Kronikk

De humanistiske fagene kan spille en avgjørende rolle i arbeidet med å løse store samfunnsutfordringer | Torbjørn Røe Isaksen

  • Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (h)
Den interessante diskusjonen er: Gitt et fagområdes egenart, hva er det fagets relevans for samfunnet? Det er den problemstillingen vi må gå nærmere inn på, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Folk som meg anklages for å gjøre fremstøt mot humaniora, bevæpnet med kost-nytte-analyser. Men jeg tror vi kjemper for samme sak.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag er jeg med når norske og amerikanske forskere møtes i Chicago for å diskutere hvilken rolle humaniora kan spille i arbeidet med å møte store samfunnsutfordringer.

Det er også et ett av de viktigste spørsmålene vi skal drøfte i en egen stortingsmelding om humaniora – den første i sitt slag – som skal legges frem i 2017. Målet er bl.a. å utvikle en politikk som er bedre egnet til å møte de humanistiske fagenes behov og egenart.

I Norge har vi helt siden andre verdenskrig hatt klare politiske forventninger og krav til fag som naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk, og store offentlige investeringer er gjort i laboratorier og utstyr. Samfunnsvitenskapelige fag har også vært gjenstand for stor politisk interesse.

Men ingen tilsvarende politiske forventninger eller krav har vært rettet mot humaniora.

I store forskningspolitiske dokumenter har humaniorafagene enten ikke vært nevnt i det hele tatt eller blitt avspist med noen overfladiske bemerkninger, som om de ble husket i siste øyeblikk.

Og la meg legge til et mea culpa: Det var til en viss grad også tilfellet da jeg la frem langtidsplanen for forskning og høyere utdanning i 2014.

Fra 2007 til 2009 arbeidet Dannelsesutvalget med hvilke strategier og perspektiver høyere utdanning skulle legge vekt på etter tiårets store reformer i universitetssektoren. Neste år kommer det en stortingsmelding om humanioras betydning. Det syv år gamle bildet viser et utvalgsmøte i et av kollegierommene i Urbygningen. Fra venstre: Anders Lindseth, Odd Einar Dørum, Inga Bostad, Lars Løvlie og Bernt Hagtvet.



Det er heller ikke slik at humanistene lengter etter politiske forventninger. Snarere føler man nesten en viss engstelse blant humanister for å ta tak i samfunnsutfordringer. Og det synes jeg er merkelig, gitt hvor mye humaniora faktisk har å bidra med.

Vi kjemper samme sak

Den greske poeten Konstantinos Kavafis har et kjent dikt som heter «Mens vi venter på barbarene». Det beskriver en storby – kanskje Roma, kanskje Konstantinopel – en gang i antikken. En nervøs stillhet preger innbyggerne. De venter på en barbarisk invasjon. Nederlaget synes sikkert. Så sikkert at det nesten er ønskelig:

Hvorfor kommer ikke de høyaktede talerne som vanlig
og holder sine taler og uttrykker sine meninger?

Fordi barbarene kommer i dag,
og de kjeder seg ved talekunst og argumenter.

Dette diktet får meg til å tenke på humanioradebatten sett fra humanistenes eget ståsted. Vanligvis er det folk som meg som tildeles rollen som barbarer. Vi anklages for å gjøre fremstøt mot humaniora, bevæpnet med kost-nytte-analyser og krav til forskning som løser et aktuelt politisk problem. Men jeg mener dette en konstruert konflikt – i virkeligheten tror jeg vi kjemper for samme sak.

En underutnyttet ressurs

Min hypotese er at humaniora er en underutnyttet ressurs i møtet med samfunnsutfordringene vi står overfor. Og for å komme kritikere i forkjøpet: Jeg mener at det finnes to typer nyttediskusjoner: én god og én primitiv. Den primitive er å diskutere hvordan et fag bør forandre sin egenart for å bli til kortsiktig nytte. Det er et blindspor.

Den interessante diskusjonen er: Gitt et fagområdes egenart, hva er det fagets relevans for samfunnet? Det er den problemstillingen vi må gå nærmere inn på.

Norske forskningsmiljøer har spilt inn en lang rekke eksempler til Forskningsrådet som viser noe av den innflytelsen humanistisk forskning har i samfunnet.

Ett eksempel er forskning fra NTNU på genetiske veiledningssamtaler. Forskerne har gjort lyd- og billedopptak, og analysert samtalene i detalj. Analysene av språkets rolle hjelper oss å forstå om samtalene faktisk setter pasienten bedre i stand til å forstå og ta en beslutning om gentesting, og vi vet mer om hvordan man kan unngå misforståelser. Denne forskningen har hatt direkte påvirkning på formuleringer i medisinske journaler.

Et annet eksempel er forskning i filosofi fra Universitetet i Oslo på forholdet mellom det fysiske og det mentale. På bakgrunn av denne forskningen henvendte filosofene seg til forsvarsministeren og argumenterte for at kriteriene for tildeling av Forsvarets medalje for sårede i strid, burde endres. Nå er statuttene endret slik at fysiske og psykiske skader er blitt likestilt.

Praktisk historie

Naturligvis er det ikke bare i Norge det finnes gode eksempler. I USA har en gruppe historikere lansert et manifest for praktisk historie. De oppfordrer både Hillary Clinton og Donald Trump til å nedsette et råd av historiske rådgivere i Det hvite hus, dersom de blir valgt til president. De viser til historiens far, Thukydid, som skrev sin historie om Peloponneserkrigen for å finne ut «hva som virkelig har hendt, og som engang, slik menneskenaturen nå er, vil inntre i samme eller lignende form». Forstått helt bokstavelig vil noen kanskje mene at dette er diskutabelt eller naivt, men et slikt råd høres ut som en spennende idé til hvordan historikere kan være med å belyse aktuelle utfordringer.

Uunnværlig kunnskap

Dette er bare noen eksempler. Og hvis vi ser rundt oss i dagens verden på klimaendringer, flyktningkrisen og raske teknologiskifter, tror jeg at få vil benekte viktigheten av å forstå spørsmål om identitet, verdier, religion, kultur og etikk. De færreste vil være uenig i at et velfungerende demokrati forutsetter informerte borgere, og at forskning på historie, fremmedspråk og internasjonale relasjoner ikke bare er ønskelig, men uunnværlig.

Kort sagt, humaniorafagene er av avgjørende betydning hvis vi skal kunne navigere gjennom noen av de endringene vi står overfor som samfunn.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Kildekritikk av tradisjonell kunnskap

  2. Humaniora er viktigere enn noen gang | Bjørn Vassnes

  3. Humaniora fremmer grunnleggende demokratiske verdier | Ledere ved to norske universiteter

Les mer om

  1. Skole og utdanning
  2. Universitet
  3. Torbjørn Røe Isaksen
  4. Språk
  5. Universitetet i Oslo
  6. NTNU