Kronikk

En tid for uvirkelighetslitteratur | Bjørn Vatne

  • Bjørn Vatne
    Forfatter
Vi risikerer å opphøye en litteratur som nøyer seg med å beskrive, og ikke forestille seg, advarer forfatter Bjørn Vatne.

Glem ordet virkelighetslitteratur. Det finnes sterkere dogmer i norsk litteratur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norske forfattere skriver gravalvorlig, navlebeskuende og likt, slo kritikerne fast i år. Dem om det. Men det finnes utvilsomt noen forestillinger som holder den norske litteraturen i et trygt og trangt favntak.

Skrivende møter dem tidlig i karrieren, gjerne allerede som leser. De kommer sterkest til uttrykk gjennom en serie dvaske fyndord som repeteres i forfatterutdanninger, forlag, kritikker, overalt hvor litterater ferdes. Dette skjer selv om de stanger mot hvordan flertallet ønsker å lese, tenke og skrive: fritt.

Bjørn Vatne er forfatter.

Ja, de har skapt god, ektefølt litteratur. Samtidig begrenser de bredden og relevansen til litteraturen, kanskje til og med forlagenes og bokhandlernes bankkontoer, for den som måtte bekymre seg om slikt.

Her er noen av dem, satt på spissen:

Fem norske litterære dogmer

1. Forfatteren skal gå dit det brenner. Brannen bør være forbundet med en indre smerte.

2. Forfatteren skal unngå ideer. Hjernen vil gjøre litteraturen fortenkt og falsk, mens hjertet vil gjøre den ekte.

3. Forfatterens karakterer skal ha psykologisk (helst freudiansk) dybde. En troverdig karakter gjør det barndommen og miljøet har formet ham eller henne til, ikke mer.

4. Forfatteren skal finne sin stemme. En som holder seg til ett prosjekt og skriver boken sin mange ganger er mer helstøpt enn den som viser et stort register.

5. Forfatteren skal være autentisk. Hvert menneske har en uforanderlig kjerne, og det er ut fra denne skriften skal springe. Fantasi gjør deg inautentisk.

Hjørnesteinen i ethvert forfatterskap er fantasien, skriver Bjørn Vatne. Illustrasjonsbildet viser bøkene Aftenpostens anmeldere anbefalte i høst.

Fantasi = dårlig litteratur?

Utforskningen og opphøyelsen av jeget som alle tings kilde og mål møter vi overalt, og det er derfor ikke rart at litteraturen smittes av det. Men la oss innse det: Mennesket er dypt inautentisk og kjerneløst, like lett å prege som en geitost.

Å innrømme det kunne være en kilde til frihetsfølelse. Og kanskje kan det hjelpe oss å gjenreise respekten for hjørnesteinen i ethvert forfatterskap: fantasien.

Noe av det som vekket disse tankene, foruten nevnte litteraturdebatter, var et intervju med forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold i Dagsavisen i august i år. Jeg gjør henne muligens urett ved å tolke henne så ordrett (særlig tatt i betraktning at hun debuterte med en svært fantasirik roman). Men ordene fra den høyt verdsatte forfatteren var klare nok: Fantasi er et ord jeg forbinder med å være barn, og har ingenting med kvaliteten på litteratur å gjøre, snarere tvert imot (egen utheving).

Dette gjorde meg forvirret. Mente hun noe helt annet med fantasi enn det jeg gjør?

Selv siterte hun forfatteren Lydia Davis, som sier at hun ikke vil bli «kjedet av andres fantasi». Siden kom jeg på at jeg selv fikk innprentet lignende fra kjente forfattere som var gjestelærere ved forfatterstudiet i Tromsø.

Et ferskt, beslektet eksempel er Karl Ove Knausgård, som ble intervjuet i The New Yorker under ingressen «The duty of literature is to fight fiction. It’s to find a way into the world as it is». Intervjuet er mer nyansert enn som så, og Knausgårds neste bok er etter eget utsagn ren fiksjon. Dermed sier ingressen trolig mer om den uavklarte og romantiske holdningen både media og forfattere har til disse dogmene, enn om hans faktiske metode.

Karl Ove Knausgård portrettert for A-magasinet.

Kvalitetsgradering av litteratur

Det er lett å være enig i at en (for) stor mengde påhitt i litteraturen kan virke fremmedgjørende, hvis det ikke forankres i noe kjent.

I slike uttalelser kommer det likevel til syne en velkjent kvalitetsgradering av litteratur: Det som er realistisk, selvopplevd eller på annen måte kan oppleves som autentisk, er godt og krever mot og hardt arbeid. Fantasi, derimot, behandles ofte som noe forsert og kunstig som kommer uten omkostninger for forfatteren. I innsalget til redaksjonene er ofte selvutslettende/nådeløs research eller en selvopplevd hendelse avgjørende for om boken betraktes som godt stoff.

Resultatet er at vi risikerer å opphøye en litteratur som nøyer seg med å beskrive, og ikke vil forestille seg noe. Det den strekker seg etter, målet for det hele, er nettopp det realistiske, sanne og autentiske. Hvis vitenskapen gjorde noe lignende, altså sa seg tilfreds idet den hadde nådd en adekvat beskrivelse av virkeligheten som vi ser den, og ikke tillot seg å stille opp hypoteser, ville vi fremdeles levd i middelalderens mørke. På samme måte tror jeg det er med litteraturen.

Les også

Nå skal Karl Ove Knausgård skrive en roman som ikke handler om ham selv

Er målet å vise frem et mest mulig realistisk portrett av mennesker og hendelser, og kjæle med leserens glede over identifikasjon, mister den fremdrift. Den bekrefter, i stedet for å utforske.

Sannhetssøken kan like gjerne skje i det konstruerte og fantasirike. Og glem for et øyeblikk ildsprutende drager og marsboere, for det er ikke dét god fantasirik litteratur handler om. Tv- og filmbransjen har for lengst skjønt inntjeningspotensialet, men hvor er forlagene?

Hvem setter nå alle kluter til for å dyrke frem forfatternes David Lynch, Spike Jonze, Alex Garland, Guillermo del Toro, Steven Spielberg, Charlie Kaufman, Lana og Lilly Wachowski? En som forener den gode historien med ideer, interessante karakterer, respektløse fortellergrep, melodrama, som benytter hele verktøykassen og ikke bare det vesle buret i lokket merket realisme?

Hvem setter alle kluter til for å dyrke frem forfatternes Steven Spielberg?

Fem alternative dogmer

Siden én manns sannhet er like god som den nestes, her er fem alternative dogmer til deg som vil skrive en bok. Det gror bedre med vekselbruk. Poteter ett år, jordbær det neste.

1. Er du lei av å gå dit det brenner, kan du tenne en fakkel og gå på oppdagerferd. Hjernen er lett antennelig. Før eller siden vil du sette fyr på noe.

2. I stedet for å rømme fra dem, la ideer sluke deg og beskriv hvordan de ser ut fra innsiden.

3. Du kan lage levende karakter av papp, taft, vatt, cellofan og andre forgjengelige materialer. Du trenger ikke alltid psykologi for å puste liv i dem.

4. Ikke finn din ene stemme. Lær deg strupesang og jodling, og du vil bli elsket av alle (bortsett fra skjønnånder).

5. Hvis du innbiller deg at du har en kjerne, blir redselen for forstillelse stor. Skammen blir din viktigste drivkraft. Ikke la den bli det.

Kronikken er en kortversjon av et essay i Samtiden.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur