Kronikk: Ni tiltak for å få ned overdosedødsfallene | Sturla Haugsgjerd og Benjamin Endré Larsen
Det er på tide med et tverrpolitisk samarbeid for å gjøre noe konkret med den uholdbare situasjonen for de svakeste rusavhengige i Oslo.
Etter en Dagsnytt 18-debatt med Bent Høie nylig, ble jeg lovet en invitasjon til helseministerens kontor for å diskutere forslag til en styrket rusomsorg.
Invitasjonen har latt vente på seg. I mellomtiden har jeg derfor, i samarbeid med Oslo SVs Benjamin Endré Larsen, valgt å utarbeide en liste over de ni viktigste tiltakene Høie bør se nærmere på for å bedre situasjonen til de svakeste.
Vårt håp er å få flere politikere og andre samfunnsaktører til å gå inn for denne listen, i et tverrpolitisk samarbeid for å gjøre noe med den uholdbare situasjonen i hovedstaden vår.
1. Lage 100 nye offentlige avrusingsplasser for rusmiddelavhengige
Så lenge vi har rusavhengige som går på gata, er det et marked for nye plasser. Hvis ikke det offentlige tar ansvaret for å dekke denne etterspørselen, dukker det opp private aktører som vil tjene penger på menneskers lidelse.
Dette er en politisk villet og, slik vi ser det, uønsket utvikling i velferdssektoren.
Det offentlige må styrke tilbudet med nok plasser til at det ikke kan bli lønnsomt å spekulere i menneskers helse mot profitt.
Der det offentlige ikke har kapasitet, ønsker vi at de skal bistå de frivillige og ideelle organisasjonene med å drifte plasser, og ikke invitere kommersielle aktører fra inn— og utland til å presse ned prisene i offensive anbudsrunder der sluttbruker blir skadelidende.
2. Opprette tidsfristgaranti på syv dager i behandlingskjeden
En stor del av de 260 årlige overdosedødsfallene skjer i perioden mellom endt avrusning eller akuttinnleggelse og behandling. Etter 48 timer kan brukerne settes på gata etter en slik innleggelse, uansett om de har et tilbud videre eller ikke.
I denne perioden er brukerne ekstremt sårbare, både på grunn av et lavere toleransenivå overfor stoff rent fysisk, men også på grunn av en ustabil psykisk situasjon.
Å ivareta deres helse er essensielt for få ned overdosedødeligheten. Som med barnehageløftet må samfunnet gå inn for å garantere brukerne plass i et behandlingsopplegg. Dermed slipper de omveien om gata og en potensiell overdosedød før de rekker å komme seg videre i systemet.
3. Styrke ettervernet for rusmiddelavhengige med 100 millioner kroner årlig
Man kan ikke sette en prislapp på rusfrihet. Hver eneste bruker er like forskjellig som andre mennesker og har følgelig også forskjellige behov.
Nøkkelen til en vellykket og varig rusfrihet ligger i et sterkt og tilpasset ettervern som ser enkeltmennesket.
Å bruke x antall måneder eller kroner ekstra på én bruker, hvis det er forskjellen på tilbakefall kort tid etter et liv i rusfrihet, er både god økonomi for samfunnet og helt avgjørende for individet.
Vi krever derfor at ettervernet styrkes med nye plasser i stedet for å svekkes med nedskjæringer.
4. Åpne røykerommet i tilknytning til sprøyterommet
Målet med ruspolitikken bør være skadereduksjon, for samfunnet og for individet. I så måte er dagens røykeforbud på sprøyterommene et paradoks.
Å få sprøytebrukere til å gå over til folierøyking, vil innebære en betydelig helsegevinst og reduserte overdosetall.
Vær og vind gjør det å røyke ute til en utfordring, og av åpenbare grunner er det få eller ingen offentlige rom og private serveringssteder som ønsker heroinrøyking velkommen.
Skal man overtale de tyngste brukerene til å endre sine rutiner til det bedre for dem og samfunnet, må vi gi dem insentiver. Å åpne sprøyterommene for røyking er en enkel, men effektiv måte å gjøre dette på.
5. Avvæpne politibetjenter som jobber opp mot rusmiljøene i sentrum
De tyngste brukerne i sentrum bør slippe å leve med den ekstrabelastningen det er å bli jaget av bevæpnet politi.
Begrunnelsen for en midlertidig bevæpning har ingenting med disse miljøene å gjøre, og Oslo-politiet er i årevis blitt bedt om å jage de aller svakeste i samfunnet fra gatehjørne til gatehjørne — uten at det har vært nødvendig å avfyre skudd.
Lite eller ingenting tilsier at trusselbildet fra de tyngste brukerne har forandret seg, derfor kan vi ikke se noen grunn til at denne gruppen skal måtte utsettes for det traumet det er å leve i nærkontakt med våpen.
6. Åpne en helsestasjon for rusmiddelavhengige med lege, tannlege og egne brukerrom
Utover den åpenbart dødelige sykdommen som rusavhengighet faktisk er, har de tyngste brukerene ofte et vidt spekter av andre helseutfordringer.
For å bedre folkehelsen, også blant de aller svakeste, er vi nødt til å tilby dem hjelp der de er. Vi er også nødt til å gi dem et variert og sammensatt tilbud med lav dørterskel og høy takhøyde.
Et kombinert lege- og tannlegesenter med egne brukerrom vil øke velferden til dem som trenger det aller mest.
(Teksten fortsetter under grafikken.)
Kilde: European Drug Report 2014
7. Lage et helhetlig løp for bolig— og NAV-tiltak under og etter behandling
Når abstinensene har sluppet taket og motivasjonen er så høy som vi kan håpe at den blir, er det viktig at brukerne ikke møter stengte dører. Bolig og hjelp til å komme i jobb, enten det er arbeid, arbeidstrening eller utdanning, er nøkkelen til å komme seg på bena.
Dersom det ikke er sammenheng i disse tjenestene, eller hvis prosessene drar ut i tid, kan hele rehabiliteringen stå i fare.
8. Bruke Oslos dialog med politiet til å arbeide for at små mengder stoff til eget bruk ikke straffeforfølges og til å avslutte praksisen med administrativ bortvisning
Er man rusavhengig, må man ha stoffet sitt. Denne erkjennelsen ligger til grunn for flere av punktene vi tar opp her. I praksis løser det ingenting å ta fra en heroinist stoffet hennes.
Politiets innsats må rettes inn mot dem som tjener store penger på andres avhengighet, ikke syke mennesker. Ei slik prioritering er mulig å få til uten lovendring, innenfor rammene av Oslo kommunes dialog med politiet.
9. Søke om å bli forsøkskommune for heroinassistert behandling
Erfaringer fra ulike land har vist at flere rusavhengige oppsøker og holder seg i behandling dersom de kan få et vedlikeholdslegemiddel som gir rus. Kvalitetsforskjellen på gateheroin og medisinsk forskrevet heroin er enorm og kan i seg selv bidra til å redusere dødeligheten mye.
Det er mulig å leve et nokså normalt liv ved siden av å ta daglige heroindoser. For mange kan den beste rehabiliteringen bestå i å få andre deler av livet på plass, og deretter arbeide med rusavhengigheten. I dag er ikke det mulig.
Rammer blindt
Den dødelige sykdommen rusavhengighet diskriminerer ingen og rammer blindt: Enten det er den engelske popstjernen i 20-årene som jages i overdosedøden av paparazzifotografer eller den 50 år gamle tiggeren på gata som drømmer om å ta med kjæresten på kino i rene sokker.
De er som oss alle, sammensatte mennesker som trenger å bli sett.
Overdosestatistikken er mer enn ubehagelige tall — den er barn, søsken, foreldre og kjærester. Vi skylder dem å prøve hardere.
_Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter_
Christopher Sølversen om å komme seg ut av rusavhengigheten:
- Kjæresten min og jeg sitter som oftest alene og undrer over hva nyktre mennesker gjør
Åtte nyavrusede narkomane med abstinenser og skjelvende bein ble sendt ut i den norske villmarken med ett mål. Å bli rusfrie:
Hva skjer når du sender en gjeng narkomane ut i ødemarken?
670 ungdommer fikk rushjelp hos Legevakten i fjor:
Hundrevis får hjelp hvert år: - Ungdommer kommer hit døddrukne og hjelpeløse
Arbeiderpartiet går i pragmatisk retning i narkotikapolitikken, mens Høyre henger igjen, skriver Jan Arild Snoen:
