Kronikk

Finnes det noen vei videre for Venezuela etter dialogens sammenbrudd? | Benedicte Bull og Antulio Rosales

  • Benedicte Bull
    Professor, Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo
  • Antulio Rosales
    Postdoktor, ​ Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo

Sannsynligheten er stor for at president Nicolás Maduro blir sittende, på tross av at han har styrt Venezuela inn i landets verste økonomiske og politiske krise, skriver kronikkforfatterne. Foto: Reuters

Uten løsning på Venezuelas politiske krise, finner man ikke løsninger på den humanitære og økonomiske krisen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig brøt siste runde i forhandlinger mellom den venezuelanske regjeringen og opposisjonen sammen uten en avtale. Det betyr at Venezuela etter all sannsynlighet vil gjennomføre et presidentvalg 22. april, uten uavhengig valgobservasjon og med to av opposisjonspartiene og -kandidatene med størst vinnersjanser utestengt.

Det betyr igjen at sannsynligheten er stor for at president Nicolás Maduro blir sittende, på tross av at han har styrt Venezuela inn i landets verste økonomiske og politiske krise. Det betyr imidlertid også at hverken USA eller EU opphever sanksjonene mot Venezuela.

Professor Benedicte Bull, Universitetet i Oslo

Det er den jevne venezuelaner som vil lide mest som et resultat av dialogens sammenbrudd. De strømmer nå i hundretusentall til nabolandene Colombia og Brasil for å unnslippe mangel på mat og medisiner, utrygghet og vold. Spørsmålet er hva det internasjonale samfunnet kan gjøre nå.

Postdoktor Antulio Rosales, Universitetet i Oslo

Stor gjeld og sanksjoner

Den siste runden forhandlinger mellom opposisjonen og regjeringen i Venezuela begynte i Den dominikanske republikk i desember, med president Danilo Medina, den spanske eksstatsministeren José Luis Rodríguez Zapatero og utenriksministrene fra blant annet Bolivia, Nicaragua, Chile og Mexico som internasjonale tilretteleggere.

  • Hundretusener flykter fra krisen i Venezuela: Nå skjerper Brasil og Colombia grensekontrollen

Tidligere har det vært gjort forsøk på dialog ledet av De søramerikanske lands union (UNASUR) og Vatikanet. Regjeringen kalte sammen til et nytt forsøk etter at USA innførte sanksjoner som forhindrer den venezuelanske staten og oljeselskapet PDVSA fra å ta opp ny gjeld og refinansiere eksisterende i finansinstitusjoner i USA.

Venezuela har rundt 184 milliarder dollar i gjeld, og må betale 9,5 milliarder dollar i løpet av året i renter og avdrag – et beløp som er langt utenfor rekkevidde for den kriserammede staten. Hovedmålet for regjeringen var å få hevet sanksjonene, men samtidig å unngå et presidentvalg som kunne åpne for en maktoverdragelse til opposisjonen.

Nasjonalforsamlingen fratatt myndighet

Presidentvalget skal avholdes i år, og det var forventet at det skulle skje i desember etter venezuelansk sedvane. Fra Hugo Chávez kom til makten i 1999 og frem til hans død og maktoverdragelse til Nicolás Maduro i 2013, ble det avholdt 19 valg av ulike slag i Venezuela. På tross av tvilsom statlig valgpropaganda, manipulering av valgkretser og stemmepress, var selve valgavholdelsen kjent for å være redelig.

Det endret seg etter valget på nasjonalforsamling i 2015, da opposisjonen vant et stort flertall. I etterkant forsøkte Maduro-regjeringen å frata nasjonalforsamlingen myndighet og stenge demokratiske veier til innflytelse, på mange ulike måter.

Sommeren 2017 etablerte regjeringen en grunnlovgivende forsamling som overstyrer nasjonalforsamlingen. Både valget på denne og høstens lokal- og regionalvalg foregikk uten kontrollmekanismene som tidligere har vært på plass, og uten uavhengige valgobservatører. Firmaet som hadde designet valgsystemet, gikk ikke god for resultatene.

Opposisjonen utestengt

Etter nederlag i regionalvalget boikottet noen av opposisjonspartiene det påfølgende lokalvalget. Maduro svarte med å utestenge disse fra presidentvalget, sammen med opposisjonskoalisjonen Det demokratiske rundebord (MUD). Opposisjonens krav i forhandlingene har vært å gjenreise den lovlig valgte nasjonalforsamlingen, sikre frie og rettferdige valg og gi alle opposisjonskandidater mulighet til å stille til presidentvalget, i tillegg til løslatelse av politiske fanger og å åpne en humanitær korridor for å hjelpe en lidende befolkning.

Regjeringen gikk ikke med på de kravene, selv om det ble enighet om en del punkter, og uten en avtale blir det ingen oppheving av sanksjonene.

Militær intervensjon gir katastrofe

Spørsmålet er nå hva som gjenstår av virkemidler for internasjonale aktører som ønsker å bidra til en løsning på krisen. De fleste er enige om at en militær intervensjon er en sikker oppskrift på katastrofe. Rex Tillerson var nylig på reise i Latin-Amerika for å forsikre om at også USA ønsker en fredelig løsning, på tross av Donald Trumps antydning av det motsatte.

Det er imidlertid heller ikke lett å mobilisere entusiasme for en ny runde med dialog i en situasjon som ser så fastlåst ut som den er nå. En betingelsesløs oppheving av sanksjonene vil fjerne det lille incentivet regjeringen har til å komme kritikerne av den feilslåtte politikken i møte. Nødhjelp, om man kommer til med den, er viktig, men løser ikke de grunnleggende problemene.

Opposisjon med elitepreg

Opposisjonens nederlag henger ikke bare sammen med valgfusk, men også med en historie av politisk polarisering mellom fattige masser og en økonomisk-politisk elite med tette bånd til USA og et partisystem som brøt sammen på 1980-tallet.

Deler av dagens opposisjon springer ut fra de gamle partiene, andre har oppstått hos elitegrupper i etterkant, mens andre er på venstresiden.

De har vært splittet om mye, men har alle fokusert på regjeringens feilslåtte økonomiske politikk og undergravning av demokratiske institusjoner og sivile rettigheter, uten å klare å skape en felles alternativ visjon for Venezuela der også de fattige har en plass.

Chavismens avvisning av opposisjonen som elitistiske landssvikere, vinner derfor fremdeles en viss gjenklang i landets fattigstrøk, selv om de færreste støtter Maduro.

Fastlåste fiendebilder

I en slik situasjon forsøker begge parter i konflikten – regjeringen og opposisjonen – å bruke internasjonalt engasjement til sin fordel, og alle handlinger blir tolket inn i fastlåste fiendebilder. Utenlandske sanksjoner blir tolket som en videreføring av imperialistisk intervensjon, men heller ikke tilretteleggerne i dialogen har hatt særlig suksess med å skape en plattform for en mindre polariserende samtale.

Av alle de vanskelige veiene til en løsning, kan støtte til en bredere dialog mellom aktører som ikke føler seg representert av hverken opposisjon eller regjering, være blant de mest farbare. Fokus må være på saker som den humanitære, økonomisk, sikkerhets- og miljøkrisen. Uten løsning på den politiske krisen, finner man ikke løsninger på den humanitære og økonomiske, og man klarer ikke å løse den uten å begynne snakke om den på en mindre polariserende og mer forsonende måte.

Interessert i å lese mer? Her er noen forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nicolás Maduro
  2. Venezuela
  3. USA
  4. Den dominikanske republikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Venezuela: Fra fiasko til forhandlingshåp

  2. VERDEN

    Venezuela-samtaler pågår i Oslo

  3. KRONIKK

    Forhandlinger er eneste utvei i Venezuela

  4. KRONIKK

    Venezuela – fra nasjonal tragedie til regional konflikt?

  5. VERDEN

    Venezuela anklager USA for å sabotere fredssamtaler

  6. VERDEN

    USA kritiserer EU-lands ønske om dialog med Venezuela