siktemål å skape kollektiv angst og usikkerhet. Terrorfrykten kan få lett feste i oss av flere grunner:

  • Reportasjene fra terrorhendelser formidler sterke inntrykk som sammen med den frykt, forferdelse og smerte vi ser gjør at vi lett kan identifisere oss med den skrekk og gru som oppleves i situasjonen. Et våkent mareritt formidles rett inn i vår stue og våre sinn.
  • Terroren rammer unge mennesker som skal bære vår fremtid og hjertet av vår hovedstad og symbolene for maktens sentrum.
  • Terroren har forflyttet seg fra der ute til her hjemme – den skjer ikke i Afghanistan eller Irak, men på en rolig øy og våre fredelige gater. Når ikke vi som bor i fredelige Norge kan være trygge hvor er det da trygt?. Vår sårbarhet blottlegges og vår frykt aktiveres.
  • Terrorhendelsene vil forbli i ”offentligheten” i uoverskuelig fremtid med sin massive karakter og fordi så mange familier er rammet. Den kan vanskelig glemmes.
    Hvordan forholder samfunn og enkeltpersoner seg til dette? Hvordan virker det på oss å måtte forholde oss til dette i TV, radio og andre nyhetsmedia?

Hvilke mestringsmekanismer kan vi som samfunn og som enkeltpersoner nytte for å beskytte oss mot eller leve med terrorfrykten?

Motstandskraft i befolkningen

Det er åpenbart at ulike land og kulturer håndterer slike situasjoner forskjellig. I Storbritannia med flere tiår av bombetrusler og bombeaksjoner i forbindelse med borgerkrigen i Nord Irland har det skjedd en «tilvenning» til terror og en utvikling av en «vi lar oss ikke knekke» mentalitet.

Her vektlegges gode og velkjente kriseprinsipper som hurtig retur til vanlig funksjon, opprettholdelse av daglige rutiner, og tidlig skifte av fokus vekk fra det som understøtter frykt og uvisshet. Slike kollektive strategier er effektive for å hindre spredning av frykt og uhygge i befolkningen. Våre ledere, med statsministeren i spissen har på en utrolig måte formulert gruppens sorg og mobilisert felleskap og samhold.

Det varme, nære lederskapet gir oss lov til å kjenne smerten samtidig som det viser oss at det går an å kombinere fasthet, menneskelig varme og et konstruktivt fremtidsperspektiv. Gjennom viktige ritualer og fellesmarkeringer i nær fremtid kan det bygges bro mellom sorg og retur til mer vanlig aktivitet.

Frykt, redsel og mistro spres raskt om befolkningen opplever inkongruent eller sen informasjon fra myndighetenes side, eller ledere opptrer usikkert eller dårlig. Samtidig har Stoltenberg og andre ledere skapt et klima hvor det er tillatt for alle å uttrykke sine reaksjoner og få støtte fra sine omgivelser.

Medias fokusering påvirker i stor grad befolkningens håndtering, og sterkt fokus på nye terrortrusler, lister over terrormål, og dveling ved menneskers lidelse og gru vil øke opplevelsen av frykt og sårbarhet. Her er det å håpe at det utvises varsomhet, ikke minst av hensyn til de som er direkte berørte, men også fordi dekningen vil påvirke den norske befolknings oppfatning og opplevelse av fare. Media har et ansvar for ikke å svekke befolkningens motstandskraft ved å øke opplevelsen av frykt og mangel på kontroll.

Hvordan kan vi best leve med trusselen om terror?

Det finnes selvfølgelig ikke en ”beste” måte å leve med frykt og usikkerhet på. De som kan spille på ulike strategier som tilpasses nærhet og intensitet i fryktstimuleringen vil greie seg bedre enn de som håndterer all terrorfrykt på samme måte. Mestringsfleksibilitet hvor en tilpasser personlige metoder til situasjonen som skal takles blir vesentlig for å beholde ro og unngå unødig frykt. Vi vet at for trusler som vi ikke kan kontrollere vil distraksjon som mestringsstrategi ofte være effektiv.

Ved å la tankene gå til andre ting enn det som vi opplever som truende vil tanker og følelser ikke aktiveres så lett, og negative emosjons— og tankespiraler av frykt og usikkerhet unngås. Benekting og bortskyving kan også være hensiktsmessig, slik det er for mennesker som må leve med alvorlige sykdomsdiagnoser hvor de på ulike måter kan håndtere situasjonen bedre om de minimaliserer trusselen eller ikke konstant tenker på den.

Ulike former for aktivitet er vanligvis nyttige stressmestrings-metoder, som avleder tanker, demper spenning og kan gi konstruktive resultater. Noen vil unngå alt de forbinder med mulighet for fare i et forsøk på å minimalisere trusselen mot de selv. Imidlertid vet vi at de fleste som begynner med unngåelsesstrategier får sin livssfære innsnevret fordi det stadig blir flere ting de må unngå. Med en slik strategi for å mestre vår frykt vil også gjerningsmannen ha oppnådd sin hensikt – å skape frykt som hemmer vår livsførsel og vår økonomi.

Øke årvåkenheten?

En annen aktiv mestringsstrategi er å opprettholde vanlig aktivitet, men øke vår årvåkenhet for tidlig å kunne oppdage og unngå fare. Slik årvåkenhet vil, om mange utvikler den, selvfølgelig kunne tenkes å avsløre mulige terroraksjoner, men kan samtidig ha negative følger fordi den kan gå ut over andre gjennom at vi tenker på dem som potensielle terrorister. Hvor reelt det er at mulige terrorhandlinger hindres på denne måten er også vanskelig å vite, men det spiller mindre rolle i forhold til den betydning strategien kan ha for å dempe vår følelse av manglende kontroll.

En annen «bivirkning» av økt årvåkenhet er at det er vanskelig å være kontinuerlig på vakt uten at redselen øker, slik vi ser hos dem som har opplevd traumesituasjoner og som i ettertid kontinuerlig har radaren på for å oppdage eventuelle nye farer. En slik kontinuerlig fareberedskap er svært energikrevende på det individuelle plan, og gjør det lett å se farer selv i nøytrale ting.

Tidligere ble det påpekt at media kan øke vår redsel og uro. Nyere forskning viser at de som etter terrorhendelsen tilbringer mye tid foran skjermen for å se på nyhetene opplever mer negative reaksjoner i etterkant. Selv om årsak-virkning forholdene er noe uklare, kan vi som enkeltmennesker selv ta ansvar ved å skjerme oss selv (og våre barn) mot for mye mediainntrykk og på denne måten unngå indre uro og opprettholde robusthet.

Når terror rammer kan vi også gjennomgå våre verdiprioriteringer, og se klarere hva som er viktig for oss. De positive meningsforandringer som mange opplever i etterkant av tragiske hendelser gjør at de opprioriterer nære menneskelige forhold, ikke tar sine kjære for gitt, blir mer takknemlig for livet, lar bagateller i livet få mindre betydning, samler på gode øyeblikk, m.m. Den stolthet vi kjenner over hvordan Norge som nasjon har håndtert denne situasjonen og det samhold og fellesskapsfølelse som er skapt kan vi bruke som en slags kollektiv meningsdannelse. I den grad vi kan refortolke hendelser på en slik konstruktiv måte motvirker vi følelsen av manglende kontroll.

Avslutning

Det å utvikle en passende årvåkenhet, koblet med en evne til å leve normalt, distrahere uroskapende tanker, vil være mest tjenlige mekanismer på det individuelle plan. Etter tidligere terrorhendelser i utlandet har mange vært beskyttet av en iboende evne til relativt raskt å vende tilbake til den trygghet de følte før. Det blir ikke så enkelt nå. Likevel er det å håpe at vår «illusjon» av «usårbarhet» delvis kan reetableres slik at vi kan tenke at slike ting hender så sjelden og oftest utenfor vårt land og vil ikke ramme oss igjen.

Slike kollektive mestringsmekanismer avspeiler en viktig menneskelig egenskap. Samtidig er det mekanismer som gjør at de som personlig rammes av terror eller andre tragedier opplever at det ikke tar lang tid før omgivelsene tror at nå går det bedre og at de har kommet over det som skjedde.

Behovet for å opprettholde vår trygghet i tilværelsen går foran de individuelle behov som kriserammede har. Det er viktig for oss å raskt kunne dempe vår frykt, slik at ikke terroren lykkes i å begrense våre liv.

Vi trenger også mer kunnskap om sosiale og psykologiske mekanismer som bidrar til å utvikle kollektiv og individuell motstandskraft når vårt samfunn rammes av slik meningsløs terror. Norge skal lære av det som har skjedd på mange nivåer, også det psykologiske.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det udelte mennesket | Henrik Vogt | Elling Ulvestad | Vegard Bruun Wyller

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Psykolog advarer: Skamløshet og ondskap er en giftig kombinasjon

  4. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  5. KRONIKK

    Voldtekt er en helt absurd handling, som hører vikingtiden til! | Trine Lise Olsen

  6. KRONIKK

    Kronikk av to forskere: Dette er hva «Chernobyl» lærer oss om demokratiets overlegenhet