Stiller ikke foreldrene opp, blir det ingen lokal idrett. Så enkelt er det.

Til deg som leser dette: Det er stort behov for at du deltar mye mer i lokalt frivillig arbeid.

I ditt lokale idrettslag finner du personer som alltid har vært der. Årtier med erfaring og frivillig arbeid. Noen har kanskje fått et symbolsk honorar og en ny klubbdress som belønning.

Svært ofte blir de tatt for gitt og må bære idrettslaget på egne skuldre. Idrettslagene er blitt for personavhengige. Hvem tar over stafettpinnen senere?

En stor andel av foreldregruppene er ofte tilskuere til barnas aktivitet. Noen få bidrar alltid. For en del passer det sjelden med dugnadsarbeid. Av og til blir det et såkalt «no show» på oppsatte dugnadsvakter. Kiosken forblir stengt den dagen. Idrettshallen er låst, fordi personen med nøkkelansvar den dagen prioriterte annerledes. Lagene står utenfor i kulden og ser at treningstiden spises opp minutt for minutt.

Den som kommer løpende til slutt, er den lokale superhelten, som man selvfølgelig alltid ringer til, og som legger sine egne ting til side.

Stiller ikke foreldrene opp, blir det ikke noen lokal idrett. Så enkelt er det.

Tro om igjen

Du som tror at du «kjøper idrett» og kan sende ungene dine på trening, i god tro om at klubben du har betalt penger til får levere varene, må tro om igjen.

De som møter barna dine på trening, er andre foreldre fra klassen. De betaler attpåtil den samme summen som deg i treningsavgifter.

Du pålegger disse foreldrene en enorm belastning når du ikke bidrar selv. Føles det ok?

Den siste tiden har idrettslagene rundt om i Oslo sett at foreldrene ikke orker mer. De har stått i oppgaven med å organisere idrett for barna i nabolaget i årevis. Flere melder om at de får liten respons på deres stadige rop om hjelp.

Mange kjører flere runder frem og tilbake til kamper, slik at alle kan være med. Foreldre lurer stadig på hvor barna skal møte opp for å få skyss.

Faller foreldrenes frivillighet bort, står vi til slutt igjen med ingenting. Dette utgjør den farligste fasen Oslo-idretten har vært i noensinne.

Foreldre ber stadig vekk «klubben» ordne opp og skaffe laget en ny trener. Hvem er egentlig klubben? Jo, det er summen av alle foreldrene som bidrar. Skal idrettslagene hente inn eksterne som skal ansettes på lønn? Hvem betaler den regningen?

Du kan bidra med noe

Du trenger ikke kunne så mye om den tekniske delen av idretten barna dine holder på med, så lenge du kan bidra med noe. Det holder ofte bare å være til stede. Skru på lyset og gjøre hverdagen enklere for den andre mammaen eller pappaen som kanskje har idrettsbakgrunn. Kanskje de orker å bidra litt til som trener, nå som du hjelper til?

Ved frafall av foreldretrenere må ungdom engasjeres, men disse kan man ikke kreve at skal jobbe gratis. Det betyr også en økning av treningsavgifter.

Ungdom kan aldri erstatte en trygg voksen. Ungdommen kan heller ikke kjøre ungene på bortekamp. De bør heller få bidra med idrettsengasjement, som en forsterkning på treninger samt være gode lokale forbilder.

Alt det andre må mammaer og pappaer bidra med i all fremtid. Sånn er faktisk idretten.

Kostnadene økes også for idrettslagene

Idrettslagene driver i dag med små marginer og stadig oftere med minus i regnskapet. Egenkapitalen fra tidligere tider spises opp. Samtidig blir alt annet i samfunnet dyrere, og kostnadene økes også for idrettslagene. De samme driftsmidlene og tilskuddene ligger til grunn for driften, men de strekker ikke lenger til.

Levekostnadene for familiene er for tiden så store at hverdagen blir en bekymring. Kostnader må kuttes, og noe av det første kan være idrettstilbudet til barna.

Alle bør ha økonomisk mulighet til å delta i idretten, og det forutsetter at treningsavgiftene reduseres. Kommunale inkluderingsmidler kommer godt med, men antall søknader til bydelene om støtte, øker for hvert år. Dette er et signal om at det er helt andre løsninger som må på plass.

En kommunal arbeidsoppgave

En idrettsleder bruker stadig mer tid på å hjelpe familier som trenger økonomisk støtte og råd. Det er en viktig jobb for lokalsamfunnet og på mange måter en kommunal arbeidsoppgave. Allikevel er det vi som driver idrettslagene, som har tid til en lang prat med familiene i krevende tider. Ungdom trenger ofte noen andre voksne å prate med enn sine foreldre. Døren er alltid åpen og kaffen som regel varm.

Dette samfunnsarbeidet bør kommunen verdsette gjennom økt støtte. Idrettslagene i Oslo bør få dekket og forsterket administrativ drift av kommunen, muligens delfinansiert av staten.

På den måten vil treningsavgifter kunne senkes og penger frigjøres til aktivitetsfremmende arbeid. Da kan vi bygge opp gode nabolag med økt fokus på oppvekst og miljø. Skolen slutter i 14-tiden, og det er der idrettslagene skal ta over.

Behovet er stort for at du som leser dette, bidrar mye mer i lokalt frivillig arbeid.

Det er ikke alt i livet som kan betales i penger. Å se glade barn og ungdom hygge seg med idrett føles bra.

Du må samtidig sørge for at flere foreldre føler seg hjemme på idrettsarenaen. Et «hei» og et smil er ofte nok for å føle seg inkludert. For i fremtiden må alle bidra frivillig for at idretten skal overleve.