Kronikk

Skyskraper på Fornebu: Når form følger pengemakt | Sigmund Asmervik

  • Sigmund Asmervik
    Sivilarkitekt og professor emeritus
Kjell Inge Røkke vil bygge «Det store blå» på Fornebu. Den 200 meter høye bygningen er tegnet av den svenske arkitekten Gert Wingårdh.

Dette prosjektet er stryk til eksamen både i byplanlegging og samfunnssikkerhet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mønsteret er det samme. Eiendomsutviklere jakter på tomter med lav utnyttelse, og ved å tilby glansbilder og høyderekorder lekkert fargelagt, lokkes politikere til å gå inn for høyhusprosjektene rundt i landet. «Det store blå» på Fornebu er intet unntak.

Les også

Så høyt blir Det store blå

Legger inn prutningsmonn

Når utbyggere ofte presser utnyttelsen opp, er det primært for å få plass til flere kvadratmeter for dermed å sikre større fortjeneste.

Sigmund Asmervik

Ofte kjøpes tomten til en pris i samsvar med den gjeldende reguleringsplanen. Deretter lobbes det intenst for å få økt tomteutnyttelsen, for deretter, i mange tilfeller, å selge det hele med ikke ubetydelig avkastning.

Reguleringsplanen kan si åtte etasjer, utbyggeren vil helst bygge 60 etasjer, men er godt fornøyd når bygget blir godkjent med 25 etasjer.

Nordens høyeste bygning

Mye oppmerksomhet om høyde og farge, og lite om innhold, lokalisering, transport og sikkerhet har det vært så langt på Fornebu. Ved en forsvarlig saksbehandling må ideen om det høye blå prøves opp mot arealbruk og tetthet i de nærmeste områdene, trafikkløsninger og sikkerhet – og mot utredninger, som konsekvensutredninger, og risiko- og sikkerhetsanalyser.

Her er det ikke som i H.C. Andersens eventyr at keiseren er uten klær, klærne er der, men uten innhold.

Men noe vet vi om innholdet, i tillegg til at det skal bli Nordens høyeste bygning på 200 meter. Det er i flere sammenhenger nevnt at tårnet skal inneholde 3000 kontorarbeidsplasser, og at det skal være forskning og utviklingsprosjekter rettet mot hav og miljø.

Kreativitet på toppen av et tårn?

Forskningsstiftelsen Sintef, som det kan være naturlig å sammenligne med, har 2000 ansatte. 3000 arbeidsplasser gir fort et arealbehov på 70.000–90.000 kvadratmeter, og da nærmer vi oss romprogrammet for konkurransen om Regjeringskvartalet. Så stort er det.

Ikke all kreativ innovasjon skjer på gutterommet eller i en garasje, men det skjer i hvert fall ikke i et direktørkontor på toppen av et tårn.

Gode forskningsmiljøer?

For et par tiår siden arbeidet jeg sammen med forskere fra Norge og Sverige på et prosjekt med den utfordrende tittelen: Hva er et godt forskningsmiljø? Vi reiste verden rundt et par år og intervjuet personer i ulike forskningsmiljøer.

En av de klare konklusjonene var at det avhenger i stor grad av størrelse. Svarene varierte mellom 7 og 20 personer. Men andre ord: små grupper.

Et svar som oppsummerte dette godt, ga kulturgeografen Torsten Hägerstrand: «En forskningsmiljö bygger på att människor kan mötas för att samtala om viktiga ting under lång tid.»

Vi ble også kjent med et japansk kreativt prosjekt. En spennende forsker fikk invitere 10 -12 personer han ville ha med på et 5 års forskningsprosjekt. Et viktig poeng var at for hvert nytt prosjekt skulle gruppen selv velge lokalisering, bygningen hvor de skulle arbeide.

Tårn er en dårlig idé

Tårnet på Fornebu har naboer og nærmiljø. Allerede i 1624, skrev den engelske poeten John Dunne: «No man is an island, Entire of itself, Every man is a piece of the continent, A part of the main»

6. århundre f. Kr: Byplanlegging i antikken representert ved den greske byen Miletos.

Dette gjelder også bybygging. Tårnet skal tilpasses andre bygninger, trafikkanlegg og parkområder. Det er i utgangspunktet en dårlig idé å plassere et høyt hus midt på tomten med tanke på effektiv arealutnytting.

Det er ikke tilfeldig at all byplanlegging før Le Corbusier på 1920 tallet introduserte «tårnet i parken» som ideal, at bybygging stort sett var basert på en kvartalsstruktur – fra den greske, antikke byen Miletos i det 6. århundre f.Kr til Ildefons Cerdàs plan for Barcelona på 1860-tallet, eller Melvin Webbers plan for byen Milton Keynes «New Town» i England i 1967.

1860-70: Den katalanske ingeniøren, byplanleggeren, arkitekten, juristen, økonomen og politikeren Ildefons Cerdàs plan for Barcelona:

1920 tallet: Den sveitsiske arkitekten Le Corbusier introduserte "tårnet i parken" som ideal:

1967: Melvin Webber, urbanist og byplanlegger fra USA, tegnet denne planen for byen Milton Keynes' «New Town» i Sørøst-England:

Kan ikke måle seg med kvartalsutbygging

Kvartalsutbygging langs sidene i 6–8 etasjer ut mot veisystemet gir en effektiv arealutnytting intet tårnprosjekt kan måle seg med.

Vindfulle og ubrukelige restarealer er det allerede nok av på Fornebu.

Det er fleksibelt med hensyn til utbygging i etapper og ombygging, og i tillegg gir det gode muligheter for gode byrom skjermet mot vær og vind. Dette, i motsetning til høyhus som gir turbulente vindforhold på bakken og fare for «SLOAP», Space Left over After Planning. Vindfulle og ubrukelige restarealer er det allerede nok av på Fornebu.

Det er blitt kommentert at tårnet er bærekraftig og miljøriktig, begrunnet med at «alle» skal kunne komme dit, til en ny banestasjon. Dette er både kunnskapsløst og banalt.

Ikke dobbelt så miljøvennlig

Det er ikke slik at dersom du dobler antallet som kommer til en stasjon, så blir det dobbelt så miljøvennlig. All vettug trafikkplanlegging baserer seg på å unngå for stor konsentrasjon slik at krav til kapasitet topper seg i tid og rom, noe som fort fører til overdimensjonering som hverken er funksjonelt, økonomisk eller miljøvennlig.

Og folk vil fortsatt komme i egen bil, drevet med bensin, diesel eller elektrisitet, som tar plass. Stor plass. Om vi antar at en tredjepart av de 3000 personene kommer i egen bil, vil det kreve et parkeringsareal tilsvarende fire fotballbaner.

Høyhus er høyrisiko

Å ha arbeidet med samfunnssikkerhet i 20 år har gitt meg en viss innsikt. Mye er usikkert, men noe vet vi og noe kan vi.

Ut fra hensyn til sikkerhet og risiko vet vi at vi ikke legger alle eggene i én kurv. Høyhus er høyrisiko. Jo høyere, dess verre. Stikkordene er eksponering og evakuering, spesielt for personer i rullestol, som gjør høyhus sårbare som mål for terror og krig.

Vi vet at brann i sin alminnelighet har vært, er og vil fortsatt være farlig. Jevnfør Grenfellbrannen i London sommeren 2017. 9. september 2001 vil jeg ikke nevne. Det som ikke skal skje, skjer av og til. Og jeg vil ikke sitte i toppen av tårnet når det smeller.

Står til stryk

Kvartalsutbygging med beskjedne høyder gir en mye større robusthet enn høyhus.

Om nå ikke Røkke får bygge 60 etasjer, men bare 25, så er det kanskje plass til et tvillingtårn. Gjerne fargelagt grønt for å vise at de som arbeider der, er opptatt av det «grønne skiftet».

For dere som ikke har forstått det helt, så er dette prosjektet stryk til eksamen både i byplanlegging og samfunnssikkerhet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Havbok-forfatter frykter at Røkke skal bruke skyskraper til å få innflytelse

  2. Ulltveit-Moe i strupen på Røkke: – Minner mest om egotrippende høyhus som vi finner i Dubai og Mumbai

  3. Naboene raser mot Røkkes skyskraper – blir Nordens høyeste med 200 meter

  4. Erling Dokk Holm: Fornebu har vært åsted for interessekamper som har produsert ett av Norges mest absurde steder

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Arkitektur
  3. Debatt