Kronikk

Kronikk: Hvorfor trenger vi et pro-europeisk Norge? | Nina Witoszek

  • Nina Witoszek
    Universitetet i Oslo

Vår nygamle inspirator bør være Fridtjof Nansen – den første personlige NGO, og en av forløperne til ideen om det forente Europa. Foto: Novosti

Skandinavia, med sin tradisjon for fredsbygging og innovativt samarbeid, bør spille en større rolle i gjenskapingen av Europa som en harmonisk konsert, ikke som en kakofoni av oppblåste solister.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dagens Europa er tuftet på et posttraumatisk ekteskap som delvis har havarert. Etter millennier med krig, korstog, plyndring, vendettaer, invasjoner og folkemord, har det europeiske kontinentet beveget seg fra vold og slakt til fredelige skilsmissekrangler.

Noen forvillede sjeler har trodd at den idylliske Pax Europea vil være evig. Jeremy Rifkin – en bestselgende skribent som spesialiserer seg i å ta spennende feil om nesten alt – skrev således i 2004 en panegyrisk studie med tittelen The European Dream.

Hovedpåstanden var at USA er blitt en selvisk, rovdyraktig og sklerotisk makt; fremtiden åpnet seg tilsynelatende for det fredelige, velferdsorienterte og solidariske Europa.

VM i kynisme og fremmedfrykt

Tretten år og tre kriser senere (migrasjon, klima og økonomi), konkurrerer USA og Europa om verdensmesterskapet i kynisme, fremmedfrykt og sekterisk mobilisering av hat.

Man må gå tilbake til mindre trendy forfattere enn Rifkin for å tolke dagens utvikling.

  • Les også Mathilde Fasting i Civita: Den europeiske drømmen kan bli et mareritt

Albert Camus, Hannah Arendt, Karl Popper, for å nevne noen, har alle argumentert for at senmoderniteten kunne medbringe en fornyet appell til fascisme som ikke bare stammer fra voksende ulikhet og følelsen av utelukkelse og harme, men også fra forbruk- og massesamfunnets tomhet og narkolepsi.

Appellerer til lavere middelklasser

Den italienske forfatteren Umberto Eco skrev i 1997 et essay om ‘ur-fascisme’, et mangehodet dyr hvis tilhengere deler noen felles trekk: sterk polariserende retorikk som appellerer til lavere middelklasser og mobiliserer harme, besettelse av fiender (virkelige og imaginære), umyndiggjøring av borgere, irrasjonalisme, paranoia, opprør mot råtten parlamentarisme og tilbakevending til tradisjon og nasjonal stolthet.

Nasjonalistisk autoritært styre

De nordiske land er ikke upåvirket av denne utviklingen. Til og med det opplyste Norge – hvis intelligentsia en gang hånet Fremskrittspartiets Tybring-Gjeddes forguding av norskhet – begynner å skrive om viktigheten av ‘å kna det nasjonale selvbildet’, å bringe nåtiden i dialog med fortiden for å, tilsynelatende, ‘korrigere seg selv’ (Morgenbladet 6–13 januar 2017).

Historien handler om skjebnen til store organismer, imperier, regioner, allianser.

I Polen og Ungarn – altså land som i dag flørter med nasjonalsosialisme – var Kaczynski og Orban også først entusiastiske tilhengere av den ‘nasjonale kanon’ som de, til å begynne med, bare ‘arkiverte’ for å så påtvinge den på skolen.

Siden har begge land tatt raske skritt mot nasjonalistisk autoritært styre. Kort sagt: jakten etter kanon begynner som et uskyldig prosjekt og kan ende med selvoppfatninger som kosmosets utvalgte folk.

Egalitære velferdssamfunn

Som en evig outsider i Norge vil jeg påstå at det mest spennende ved de nordiske land ikke er deres provinsielle fokus på seg selv. Det er tre andre ting som er spennende.

Det første er fremhevet av historikeren Francis Sejersted, som, i sin storartede bok om svenske og norske demokratier under krise i 1930-årene, hevdet at skandinaver (den gangen) hadde en ‘anti-totalitær sjel’.

Problemet er at vi i dag er hjemsøkt av gjenferd fra et ikke-samarbeidende, fascistoid, antieuropeisk Europa.

Den andre spennende tingen er at det er de nordiske land som i dag faktisk kommer nærmest Rifkins ‘europeiske drøm’: de er fremdeles relativt egalitære velferdssamfunn som dyrker toleranse, livskvalitet og samarbeid.

Bærekraftig modernitet

Det finnes i dag internasjonale forskere innen evolusjonær vitenskap – David Sloan Wilson, Robert Frank, Peter Turchin – som ser den nordiske modellen som et positivt eksempel på en ‘bærekraftig modernitet’.

Denne moderniteten – basert på et pragmatisk samspill mellom konkurranse og samarbeid, er ikke en nordisk oppfinnelse. Det er menneskelighetens universelle drøm om et trygt, samarbeidende og produktivt fellesskap.

Velferd også som trivsel

Det tredje spennende trekk ved de nordiske land er at de tolker ‘velferd’ ikke bare i finansielle termer, men også som trivsel. I stedet for å fange folk på vei ned, forsøker de å minimalisere årsakene til ulikhet i forveien.

De har bygget et system som er designet for å forhindre kriser. Som Nathan Heller har argumentert, «Mens skandinaver har gjort det beste ut av det, fortsetter amerikanerne å gamble på noe bedre, bare for i stedet å havne i grøften» (New Yorker 16. februar 2015).

Hjemsøkt av gjenferd

Problemet er at vi i dag er hjemsøkt av gjenferd fra et ikke-samarbeidende, fascistoid, antieuropeisk Europa. Dette er delvis EUs egen skyld, dets manglende institusjonelle og kulturelle innovasjon og usmakelige diktat ovenfra.

Det er forståelig at mange land sier ‘basta’ til Brussels tyranni og byråkrati. Det som er uklart, er imidlertid hva de vil ha i stedet.

Dagens politiske ledere snakker om å gjenopprette nasjonal storhet, tilbakevending til et ‘stolt Polen,’ ‘stolt Ungarn’, eller ‘stolt og globalt’ Storbritannia, som alle ønsker å følge sin egen Sonderweg.

Problemet er at de stolte Polen og Ungarn – selv stolte Tyskland og Italia – er stolte nobodies på egen hånd. I beste fall er de bjeffende hunder som kan feies av banen av putinske bjørner, trumpske elefanter og kinesiske drager.

Europa alene er villedede duster

Historisk og evolusjonær forskning (se Peter Turchins Krig og fred og krig) viser at den økende nasjonskulten og troen på at historien er beretningen om nasjonalstatene, er problematisk. Historien handler om skjebnen til store organismer, imperier, regioner, allianser.

Det er forståelig at mange land sier ‘basta’ til Brussels tyranni og byråkrati. Det som er uklart, er imidlertid hva de vil ha i stedet.

De som seriøst tror på at et stolt, ‘kanonisk-hermetisert’ Norge vil overleve i verden av globalisering, migrasjon og klimakrise – uten å forbedre eksisterende former for partnerskap og samarbeid – lider av det formørkede sinnets klarhet.

Det europeiske markedet er nå verdens største enkeltmarked. Europa er også en av verdens største tjenesteleverandører. Til sammen har europeerne makt til å utfordre andre makter, fra Apple til Putins Russland. Alene er de villedede notoriske duster som ikke har lært noe av historien.

Kontinentet som sto opp fra asken

I dag trenger vi Europa mer enn noensinne, ikke bare som en garanti for sikkerhet. Vi trenger å gjenskape og beskytte et kontinent som sto opp fra asken etter den annen verdenskrig og ble antitotalitært, pro-velferd og pro-samarbeid.

Og Europa trenger de nordiske landene som legemliggjør og tar vare på denne arven. Skandinavia, med sin tradisjon for fredsbygging og innovativt samarbeid, bør spille en større rolle i gjenskapingen av Europa som en harmonisk konsert, ikke som en kakofoni av oppblåste solister.

Nansen bør være vår inspirator

Vår nygamle inspirator bør være Fridtjof Nansen – den første personlige NGO, og en av forløperne til ideen om det forente Europa. Nansen trakk oppmerksomhet mot små lands betydningsfulle rolle på verdensscenen. Han argumenterte for at disse landene vet at det trolske prinsippet – å være seg selv nok – ikke vil fungere i verden av store, egoistiske rovmakter. De små landene har en egeninteresse av å pleie et kreativt samarbeid – ellers går de til grunne.

EUs styringsmodell er langt fra ideell. Men – i den fragmenterte og farlige verden vi befinner oss i dag – utgjør den vårt beste håp for fred og velferd.

Alternativet er blomstring av pompøse nasjonale egoer med lilleputske ressurser der forsvarsdepartementene fortjener betegnelsen ‘forsvarsløshetsministerier.’

Her kan du lese flere meningsartikler om Europa og kontinentets utvikling:

Les også

Kronikk: Høyrepolitikk fører ikke nødvendigvis til ekstremistiske holdninger | Nina Witoszek

Les også

Europas innebygde frykt for folkestyre

Les også

Brexit er en krise for EU, men kan også bli en mulighet | Marte Gerhardsen

Les også

Kronikk: Ytringsfrihet i det 21. århundre | Flemming Rose

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Europa
  2. Norge
  3. Fridtjof Nansen
  4. Andre verdenskrig
  5. Krig
  6. Ungarn
  7. Polen

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Nina Witoszek advarer: Normaliseringen av nasjonalisme og fremmedhat er moralsk forkastelig, men ikke ny

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Er den norske modellen i faresonen? Vil vi heller ha den polske?

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Kronikk om pressens dekning av flyktningkrisen: - Interessante forskjeller mellom Norge og andre europeiske land

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Åpne byrommene for informasjon om Oslo! | Ingrid Røynesdal

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Kronikk: Fornuften kom ikke med reformasjonen | Georg Fredrik Rieber-Mohn