Kronikk

Martin Luthers omveltning

Martin Luther er blitt en filmskikkelse, som i disse dager vises på norske kinoer. Dette gir en påminnelse om hvilken radikal omveltning i livsverdier og tenkemåte Luther sto for, og som ikke minst har preget utviklingen av vårt norske samfunn. ROGER JENSEN er dr. theol. og studierektor ved IKO-Kirkelig pedagogisk senter.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

S PENNING OG REFORMASJON. Den tyske storfilmen om Martin Luther har nylig hatt sin premiere i Norge. Den spenning mellom politikk og religion som behandles i filmen, er fortsatt et aktuelt tema i våre dager, ikke minst etter det som skjedde 11. september 2001. Nettopp denne spenningen er det reformasjonen på avgjørende vis handler om.For å forstå Luthers syn på forholdet mellom religion og politikk er hans etikk avgjørende, i hvordan den skiller seg fra middelalderens tenkemåte. Luther oppvurderer det verdslige liv, dvs.livet utenfor geistlighet og klostre. For Luther er det verdslige liv, like mye som det geistlige og monastiske liv, et uttrykk for Guds vilje og mening for menneskelivet. Det ene står ikke over det andre. Fra høymiddelalderen av, i maktkampen mellom pave og keiser, fremholdt kirken at paven var den egentlige innehaver av både all verdslig og all åndelig makt, og at keiserens og fyrstenes makt var avledet fra denne. Dette avviser Luther. Verden skal ikke kristeliggjøres eller underlegges kirkelig myndighet. De verdslige myndigheter har sin makt i kraft av seg selv, av å være Guds redskap i verden, fremholder Luther. E RFARING, FORNUFT OG DØMMEKRAFT. I sin etikk tilskriver Luther det alminnelige menneskelivet, mennesket med sine naturlige evner og egenskaper, en avgjørende verdighet. Dette kommer til uttrykk i den såkalte kallsetikken, som fremholder de mellommenneskelige relasjonene som avgjørende for menneskelivet. Disse relasjonene gir Luther betegnelsen kall. Det er altså ikke kirkens lære eller Skriften som forteller meg hvordan jeg skal leve, og hvordan jeg skal innordne mitt liv, eller hvordan jeg skal handle overfor mine medmennesker. Nei, i bestemmelsen av dette skal vi bruke vår egen og generasjonenes erfaring, fornuft og dømmekraft, og hvordan vi skal handle overfor våre medmennesker, er det min nestes konkrete nød og behov som bestemmer. Luthers kritikk av kirken var i denne forstand dobbel. Han kritiserte den for at den, med sine religiøse regler og ordninger, gjorde mennesket ufritt i relasjon til Gud, ved kravet om at mennesket må samle seg fortjenester, gode gjerninger, for frelsens skyld. Å utføre gjerninger for frelsens skyld betydde etter Luthers syn at man ikke konsentrerte seg om å tjene sin neste og hjelpe sine medmennesker i deres nød. Luther kan kritisere hvordan man av kirken pålegges bl.a. å reise på pilegrimsferd, mens kone og barn sitter igjen alene hjemme og lider nød fordi forsørgeren er borte.Den menneskelige fornuft skal ikke bekreftes av kirken for å være sann — vi går ikke til Skriften for å lære hvordan vi skal bygge hus eller hvordan vi skal gifte oss, fremholder Luther. Likeså kan han si at det ikke er avgjørende om keiseren er kristen, men han må være fornuftig. Tilsvarende kan Luther ofte refse de tyske fyrstene for hvordan de regjerer sine riker og peke på "tyrkerne", dvs. muslimene, og fremholde at de er langt mer fornuftige og regjerer langt bedre enn de hjemlige fyrster. R ADIKALITETEN i denne tenkningen er svært vanskelig for oss i dag å forstå. Luthers kritikk rammet hele samfunnsstrukturen. Skal man med få ord karakterisere denne kritikk, er det at det verdslige, det vil si ikke det geistlige og åndelige, gis en selvstendig legitimitet, myndighet og verdighet, uavhengig av kirken. Samtidig virker ikke Luther myndiggjørende bare for og i det verdslige, det samme gjelder på det kirkelige område: Læren om hva som er blitt kalt det "almene prestedømme", som innehas av alle døpte, er noe av det viktigste reformasjonen tilfører vår kirkeforståelse: Forholdet mellom Gud og mennesket er ikke avhengig av presten som formidler. For sin salighet er ikke den kristne henvist til en prest. Alle døpte er prester og har i troen fri tilgang til Gud. - I et berømt sitat understreker Luther dette ved å si at "enhver som er krøpet ut av dåpen (dvs. er døpt), kan rose seg av allerede å være viet prest, biskop og pave". Videre at enhver kristen menighet eller forsamling både har rett og makt til å bedømme læren og til å kalle, innsette eller avsette sine lærere og prester. - En slik myndighet var tidligere utenkelig. Luther fastholder imidlertid også det særskilte "åndelige embede", dvs. et særskilt presteembede, innsatt for å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene, for, som han sier, om alle skulle gjøre dette, ville det bli kaos. Luther var selv, i kraft av pavens bannbulle fra 1521, gjenstand for religiøs forfølgelse. Gjennom hele livet holdt han imidlertid fast ved at intet menneske eller noen menneskelig makt, heller ikke kirken, har rett til å gjøre seg til herre over menneskets hjerte og samvittighet. Hjertet er et frihetens rom utenfor det offentlige rom, hvor den enkelte kun står til ansvar for Gud. Slik hevdet og praktiserte Luther at "vranglære" bare kan bekjempes med ord, ikke fysisk makt - i motsetning til gjeldende kirkelig praksis bl.a. gjennom inkvisisjonen. Luther kom slik på avgjørende vis, både for forståelsen av politikk og religion, til å peke frem mot det moderne Europa.V OLDSMIDLER TILHØRER ØVRIGHETEN. Samtidig var Luther preget av middelalderens tanke om lydighet mot øvrigheten, en politisk teori om det enhetlige samfunn hvor øvrigheten hadde monopol på å bruke voldsmidler. Et religiøst motivert politisk opprør måtte følgelig, slik Luther så det, slås ned og straffes som opprør; dette ble synlig i det kjente tyske bondeopprøret på 1520-tallet. Likeså forsto han mot slutten av sitt liv jødenes avvisning av kristentroen som en avvisning av samfunnets ideologiske fundament, og dermed som et religiøst begrunnet politisk opprør. Deres fornektelse forsto han som offentlig, at den ikke var begrenset til hjemmene og synagogene, og måtte derfor straffes deretter. - Etnisk begrunnet antisemittisme er et langt nyere fenomen. Middelalderens religiøse enhetssamfunn dannet grunnlaget for Luthers tenkning om samfunnet, i så måte tilhører Luther middelalderen og står oss fjernt i dag.I tiden etter Luthers død kom mange av hans anliggender til å gå tapt. På den ene side ble snart de sosiale og politiske ordninger forstått som Guds endelige fastlagte ordninger, og den lutherske kirke kom til å bli en forsvarer for den rådende samfunnsorden. På den annen side ble fokus satt på hvordan Gud virket i samfunnet gjennom kirken. I den dansk-norske statspietismen på 1700-tallet føres denne tenkning videre, samtidig som det på 1800- og inn på 1900-tallet, i et endret sosialt og politisk klima, kom til å medføre en kirkelig strategi for å kristeliggjøre samfunnet. Nå skulle det verdslige få kristelig skikkelse, bringes til overensstemmelse med Guds vilje. Luthers kamp for å oppvurdere det verdslige liv, og for menneskets almene verdighet og myndighet, med de følger dette fikk for tenkning om etikk og fornuft, var på mange måter tapt i den kirken som kom til å bære hans navn.Den kirke og den kirkeledelse som står i arven fra Luther, er på avgjørende vis satt til å vokte menneskets og skapningens verdighet som skapt. Nettopp ved å skjelne mellom det åndelige og verdslige holdes verden sammen i ett rom hvor det ene ikke skal invadere det andre. En besinnelse på arven fra Luther kan vise seg å være avgjørende i en tid da forholdet mellom religion og politikk igjen på ubarmhjertig vis har trengt seg frem som et tema.

<b>NYE TANKER: </b>Luther sto for et brudd med fortiden, ikke minst ved at han fremmet et skille mellom den åndelige og den verdslige makt, hvilket i noen kulturer er like omstridt i dag som den gang.

Les mer om

  1. Kronikk