Kronikk

Anne Sender i kronikk: Religionsdialog hjelper oss å mestre mangfoldet

  • Anne Sender
afp000863977.jpg

Vi trenger dialogens metode fordi den på sitt beste avkler og nyanserer, gir læring, synliggjør sammenhenger og nærer håpet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag er forskere enige om at uansett om man tror på en overordnet skaper eller ikke, er stabilitet det som over tid utviklet jordkloden helt eksepsjonelt i vårt solsystem og gjorde den til et eldorado for ulikt levende liv! Ikke minst er menneskeslektene blitt mangfoldige i farge, språk og uttrykk, og vår søken etter mening har manifestert seg i mange religiøse retninger.

Dialogens kunst fungerte

Hærførere, konger og paver har til alle tider blitt utpekt, tilsynelatende med gudenes velsignelse, for å få eller beholde makt. De fleste ved bruk av vold som nok kunne bidra til å skape en viss stabilitet, men denne typer herskere bidro sjelden til utviklingen av gode samfunn der folk med ulik tro og livssyn kunne leve side om side.

Anne Sender

En gullalderperiode inntrådte imidlertid i middelalderen da muslimske herskeres dialog med kristne og jøder skapte rom for felles forskning og kulturutvikling i Spania, og viste ved det at dialogens kunst fungerte bedre enn konfrontasjonens.Den første internasjonale samlingen av religiøse ledere i en ikke-statlig organisasjon, Parliament of World Religions, kom sammen i Chicago i 1893. Undertrykkingen av religiøse minoriteter drev dem sammen.

Første verdenskrig endret lite på den situasjonen, men dialogen var i gang igjen. Religiøse lederes regulering av hvordan vi skulle forholde oss noenlunde rettferdig overfor hverandre hadde etter reformasjon og opplysningstid blitt overtatt av statenes lovverk.

Det var først med utbredelsen av sekulære ideologier som sosialisme og kommunisme at religiøse ledere igjen samlet seg og hevdet sin rolle i den politiske utviklingen.

Aksept for ikke-troende

Det måtte likevel enda en verdenskrig til. Sivilisasjonssammenbruddet i Europa førte i 1946 til at de lutherske kirkene innså at naziideologien hadde hentet sitt de-humaniserende innhold fra kirkens egne tekster og tolkninger, og de gikk derfor i dialog med jødiske ledere. Særlig påskens fortellinger om jødenes kollektive skyld for Jesu død, kombinert med middelalderens myter om dem, hadde gitt hatet sin begrunnelse.

Den katolske kirke kom sakte etter, og i 1965 utstedte Paven dokumentet Nostre Aetate som omhandler kirkens forhold til andre religioner. Tekster ble fjernet, bønner annullert og tolkningen snudd i toleransens navn, ikke minst en uttrykt aksept for ikke-troende.

Også i dag ser vi at religiøse tekster brukes til destruktive formål når både fanatiske religiøse, høyreekstreme og militante ateister begrunner sitt hat fra islamske kilder. Selv om lovverk fungerer bedre enn for 150 år siden og noen av disse må stå til ansvar, er det ikke så mye som tyder på at vi har utviklet oss til å bli bedre som handlende mennesker. Den valgte volden mot kvinner og de som tror annerledes eller ikke-tror i bl.a. Nigeria, Syria og India viser det.

Konfliktforebyggende

Blant annet derfor trenger vi kontinuerlige dialoger på mange plan, i tillegg til overvåking av religionsfriheten som FN utpekte en spesialrapportør til i 1982. Dialoger i globale strukturer gjennom både FN og NGO’er pluss utallige nasjonale interreligiøse organisasjoner, gjør i dag nyttig arbeid. I Norge har vi i 20 år hatt Samarbeidsrådet for tros— og livssynssamfunn (STL) som har kjempet frem likeretter og fungert konfliktforebyggende.

Faktisk påviser en rapport fra Institutt for fredsforskning i 2015 at kriger og konflikter blir færre og færre, og at verden aldri har vært mer stabil enn nå.

Ny teknologi, mobilitet og økende velstand har gitt oss uante muligheter for utveksling og dialog. I Norge kan vi underskrive på det, og vi kjenner ansvar for å verne om det som er oppnådd.

Likevel synliggjør mer kunnskap om verden rundt oss også det prekære behovet for utjevning mellom fattig og rik, fri og ufri. Den globale landsbys kompleksitet virker så skremmende at fred plutselig ikke lenger oppleves som en selvfølge, uansett hva akademiske rapporter beskriver.

Det er blitt en utfordring å se sammenhenger uten å bli utslitt og motløs.

Avkler og nyanserer

Profetier om Jorden og menneskehetens undergang har vært den religiøse fanatikeres yndede skremsel jevnt og trutt gjennom historien, men det gjør dem ikke sannere. I dagens kommunikasjonskanaler finner vi overdrivelser i analyser og omtale av hverandre som kan ha en destruktiv og selvoppfyllende kraft. Derfor trenger vi dialog og dialogens metode fordi den på sitt beste avkler og nyanserer, gir læring, synliggjør sammenhenger og nærer håpet.

Det må terpes på kunnskapsbasert utveksling om hverandres tro og verdigrunnlag. For nei, det er ikke som noen syrlig påstår, bare enkle, overkristelige damer på grasrota som holder hverandre i hendene og synger naive sanger. Eller jålete gamle menn på ledernivåene som reiser på konferanser verden rundt og utgir «statements», mens patriarkene egentlig gleder seg over stivbente dogmers fremgang samtidig som de preker dialog.

Joda, de er der alle sammen, for dialogen har selvsagt gode og dårlige faser og er vanskelig å måle, men det er likevel lett å forestille seg effekten av det totale fraværet av den.

Tre nivåer

I dag er den likeverdige religions- og livssynssdialogen betydelig, og den har tre nødvendige nivåer:

1. Den teologiske dialogen på ledernivå. Den er krevende fordi den forutsetter reell kunnskap slik at basistekster og tolkninger skal kunne endres. Det er en prosess som bare gradvis sprer seg nedover i systemet

2. Den nasjonale dialogen der aktørene utvider fellesarenaene og tydeliggjør både ulike og felles verdier i historie, kultur, bønn og ritualer, samt bryner holdninger til globalisering, miljø, bioetikk, kvinnens rolle, sekularisme, misjon osv. fra eget ståsted.

3. Den dialogiske praksis hvor man skaper noe sammen i lokalmiljøet som kulturaktiviteter, livssynsnøytrale rom, religiøst tilpasset mattilbud på institusjoner og felles omsorgsgrupper på sykehus.

Det er erfaringene fra alle tre nivåer som samles og utvikles til mer kunnskapsbasert pensum i utdanningskjeden om tro- og livssynenes innhold, rolle og påvirkning i dagens samfunn, og utfordrer lovverk og institusjonspraksis som favoriserer den ene fremfor de andre.

Når tros- og livssynssamfunn deltar på disse nivåene, stimulerer det også til den like viktige dialogen innad i hvert samfunn.

Det er som kjent mange «hus som brenner» i disse dager, så kritisk tenkning og modernisering er en dyd av nødvendighet noen er i gang med.

En edruelig og konkret dialog kan hjelpe oss å mestre mangfoldet vårt og skape utvikling. I disse aprildager feirer både sikher, bahaier, jøder og kristne noen av sine viktigste helligdager, der budskapet om frihet og fornyelse forhåpentligvis bidrar til å gjødsle menneskehetens liv på kloden – i strålende vårsol!

Fortsett debatten på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kronikk: Hvordan slukke brannen i islams hus?

  2. Per Edgar Kokkvold: Neste gang ondskapen rammer oss

  3. Elin Ørjasæter skriver: Per Fugelli har valgt feil side i verdikampen

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religion