Politisk uoversiktlighet. Distriktsopprør og klimaopprør. Planeten brenner, men velgerne strømmer til demagogene | Erik Oddvar Eriksen
Dagens credo er at en må lytte til folket. Men folket kan ta feil.
Utro velgere bekymrer styringspartiene og forvirrer analytikerne. Både samfunnsvitere og journalister har problemer når den politiske høyre/venstre-aksen ikke duger som forklaringsskjema.
Sentrum/periferi-aksen får heller ikke tak i det som skjer når urbane velger går andre veier. Samtidig gjør materialistiske og postmaterialistiske strømninger seg gjeldende. Det er både krav om lavere bompenger og flere tiltak mot klimaendringer.
Styringspartiene sliter og det letes etter forklaringer.
Ulike eliter
Populismeforskningen har bidratt med betydelig kunnskap om utenforskap og om politisk manipulasjon av følelser. Ulikhetsforskningen viser globaliseringens usosiale effekter. Merkelapper blir imidlertid lett ensidige og skygger over dilemmaer og paradokser.
Begrepspar som elite/folk, tradisjonalister/globalister, skillet mellom dem fra en plass og dem som bare flytter rundt, «somewheres» og «anywheres», fortoner seg som rene floskler.
Forestillingen om en velstående elite som meler sin egen kake, støter mot det faktum at det finnes flere eliter. Ikke alle er rike, ikke alle er enige. Alternativet til en elite er ikke fravær av elite, men en annen elite.
I et moderne demokrati må beslutninger være intelligente om de skal få oppslutning. Bare ekspertene kan sikre dette.
«Greske tilstander»
Populisme er heller ikke noe nytt fenomen. På mange vis er det kjernen i demokratibegrepet slik vi kjenner det fra antikkens Athen. Her var det direkte demokrati hvor deltagende borgere likefremt stemte på lovene. Helt opp til nyere tid er imidlertid demokrati blitt forstått som det rene pøbelvelde.
Det var gatas parlament, det var de ukyndiges styre. Det demokratiet som vi fikk med den amerikanske og franske revolusjon, er representativt og basert på maktfordeling og minoritetsbeskyttelse.
Makt må begrenses før den korrumperer, sies det. Den beste måten å begrense makten på er å splitte den. Derfor ble lovgivende, utøvende og dømmende makt skilt fra hverandre. Det gjør at folket bare styrer så lenge de følger prosedyrene for valg og beslutningsfatning som rettsstaten fastlegger.
Vi fikk et rettslig styrt demokrati. Den rettslige kontrollen ble sterkere etter andre verdenskrig. Nasjonalstatene ble bundet opp i overnasjonale retts- og kontrollsystemer.
Effektivitet og legitimitet
Oppslutningen om populisme og «illiberalt demokrati» viser at noen ønsker seg tilbake til «greske tilstander». «Vi er folket», roper det høyreradikale partiet Alternativ for Tyskland, men hvem folket er kan vi bare vite noe om når de demokratiske prosedyrene er fulgt.
I et representativt demokrati er politikerne satt til å forene to, ofte motstridende, hensyn: Effektivitet og legitimitet. På den ene siden må de komme opp med fornuftige løsninger på de problemene samfunnet står overfor. De folkevalgte må sikre vekst og velferd, helse, miljø og sikkerhet.
Dette krever kunnskap om årsakssammenhenger, om hva som virker. Det er en kunnskap en ikke får ved å spørre «mannen i gata». Han kan mene at noe helt annet må gjøres. Om imidlertid politikerne skulle følge vedkommendes gjerne feilaktige mening, ville samme mann straffe dem i neste valg. Han kan si «jeg stemte ikke på deg for at du skulle gjøre akkurat som jeg sa. Jeg stemte på deg fordi jeg trodde du ville gjøre det som var riktig».
Folket kan ta feil
Politikerne får sitt mandat fra folket i valg, men blir kontinuerlig utfordret i offentlig debatt. De folkevalgte må i tillegg til å komme opp med effektive løsninger, vise at disse er legitime. De må vise at løsningene kan aksepteres av velgerne – at de har oppslutning.
Ofte må de folkevalgte realitetsorientere sine velgere. Velgere vil ha mer eldreomsorg, bedre skoler, færre bomstasjoner, mindre forurensning, lavere skatt, nye veier, mer til bistand. Ikke alt går sammen. Det må prioriteres.
Dagens credo er at en må lytte til folket. De som har skoen på, vet jo hvor den trykker. Men at folket kan ta feil, det har historien til fulle vist. Det er derfor vi har rettsvern og et krav om at politiske beslutninger skal bygge på kunnskap.
Fra EØS-avtale til Brexit
Dagens politiske uoversiktlighet, med klima- og bompengeaktivister, med distriktsopprør og miljøengasjement samtidig, viser at legitimitetsutfordringene blir store når den offentlige dagsordenen blir mer kompleks.
Ansvarlige politikere må i dag forholde seg til grenseoverskridende problemer som klimakrise, handelskrig, markedsadgang, flyktninger, migrasjon og terrorisme. For å håndtere slike utfordringer trengs kunnskap og ekspertkompetanse. Under slike forhold blir det vanskelig for folkevalgte å fremstå som ivaretagere av et helt klart velgermandat.
Norges EU-relasjon eksemplifiserer denne spenningen mellom effektivitet og legitimitet. I folkeavstemningen i 1994 stemte et flertall nei til norsk EU-medlemskap. Hvordan skulle ansvarlige norske politikere, som mente noe annet, forholde seg til det?
De så hvilke økonomiske omkostninger ikke-medlemskap ville ha. Hvor skulle en selge sine varer, om en ikke fikk adgang til det indre marked? Flertallet på Stortinget så det slik at en ikke kunne fullt ut følge resultatet folkeavstemningen. Det ville koste for mye. Så fikk vi da den udemokratiske EØS-avtalen som gjør Norge til et annenrangs EU-land.
I dag viser brexit til fulle hvor vanskelig det kan være å håndtere spenningen mellom effektivitet og legitimitet.
Demokrati er en læringsarena
Den mekanismen som formidler mellom det som i dag fremstår som uoverstigelig politiske motsetninger, er læring.
Noen må lære og de må endre standpunkter. Dette elementet fra den greske demokratimodellen bør ikke glemmes: Nemlig at demokrati har med endring av mening og oppdragelse å gjøre. Demokrati er en læringsarena, fordi de som vil ha noe gjort, må forholde seg til andres argumenter.
Om en bare ser på etterkrigstidens korte historie, ser en at den er full av lærestykker. «Gode gamle dager» var dager med miljøkriminalitet, diskriminering, teknokrati, paternalisme, rasisme, homofobi. Verden går fremover, som det heter.
Samfunnet har lært, og mange har endret mening. En kan spørre om denne læreprosessen fortsetter.
Hva har vi egentlig lært?
I dag brenner planeten, men velgerne strømmer ofte til demagogene. Det er bare overnasjonale bindende avtaler og institusjoner – som EU – som kan iverksette miljøtiltak effektivt. Unnasluntrerne må sanksjoneres og nasjonal suverenitet må overgis. Mange (grønne) velgere ellers i Europa har forstått det.
Mens oppslutningen om EU i de fleste medlemsstater er over 80 prosent, er det bare ca. 25 prosent i Norge som ifølge opinionsmålinger vil ha Norge inn i EU.
Læring uteblir når meninger ikke blir imøtegått, når vanskelige saker feies under teppet, når krav ikke settes opp mot andre krav. Dagens politiske uoversiktlighet skyldes ny global konstellasjon, hvor populisme og miljøbevissthet spiller sammen og skaper en ny spenning mellom effektivitet og legitimitet.
