Kronikk

En ny storkoalisjon mellom Merkel og SPD vil være godt for Europa og for EU. Det er ikke sikkert det er like bra for tysk innenrikspolitikk | Bjørn Tore Godal

  • Bjørn Tore Godal
    Tidligere utenriksminister (Ap) og ambassadør til Tyskland
Om en ny storkoalisjon mellom Angela Merkel (CDU/CSU) og sosialdemokratene skal bli vellykket, krever det at koalisjonspartnerne viser stor og tolerant respekt for hverandre.

Er det tyske politiske under avlyst?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forbundskansler Angela Merkels store koalisjon mellom CDU/CSU og de tyske sosialdemokratene knaker i sammenføyningene. SPDs ledelse med Martin Schultz som fjorårets redningsmann, har på få uker klart å detronisere seg selv og nærmest gå i oppløsning. Det høyrepopulistiske AfD (Alternative für Deutschland) maktet under valget til Forbundsdagen i fjor høst å bli landets tredje største parti og er ifølge meningsmålinger nå det nest største.

For mange venner av det nye Tyskland som har vokst frem etter Murens fall, er dette en begredelig utvikling. Er det tyske politiske under avlyst?

Tyskland har i mange år nå vært en stabiliserende kraft i det europeiske samarbeidet, som er blitt enda mer viktig etter Brexit og det amerikanske presidentvalget. Samarbeid for å møte grenseoverskridende utfordringer som klima, migrasjon og regional utvikling er viktigere enn noen gang.

Norge har mye å tape om vår viktigste og næreste samarbeidspartner på det europeiske kontinentet skulle bli varig svekket.

Hvordan er vi kommet hit? Og hvor går veien videre? Jeg tilhører den generasjon som i historietimene på 1960-tallet lærte om «det tyske økonomiske under», om hvordan det utbombede Tyskland etter 10–15 år med hardt arbeid var i ferd med igjen å innta sin plass som Europas ledende industrinasjon, riktignok med en bistand fra den amerikanske Marshall-hjelpen som også ble mange andre til del.

Tyske velgeres dyre dugnad

Det allierte rettsoppgjøret i Nürnberg tok seg av de verste krigsforbryterne, men svært mange av naziregiments støttespillere gikk under radaren og deltok etter hvert med mer eller mindre sammenbitte tenner i den nye nasjonale dugnaden. Mange av dem satt i sentrale posisjoner i embetsverk og privat sektor.

I Øst-Tyskland (DDR) er det grunn til å tro at enda flere raskt ble tatt inn i varmen fordi veien fra det ene autoritære regime til det andre ikke alltid er så lang, særlig om man ikke har noe valg. I østeuropeisk sammenheng ble DDR en relativ økonomisk suksess, om enn på helt på andre måter enn i Forbundsrepublikken i vest.

Tyskland samling etter Murens uventede og brå fall i 1989 ble med rette feiret som en stor og skjellsettende verdensbegivenhet, men ble meget økonomisk krevende og budsjettstøtten fra vest til øst er fortsatt betydelig.

For annen gang i etterkrigstiden ble tyske velgere og skattebetalere kalt til oppofrende og dyr dugnad.

Det hører med i bildet at mange ledere blant Vest-Tysklands allierte var skeptiske til Tysklands samling.

«Tyskland for tyskere»

Angela Merkels modige og dypt humane svar på flyktningbølgen i 2014–16 og senere hennes innsats for mer helhetlige europeiske svar på utfordringene, har avtvunget respekt hos svært mange, men har medført påkjenninger i velgermassene og ikke minst i forholdet til koalisjonspartneren CSU i Bayern. Mange tyske velgere føler at summen av de økonomiske byrdene (les: moderasjon) ved gjenreisningen etter krigen, ved tysk samling, flyktningkrisen og ikke minst ansvar for europeisk økonomi, også i Europas fattige hjørner, blir i meste laget.

Dette er fruktbart land for alle typer populisme. Veien fra «America First!» til en ny og farlig tysk nasjonalisme er lett å se.

«Tyskland for tyskere!» er et gammelt nazislagord som nå brukes av noen AfD-ledere, mens andre er mer forsiktige.

I verste fall får nynazismen etter hvert gjennomslag. Riktignok er den grunnlovsstridig, men vi kan være sikre på at AfD har gode jurister. Sikkert er det også at AfDs sterkeste valgdistrikter i foruroligende grad faller sammen med Nazi-Tyslands politiske geografi på 1930-tallet.

Også populistiske høyrevelgere vil ha arbeid og trygghet. Jeg tror, når det kommer til stykket, det teller mer enn troskap til potensielt farlige partiledere

Jeg mener likevel at det er lite sannsynlig at vi kommer dit. Gjennom årene som norsk ambassadør i Tyskland ble jeg slått av bevisstheten blant tyskere flest om sitt eget folks historie og erkjennelsen av at det grusomme ikke må gjentas. Dette er rotfestet i de etablerte partiene og i det store og gjennomgående liberale kultur- og organisasjonslivet. Men denne «sosiale psykoanalysen», som jeg tillater meg å kalle det, har ikke nådd frem til alle avkroker.

Behovet for politiske alternativer

Jeg tror en ny storkoalisjon mellom Merkel og SPD vil være godt for Europa og for EU. Det er ikke like sikkert det er like bra for tysk innenrikspolitikk.

Det faktum at de to store partiene fremstår som en temmelig enhetlig og dominerende mastodont, påkaller i et folkestyre behov for alternativer. Det har vært et av AfDs sterke kort.

Mindretallsregjeringer er det ingen tradisjon for i Tyskland, og andre koalisjoner fremstår som svake. Den gamle anvendelige koalisjonspartner FDP – de liberale fridemokratene – er kjørt ut på en liberalistisk sidelinje, ikke minst gjennom Merkels temmelig sosialdemokratiske tilbøyeligheter. FDP vil ikke i regjering.

Alternativet, storkoalisjon, om den overlever SPDs uravstemning, kan derfor bli resultatet. Om det skal bli vellykket, særlig for SPD, som lever i skyggenes dal, krever det at koalisjonspartnerne viser stor og tolerant respekt for hverandre. Det faktum at Angela Merkel allerede i regjeringsforhandlingene har gitt det gamle CDU-fort, Finansdepartementet, til SPD, viser at iallfall hun har tatt poenget. Men også i CDU murres det over at man taper egenidentitet ved et så nært samarbeidsforhold. Hverdagene kan derfor bli vanskelige i en ny storkoalisjon.

Krav om mer rettferdig fordeling

Også populistiske høyrevelgere vil ha arbeid og trygghet. Jeg tror, når det kommer til stykket, det teller mer enn troskap til potensielt farlige partiledere.

Selv om høyrepopulistisk ideologi har en mobiliserende kraft, vil virkningen bli kraftig svekket dersom de etablerte partiene klarer å presentere en troverdig politikk.

Derfor stilles det store krav til økonomiske reformer som gir en bedre og mer rettferdig fordeling av goder og byrder. Og som helst også svarer på både de grenseoverskridende klimautfordringene og naboskapsproblemene i Europa, der Tyskland, ikke minst sett fra et norsk ståsted, er godt plassert.

Vi bør bli flinkere til å si at vi setter pris på Tyskland

Tyske velgere har forsaket mye på fellesskapets alter, men de er ikke så kravstore at noe av dette skulle være en umulig oppgave. Arven fra Willy Brandt, Helmut Kohl, Gerhard Schrøder og Angela Merkel er en solid startkapital.

Og så bør vi andre europeere bli flinkere til å si at vi setter pris på Tyskland. Ikke med noe annet stort EU-land har vi så nære politiske, økonomiske og kulturelle forbindelser.

Det er tross alt gått noen år siden jeg som ung AUF-er på et utenrikspolitisk seminar tidlig på 1960-tallet, fikk høre at formålet med NATO var å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede!

De årene som er gått siden, tjener Tyskland til ære.

Kronikken bygger på panelinnlegg i tilknytning til lanseringen av Trond Verneggs bok «Dødelig Finale» hos Fritt Ord 26. februar 2018.

Interessert i å lese mer om aktuell tysk politikk? Her er noen forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Valget i Tyskland
  2. SPD
  3. Angela Merkel
  4. Tyskland
  5. CDU
  6. EU
  7. Populisme