Kronikk

Krigen i Ukraina har bidratt til et amerikansk comeback

  • Øystein Tunsjø
    Professor, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
  • Johannes Gullestad Rø
    Førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole
Forut for Ukraina-krigen traff USA etterretningsanalyser godt. Frykten for russisk invasjon viste seg å være reell, skriver kronikkforfatterne. På bildet er president Joe Biden (nummer to fra høyre) i et møte med Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba (nummer tre fra venstre) i Polen 26. mars.

USAs overlegenhet fra 1990- og 2000-tallet er en saga blott. Men enkelte strategiske utfordringer fremstår nå mer håndterlige.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Joe Biden overtok som USAs president i 2021, fremsto USA som en koloss på leirføtter. I løpet av de to siste tiårene hadde USAs globale innflytelse blitt svekket.

Krigene USA hadde gått i bresjen for på 2000-tallet, særlig i Afghanistan og Irak, var «strategiske fiaskoer».

Tilbakevendende friksjon i samarbeidet med europeiske allierte hadde tæret på Nato og det vestlige samholdet. Den liberale verdensordenen med USA som leder hadde blitt utfordret utenfra – og innenfra.

Utviklingslandet Kina var vokst frem til å bli en geostrategisk utfordrer med et gryende partnerskap med et revisjonistisk Russland.

Øystein Tunsjø (t.v.) er professor, Johannes Gullestad Rø er førsteamanuensis, begge ved Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole.

I 2002 het det suverent i USAs nasjonale sikkerhetsstrategi at USAs militærmakt var «uten sidestykke». I militærstrategien fra 2018 vedgikk USA for første gang at landet var i «strategisk tilbakegang».

Politikk blir til i spenningen mellom «den gunstige anledning», «tilfeldighetenes spill» og «politisk kløkt», skrev filosofen Niccolò di Bernardo dei Machiavelli.

Med krigen i Ukraina har denne treenigheten på kort tid endret USAs stilling.

Ingen av USAs utfordringer fordufter med krigen. Dessuten kommer nye til. Men plutselige skifter i omstendighetene i kombinasjon med kløktig politisk håndtering har bidratt til at noen av USAs strategiske utfordringer fremstår enklere å håndtere.

1. Kina-Russland-aksen

Omverdenens vurderinger av Russlands konvensjonelle militære evne må åpenbart justeres i lys av krigsinnsatsen. For Kina innebærer avsløringen av Russlands avmakt at det strategiske partnerskapet blir vanskeligere å utnytte i en geopolitisk rivalisering med USA i årene som kommer.

Fellesuttalelsene fra februar om at Kina og Russland skal «arbeide sammen for å beskytte sin sikkerhet og sine interesser», fremstår nå mer som en belastning enn som et aktivum. I så fall er en alvorlig utfordring for USA blitt mindre akutt.

USA forsøker nå å slå kilen i partnerskapet mellom Kina og Russland dypere inn.

Nylig ble det hevdet at Kinas president Xi Jinping ikke ble informert om Vladimir Putins invasjonsplaner. Deretter hevdet amerikanerne at Russland har spurt Kina om våpenutstyr og økonomisk hjelp. Dette benektes av både Russland og Kina. Inntrykket er uansett at disse to «partnerne» nå kjøpslår om størrelsen på sitt kollektive omdømmetap.

Russland blottstiller nå for åpen scene sin autoritære dysfunksjonalitet

Omdømmetapet har dessuten en ideologisk dimensjon.

Både Russland og Kina har i lengre tid fremmet sine egne vekst- og samfunnsmodellers fortrinn. De har samtidig portrettert USA og vestlige demokratier som dysfunksjonelle og svake. Autoritær statsledelse har ikke bare vært en realitet. Det har vært fremstilt som en overlegen styringsmodell.

Gjennom mangel på strategisk dømmekraft, militær ukyndighet, etisk ignoranse og økonomisk sårbarhet blottstiller nå Russland for åpen scene sin autoritære dysfunksjonalitet. Fraværet av kinesisk avstandtagen til krigen gjør det også synlig hvilket stoff Kina er vevd av. En mulig følge er at det for flere stater fremstår mer attraktivt å søke ly under vingen til en demokratisk stormakt.

2. Samhold i Vesten

Krigen har brakt USA og Europa tettere sammen og styrket det transatlantiske forholdet. Før krigen var fragmenteringen av Vesten en nærmest etablert sannhet.

Nå har USAs multilaterale instinkter vist seg intakte.

Konsultasjonene i Vesten har vært konstruktive. USA har tatt kommandoen i Nato, men samtidig samarbeidet og koordinert sin politikk med EU.

Presset på allierte har vært balansert. Det er blitt utvist fleksibilitet og forståelse for ulike posisjoner, eksempelvis i spørsmålet om våpenhjelp. Blant resultatene er en enhetlig sanksjonspolitikk som det neppe frister for andre stater (les: Kina) å bli offer for.

Dette er fortsettelsen av avskrekkingspolitikk med sivile midler. En utilsiktet bieffekt er at USA nå har demonstrert at landet sitter på et uutløst pressmiddel – også overfor Kina.

3. Natos verdi

Krigen har gitt USA anledning til å stadfeste Natos kjernefunksjon og tilbakevise usikkerhet omkring USAs alliansesolidaritet.

Kombinasjonen av internt samhold, utvetydige sikkerhetsgarantier til samtlige allierte, forsiktighet for å forhindre eskalasjon og en ubøyelig uvilje mot å gi etter for russiske krav, har demonstrert at Nato fortsatt er relevant. Spørsmålet om Nato-medlemskap har reell strategisk verdi for sine medlemmer er begravet.

Utvidelsespolitikkens berettigelse er blitt umulig å imøtegå. Verdien av å være alliert med USA er blitt understreket.

Spørsmålet om Nato-medlemskap har reell strategisk verdi for sine medlemmer er begravet

USA har lenge argumentert for at europeiske Nato-allierte må ta større ansvar for egen sikkerhet. I krigens kjølvann har de fleste europeiske land, med Tyskland, av alle, i spissen, bestemt seg for å ruste opp militært.

Dette gir nye forutsetninger for en byrdefordeling i tråd med USAs ønsker. Mye gjenstår for å få på plass et europeisk forsvarssamarbeid som reelt styrker Nato. Likevel er det grunn til å tro at utviklingen innebærer at USA kan forvente mer av sine europeiske allierte i forsvaret av Europa i årene som kommer.

4. USAs rolle som ordensmakt

Omverdenens vurderinger av USAs bidrag til internasjonal orden har vært fallende.

Inntrykket av USA som en del av problemet snarere enn løsningen har vært utbredt. Mistroen til amerikansk etterretning er illustrerende. Særlig villedningen knyttet til masseødeleggelsesvåpen forut for Irak-krigen i 2003 påførte USA et troverdighetstap.

Forut for Ukraina-krigen traff USA etterretningsanalyser godt. Frykten for russisk invasjon viste seg å være reell. Advarslene om en nært forestående russisk invasjon var ikke ledd i en informasjonskampanje orkestrert av amerikanske spinndoktorer.

Kontrasten til det russiske pøbelveldet er blitt åpenbar

Slik rehabiliteres troverdighet gradvis.

Forestillingen om USA som ordensforstyrrer verserer også i Norge. Motviljen mot USAs involvering i norsk sikkerhetspolitikk, for eksempel i forbindelse med den såkalte «tilleggsavtalen», bunner blant annet i oppfatningen om at USAs alliansenettverk virker konfliktdrivende og destabiliserende. Også slike forestillinger vil trolig justeres av at kontrasten til det russiske pøbelveldet er blitt åpenbar.

Ikke misforstå: USAs overlegenhet fra 1990- og 2000-tallet er en saga blott.

Både eksterne og interne utfordringer tilsier at USAs globale gjennomslag vil begrenses fremover. Eksternt vil Kina fortsette å utfordre USA. Internt vil borgerkrigsprognosene som verserte for kort tid siden, trolig dukke opp igjen hvis Donald Trump gjenvelges. Krigen i Ukraina vil dessuten reise nye, uforutsigbare problemstillinger, og evigvarende vestlig samhold kan ikke tas for gitt.

Ingen vet hvor det bærer eller hvordan det ender. Men i denne runden har kombinasjonen av situasjonens anledning, tilfeldighetenes spill og politisk dømmekraft bidratt til et amerikansk comeback.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    SPORT
    Publisert:

    Den 49 år gamle rapperen er like godt trent som en fotballproff. Testresultatene er knapt til å tro.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5