Barokken felte både kirken og eneveldet | Thomas Thiis-Evensen

Hvorfor er historiens stiler så forskjellige? Fordi de avspeiler samfunnene gjennom tidene og deres like skiftende og holdninger og ideer. Hva med barokken?

Barokken dominerte som stil på 1600-tallet og hadde propaganda som sitt viktigste program. Ordet betyr «utbredelse» og innebar at samfunnets elite med alle tilgjengelige midler søkte å overbevise folket om sin fortreffelighet.

I Europa utviklet barokken seg fra to sentra på hver side av Alpene, Roma og Paris.

I Roma satt paven hvis agenda var å samle en splittet kirke og i Paris satt kongen hvis agenda var å overbevise om eneveldets fortreffelighet.

Begge fenomenene var direkte resultat av renessansen og dens tro på individet. Opprøreren Martin Luther påsto enkeltmenneskets samvittighet som veiviser til saligheten og avviste bryskt alle romerkirkens dogmer. For Ludvig 14. (1643 – 1712) gjaldt troen på at enkeltmenneskets egenkraft var fortettet i fyrstemakten, en idé som allerede var blitt formulert i 1400-tallets Firenze.

Strategien for å stoppe motstandere var også det samme: Sentralisering og kontroll i alle samfunnsledd. Og begge appellerte til de store folkemassene med sitt program for å få gjennomslag: Kirken for å medrive folket mot den truende protestantismen, kongen for å lamme adelen og henvendte seg til borgerskapet.

Og i begge leire hadde propagandaen det samme målet: Å tenne følelsene.

Følelseslivet

Hvorfor følelsene? Begrunnelsen er like enkel som effektiv og ble opprinnelig programformulert av Jesuittordenen, grunnlagt i 1540:

• Skal du fange massene tilbake til kirken må du appellere til noe alle mennesker har felles slik som frykt, glede, sorg og hengivenhet.
• Hjertene skal aktiviseres, ikke bare intellektet som i renessansen – dessuten var det langt færre som hadde den egenskapen.

Men jesuittene var like tydelige på at de ustadige emosjonene måtte stagges av disiplinen ellers kunne det gli ut. Som fanatiske misjonssoldater for paven marsjerte de svartkledde ut over verden under devisen «tusen kropper – ett hode».

Og så forskremt ble protestantene over effekten av prosjektet, at i Norge ble forbudet mot jesuitter i landet først opphevet av Stortinget i 1956. Mot Kristelig Folkepartis stemmer.

Ansporet av jesuittene samlet romerkirken seg til motangrep under banneret propaganda fide, troens propaganda, sentraldirigert av paven og med kirkerommet som den viktigste arenaen i møte med folket. Med tunge seremonier innhyllet i røkelse, blendende prakt og marmorhelgener i ekstase, skulle de troende la seg medrive i vibrere takt med messens ritual.

Og møtte du ikke opp, ventet inkvisisjonen bak hjørnet.

Ærefrykten

Mens Roma trigget hengivelsen som fordret innlevelse, trigget eneveldet ærefrykten som fordret underkastelse.

Ideen var like genial som den var slu: Ludvig 14. inviterte hele den franske adelen til å bo hos seg i Versailles.

Adelen representerte den gamle verden med et Europa oppdelt i småstater, mens Ludvig ville bygge opp territorialstaten under én styrer for å slippe å måtte mase med småherrer som raste mot makttapet.

Da var det ett av to: Enten å angripe dem militært eller å invitere dem alle til det nybygde slottet for å ha det gøy. Men da å ha det «gøy» under den strengeste kontroll orkestrert ved en opphopning av seremonier og ritualer, der alt, prosesjoner og fyrverkeri, kneling og hattesving, fanfarer og musikk, var regissert rundt kongens person.

For det var jo unektelig smartere at adelen kranglet seg imellom om hvem som skulle levere underbuksene til majesteten når han sto opp, enn at de satt på sine fjerne slott og konspirerte mot kongsmakten.

Og flyttet de hjem igjen uten å betale leien, ventet Bastillen midt i Paris.

Dramatikken

Sjelden ser man kunst og arkitektur brukt mer ideologisk enn i barokken.

Som propaganda for totalitære systemer skulle det visuelle øyeblikkelig treffe betrakteren der alle kunstarter, arkitektur, maleri og skulptur, ble mobilisert i et samvirkende krafttak for å overbevise om innholdet.

Dramatikk overtok for logisk balanse, slik regelen hadde vært i renessansen, og som i teateret ble grenseskillet mellom realitet og illusjon visket ut. Derfor var et kirketak ikke bare et tak, men ble bemalt som en visjon av himmelen som åpnet seg i perspektiv over de troende med alle sine hellige svevende i firmamentet.

Som i Sant'Ignazio kirken i Roma, der jesuittenes grunnlegger sitter høyest midt i hvelvet på en sky av engler og tar imot sannheten med åpne armer. Og sender den videre derfra som solstråler ned mot alle verdens hedninger, som truffet av Lyset, kravler og kaver for ikke å falle utfor gesimsen.

To enorme signalbygg på hver side av Alpene oppsummerer barokken: Peterskirken i Roma og Versailles-slottet utenfor Paris.

Begge brer de seg utover sine omgivelser som byggede propagandaer: Peterskirken mot en plass som tar imot alle troende fra hele verden og Versailles som tar imot hele Frankrike med mektige akser ut fra kongens seng.

Knipetangen

Min kirkeplass skal være som to utstrakte armer som tar imot katolikker og «hedninger for å gjenforenes med sin kirke». Uttalelsen er hentet fra Giovanni Lorenzo Bernini, Peterplassens arkitekt, som svarte med en mektig knipetang omgitt av åpne søylerekker som ble toppet av martyrer og hellige. Statuene kommer i høytidelig prosesjon rett ut fra kirken og snur seg i hengivenhet inn mot Kristus som er symbolsk markert med obelisken i sentrum av ovalen.

Fra alle kanter av verden ville pilegrimene kunne strømme inn mellom søylene og bli fanget av knipetangen som hanket dem videre opp den brede trappen og inn gjennom hovedinngangen under pavebalkongen. Der inne ville den enkle pilegrimen bli blendet av verdens lengste midtskip som kompromissløst ledet den vandrende rett frem til det glitrende målet i enden av perspektivet.

Her, under kuppelen, ligger apostelen Peters grav markert av en baldakin så høy som ti etasjer og båret av søyler som vrir seg i pasjon.

Og helt innerst, gjennom korvinduet, lyser pavekirkens maktsymboler i megaformat: Duen, stolen og teologien – alt innfattet av en strålekrans i gull.

Om noen kunne tvile etter dette, kan de jo lese Henrik Ibsens fortelling om den fanatiske presten Brand. Forfatteren fikk ideen etter et besøk i Peterskirken.

Edderkoppnettet

Når kongen sto opp og når kongen la seg i Versailles, lot han seg tolke som et bilde på solens gang.

Slik anslo «Solkongen» hele dagsrytmen både for Frankrike og verden, med soveværelset som det pulserende sentrum i et edderkoppnett av akser. Som solstråler rett ut fra rommet med himmelsengen ledet aksene til den ene siden mot den nye byen for adelen i form av brede paradegater som fortsatte i det uendelige.

Til den andre siden, fra fontenene foran Speilsalens vinduer, for aksene gjennom en enorm park via snorrette kanaler, alleer og statuerekker.

Det var altså kongen, midt mellom by og land som omgjorde «kaos til sivilisasjon», og som med sitt styre kontrollerte alt, der selv den minste lille kvist ikke fikk gro fritt, men øyeblikkelig ble temmet av målebånd og saks.

Og langs Speilsalens vegger ble perspektivene ute i parken gjentatt og fortsatt inn i fotside speilflater, mens solen gjennom vinduene gnistret og skinte fra tusenvis av prismer rett opp i det hvelvede taket der kong Ludvig lot seg fremstille som himmelguden Jupiter.

For å la seg male som Gud Fader var nok å gå litt for langt.

Arven

Både for kirken og eneveldet ble barokken en skjebnesvanger overgang til vår egen tid.

Romerkirkens system av dogmer tapte stadig terreng gjennom opplysningstidens rasjonalisme, mens protestantismens individualisme førte til stadig flere sekter. Frem til synet på at hele kristentroen er «personlig» og dermed ute av det offentlige rom.

Og Ludvig 14. 's latterliggjøring av adelen førte til en samfunnsendring han slett ikke hadde forutsett: Undermineringen av selve det arvelige maktprinsipp. For hvem valgte han som alliert etter at adelen var tilsidesatt?
Jo, det ambisiøse borgerskapet som ikke bare fikk bygge hele Versailles, og varene deres ble beskyttet mot fremmed import, men som også ble invitert til slottet bare de kledde seg pent og betalte billett.

Og resten kjenner vi:

• Samtidig som adelen fortsatte å leke seg bort i rokokkoens pudderstøv, reiste folket seg til revolusjon for frihet og de driftige hodene revolusjonerte industrien.
• Tilsammen la disse rystelsene grunnen til 1800-tallets borgerstyre i Europa, som med sine liberalistiske ideer, via sosialistiske frihetskrav foreløpig har endt i vår egen tids «alt er tillatt».

Men er de gamle propagandatriksene borte?

Kanskje svaret ligger i filmsnutten av en slentrende Putin som kommer rett ut fra tronsalen i St. Petersburg flankert av soldater i stram givakt?

Formidlet av massemediene til hele verden.