Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Til tross for dette er uvitenheten om virksomheten stor. Da det en gang ble nevnt at jeg var professor i faget, kunne en nærværende ikke stagge følgende ironiske bemerkning: «Hva blir det neste i raritetskabinettet – kanskje et professorat i rekepilling?»

Uvitenheten skyldes blant annet at sjelesorg ofte bare assosieres med en nokså tilfeldig utgave uten faglige ambisjoner, noen ganger også med svært uheldige utslag. Samtidig er det ukjent at den også er en omfattende akademisk disiplin med lange røtter og stor internasjonal deltagelse.