Akademikerne må lære om ytringsfrihet – og ta seg sammen
Tiltakene vi foreslår, kan ikke løse utfordringene alene.
Politikere prøver å overstyre universitetene. Desinformasjon florerer. Eliteskepsis brer om seg. Offentligheten hardner.
Hvordan står det til med akademias bidrag til sannhetssøken og kunnskapsformidling i en slik tid?
I fjor sommer ba regjeringen om en offentlig utredning av den akademiske ytringsfriheten. Gruppen som jeg har ledet, har sett på utfordringene og laget forslag til tiltak. Nå har vi levert utredningen NOU 2022:2 til forsknings- og høyrere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp).
Forskere skal også formidle
Er akademisk ytringsfrihet noe som mest av alt er interessant for akademia selv?
Ikke hvis man er opptatt av et velfungerende samfunn.
Det er heldigvis mange kritiske offentlige røster som utfordrer etablerte sannheter og maktstrukturer. Men det er en fordel at en del av dem baserer kritikken sin på forskningsbasert kunnskap.
Kunnskapsbasert, kritisk tenking må til for å løse samtidens store utfordringer. Det gjelder alt fra sikkerhet og klima- og miljøproblemer til epidemier og flyktning- og migrasjonsspørsmål.
Grunnlovens paragrat 100, 6. ledd, sier at myndighetene skal «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Noen må bidra til den opplysningen. Og ikke bare innad i akademia.
Etter loven skal akademikere forske og undervise. Men ikke bare det, de skal også formidle ut til samfunnet. De skal oversette fra fag til folk. Og fra folk til fag:
Akademikere som forstår og forholder seg til samfunnet rundt seg gjennom aktiv, kunnskapsbasert deltagelse, gjør både offentligheten og akademia mer opplyst.
Domstolene dømmer, fagfeller utfordrer
Hva er egentlig akademisk ytringsfrihet? Og hva er det som skiller den fra «vanlig» ytringsfrihet?
Ytringsfrihet gjør at alle borgere – herunder akademikere – kan si det de mener og ta til seg informasjon gjennom andres ytringer. Den stiller ingen kvalitetskrav.
Loven setter noen grenser, men ellers har alle ytringer akkurat samme beskyttelse. Også de som er usaklige, følelsespregede eller irrasjonelle. Det er domstolene som vurderer om de rettslige grensene er blitt tråkket over.
Akademisk ytringsfrihet er bruk av ytringsfriheten i akademisk sannhetssøken.
Vitenskapelig ansatte opplever alt fra straffbare trusler til lovlige, men ødeleggende, kampanjer og aksjoner.
For å kunne diskutere med hverandre, og med andre, må akademikere ytre seg. De må bruke hypoteser, argumenter og motargumenter.
I akademisk virke stilles det kvalitetskrav til ytringene, både til innhold og form.
Ytringene vurderes ut fra vitenskapelig metode, om de er rasjonelle, kilder og etikk. Og hvor saklige, redelige og etterprøvbare de er. Holder man ikke kvalitetskravene, har fagfeller et ansvar for å ta til motmæle.
De vurderingene ligger til fagfellesskapet, ikke til domstolene.
Politisk overstyring og pressens bunnlinjefokus
Den akademiske ytringsfriheten blir utfordret.
Vi ser stadig tendenser til politisk innstramming av vilkårene for akademisk frihet og ytringsfrihet. Det skjer selv i land vi liker å sammenligne oss med.
Innstrammingen kan bestå i sensur eller sanksjoner. Men oftere tar den form av mer subtil overstyring. Det kan være gjennom politiske erklæringer, forventninger, myndighetsutsagn og bruk av finansielle virkemidler.
Måten offentlighetene virker på, påvirker hvor ivrige akademikerne er etter å formidle.
Redigerte medier forvalter i likhet med akademia et sannhetssøkende samfunnsoppdrag. De er en sentral formidlingskanal for akademikere. Nå trues forutsetningene for et sannhetssøkende samarbeid mellom akademia og mediene av et økende bunnlinje- og tidspress.
Kampanjer, baksnakking og sikkerhetsproblemer
Internett og uredigerte medier har et stort demokratiserende potensial. De utvider ytrings- og informasjonsfriheten voldsomt.
Men disse offentlighetene har lite kvalitetssikring, og algoritmene og det kommersielle akselererer menneskelige svakheter. Dette bidrar til spredning av feilinformasjon. Det er vanskelig å avdekke og motvirke, og vitenskapelig ansatte opplever alt fra straffbare trusler til lovlige, men ødeleggende, kampanjer og aksjoner.
Akademikere klarer fint å ødelegge for hverandre også.
Prestisjejag, ensartet holdningsdannelse og smålighet skaper dårlig ytringsklima. Kontroversielle eller «omdømmeskadelige» ytringer blir motarbeidet. Forskere som formidler, blir baksnakket eller omgått i prosjekter. Eller de bare ties i hjel.
Disse utfordringene bidrar til den kanskje mest effektive formen for sensur: Selvsensur.
Forskere som har «feil» undervisningsopplegg, blir bekjempet med kampanjer snarere enn argumenter.
Åpent internasjonalt forskningssamarbeid er avgjørende for vitenskapen. Men det gir også en sårbarhet for forskningsspionasje, informasjonskrigføring og misinformasjonskampanjer.
Et krevende internasjonalt landskap gjør god og åpen sannhetssøken vanskelig. Dette er nå aktualisert av krigen i Ukraina.
Nødvendige tiltak
Alt dette har en nedkjølende effekt på hva akademikere ønsker å formidle. Slik bidrar disse utfordringene til den kanskje mest effektive formen for sensur: Selvsensur.
Vi har ingen «quick fix» for dette. Men vi mener at noen av utfordringene kan avhjelpes noe.
Formidling må løftes frem i loven og i finansieringssystemet. For universiteter og høyskoler skal altså drive med forskning, undervisning og formidling.
De to første oppgavene er tydelig lovregulert, og institusjonene belønnes også for gode resultater i dem gjennom finansieringsordningen. Undervisningserfaring, men særlig forskningspublisering er avgjørende for tilsetting og opprykk i akademia. Det er påfallende hvor fraværende den viktige formidlingsoppgaven er.
Formidling må løftes frem i loven og i finansieringssystemet
Vi foreslår derfor å tydeliggjøre universitetenes og høyskolene formidlingsoppdrag i loven. I tillegg bør formidling premieres i finansieringssystemet.
Vi anbefaler også at institusjonene vurderer belønningsordninger som kan stimulere til formidling. Og når noen skal bli ansatt eller forfremmet, bør formidling telle med.
Krever endringer i kultur og ledelse
Disse endringene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige.
Kultur, god ledelse, åpenhet og kontinuerlige, stimulerende samtaler er enda viktigere. Det tilsier de fleste innspillene vi har fått.
For å stimulere til kulturutvikling har vi laget et utkast til erklæring om akademisk ytringsfrihet. Det kan universitetene og høyskolene bruke som utgangspunkt for bevisstgjøring innad i institusjonene. I tillegg kan ti ytringsvettregler brukes som en huskeliste for den enkelte akademiker.
Ytringsklimaet blir ikke bedre enn det den enkelte bidrar til å gjøre det
Institusjonene må synliggjøre at akademisk ytringsfrihet, allmennrettet fagformidling og aktiv deltagelse i det åpne ordskiftet er en selvsagt del av universitetsoppdraget. De bør etablere systemer som ivaretar forskere som «må stå i stormen» på grunn av sin formidlingsvirksomhet.
De må også utvikle klok ledelse. Ledere bør fremheve og stimulere til formidlingsvirksomhet og være støttende og løsningsorienterte i ytringskonflikter. De må lage forutsigbare rammebetingelser og delta i erfaringsutveksling om akademisk ytringsfrihet med andre ledere.
Må lære om ytringsfrihet – og ta seg sammen
Man kan ikke ta for gitt at selv grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet er kjent, hverken på ledelsesnivå eller blant ansatte og studenter ved de akademiske institusjonene. Det har arbeidet vårt gitt et klart inntrykk av.
Vi foreslår derfor en lovendring som pålegger institusjonene et ansvar for å lære opp ansatte og studenter i disse grunntrekkene. Vi gir også innspill til hva slik opplæring kan inneholde.
Lovgivning, politiske tiltak, institusjonelle strategier og klok ledelse har betydning for hvor mye god formidling vi kan få. Men ikke noe av dette kan løse de utfordringene den akademiske ytringsfriheten står overfor, hvis ikke akademikerne selv tar seg sammen.
Ytringsklimaet blir ikke bedre enn det den enkelte bidrar til å gjøre det. God ytringskultur må – som kunnskap – bygges nedenfra, hver dag.
