Puddelpolitikk i praksis

BLAIR OG BUSH. Det spesielle vennskapet med USA og president Bush har kostet Blair dyrt i årene etter invasjonen i Irak. Mange briter mistenker nå Blair for å overvurdere nytten og nytelsen av å ha et spesielt vennskap med verdens eneste gjenværende supermakt.

ET SPESIELT FORHOLD. Da George W. Bush og Tony Blair glemte å slå av mikrofonene under G8-møtet i St. Petersburg for noen uker siden, fikk verden nok en gang et unikt innblikk i det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia.

Ennå ikke på fornavn.

Den uformelle og høyst private samtalen mellom de to statslederne ble gjengitt i en rekke medier verden over: — Yo, Blair! hilste Bush sin britiske venn. Det joviale og mildt sagt upresidentske "yo" var nesten mindre oppsiktsvekkende enn det faktum at de to nære samarbeidspartnerne stadig ikke er på fornavn med hverandre. Tonen Bush og Blair imellom bar likevel preg av å være både avslappet og fortrolig: De småpratet om sine internasjonale kolleger Angela (Merkel), Kofi (Annan) og Condi (Rice). Bush bemerket at han virkelig satte pris på genseren han hadde fått i gave av Blair. Blair svarte spøkefullt at han selvsagt hadde plukket den ut selv.

En skjevhet i forholdet.

Først da Bush valgte å overse Blairs generøse tilbud om dra til Midtøsten for å "se hvor landet ligger" og "forberede grunnen" kunne man ane en skjevhet i det spesielle forholdet mellom de to statslederne. - Jeg tror Condi kommer til å dra dit ganske snart, repliserte Bush, som om Blair aldri hadde kommet med sitt forslag. Deretter lanserte han det han mente var løsningen på konflikten, nemlig "å få Syria til å få Hizballah til å slutte med denne dritten".Washington Post påpeker hvordan Bush flere ganger i den korte samtalen enten avbrøt Blair eller forsøkte å bytte tema. Blair på sin side fremsto som stotrende, nærmest underdanig.

Irriterer seg mer over Blair.

Hjemme i Storbritannia irriterer man seg langt mer over upopulære Blairs famlende fremtreden enn over den amerikanske presidentens plumpe formuleringer. Gjentatte ganger siden Irak-krigens begynnelse har nemlig Blair bedyret at det spesielle angloamerikanske vennskapet er en allianse mellom likemenn. Nå har imidlertid anklagene om britisk "puddelpolitikk" fått ny vind i seilene: Blair beskyldes for å være ukritisk i sin støtte til USA og Israel, og det trekkes paralleller mellom støtten til USA i Irak og støtten til USA i Midtøsten.Bakgrunnen er at en rekke internasjonale ledere (deriblant Vladimir Putin og Jacques Chirac) har beskrevet Israels aksjoner i Libanon som "disproporsjonale" med den opprinnelige provokasjonen. Blair har derimot, i likhet med Bush, vært varsom med å kritisere Israel. Etter sigende var han snarere en sentral pådriver for å tone ned kritikken av Israel i de felles uttalelsene både fra G8-landene og fra EUs utenriksministere.

Har kostet dyrt.

Det hersker liten tvil om at det spesielle vennskapet med USA og president Bush har kostet Blair dyrt i årene etter invasjonen i Irak, både hos egne velgere, britisk presse og i forholdet til andre europeiske ledere. Spørsmålet mange stiller seg er hvorfor den britiske statsministeren likevel har fortsatt sin klare amerikanske linje. Noe av svaret er å finne i den greske filosofen Aristoteles' påstand om at det finnes tre typer vennskap: Vennskap basert på nytte, vennskap basert på velbehag og vennskap basert på godhet.Blairs sterkeste argumenter for å opprettholde det spesielle angloamerikanske forholdet har nettopp vært begrunnet med de to første typer vennskap: Nytte fordi en stats innflytelse i verdenspolitikken avhenger av dens forhold til verdens eneste supermakt. Velbehag fordi forholdet mellom Storbritannia og USA er tuftet på felles verdier, språk, kultur og historie.

Ny skepsis.

Bush og Blairs mikrofontabbe ga imidlertid næring til ny skepsis omkring både nytteverdi og velbehag i det spesielle vennskapet med USA. I en fersk spørreundersøkelse fremlagt i avisen Guardian konkluderer hele 63 prosent av britene med at Storbritannias bånd til USA er blitt for tette. Samtidig anklager mediene Blair for å bedrive en amerikanisert og uselvstendig utenrikspolitikk.Det er ikke lenge siden vi fikk den forrige, utilsiktede innsikten i den spesielle angloamerikanske alliansen. I fjor på denne tiden kunne avisen Sunday Times gjengi et topphemmelig notat fra 10 Downing Street, skrevet om lag åtte måneder før den amerikansk-britiske invasjonen av Irak. Notatet refererte fra et møte mellom statsminister Blair og en håndfull fremstående britiske myndighetspersoner (dets ekthet er senere blitt bekreftet av Blair selv).

Liten tålmodighet.

I notatet fremgår det at anklagene mot Iraks president Saddam Hussein var basert på et tynt etterretningsgrunnlag, men at amerikansk etterretning og fakta ble tilpasset ønsket handlingsalternativ - altså militær handling.Det ble samtidig slått fast at Washington allerede på daværende tidspunkt hadde liten tålmodighet med det såkalte FN-sporet, et spor britene selv vurderte som svært viktig.

Ikke nærmere løsning.

Under møtet skal man ha diskutert tre mulige juridiske forankringer - selvforsvar, humanitær intervensjon eller autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd - men uten å komme nærmere noen reell løsning. På tross av dette konkluderte notatet med at man måtte arbeide videre ut fra antagelsen om at Storbritannia ville ta del i militære sanksjoner mot Irak.Bildet av Blair og Storbritannia som den lojale partneren syntes altså bekreftet.

Blair mer bekymret.

Et annet sjeldent innblikk i relasjonene mellom Bush og Blair er å finne i Watergate-legenden Bob Woodwards bok "Plan of Attack" fra 2004, blant annet basert på intervjuer med en rekke nøkkelpersoner i Bush-administrasjonen. I boken gjengir Woodward flere angivelige samtaler mellom alliansepartnerne Bush og Blair under opptakten til invasjonen av Irak.Mens Bush i disse samtalene presenteres som resolutt i sin overbevisning om militær handling, fremstår Blair som mer bekymret for de to øvrige landene i den såkalte "ondskapens akse", nemlig Nord-Korea og Iran.Videre later Blair til å være klar over hvor mye som sto på spill ikke bare dersom han mislyktes i å få støtte fra egne partifeller, men også dersom FN ble spilt ut over sidelinjen. Til tross for dette ga han likevel sin amerikanske kollega solid lovnad om støtte. - Jeg er med til siste slutt, skal han ha bedyret.

Overvurderer vennskapet.

Mange briter mistenker nå Blair for å overvurdere nytten og nytelsen av å ha et spesielt vennskap med verdens eneste gjenværende supermakt. - Partnere bør hverken være hverandres tjenere eller rivaler, understreket Blair da han ba det britiske parlamentet om klarsignal til å støtte Bush i Irak-krigen.De små gløttene vi har fått inn bak kulissene de senere år styrker likevel antagelsen om en viss ubalanse i styrkeforholdet mellom USA og Storbritannia.