Vi bør utdanne betydelig flere leger i Norge | Hilde Grimstad og Grimstadutvalget
Ja, det er dyrt å utdanne leger i Norge. Men har vi råd til å la være?
Det er bred politisk enighet i Norge om å tilby helsetjenester av god kvalitet til alle, uavhengig av bosted, sosial status, alder og andre faktorer. Legene har en nøkkelrolle i å tilby likeverdige helsetjenester til hele befolkningen.
I Norge utdanner vi i dag leger ved Universitetene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo med tilsammen 636 studieplasser. Dette dekker langt fra legebehovet i Norge. I underkant av 60 prosent av legene som arbeider i Norge, har norsk utdanning. Andelen er synkende.
Antall studieplasser må økes betydelig
Stortinget har bedt om at det arbeides med å øke antall studieplasser innen medisin i Norge.
Kunnskapsdepartementet satte i 2018 ned et utvalg som skulle utrede mulighetene for å utdanne flere leger i Norge. Utvalget skulle også utrede ulike modeller for et klinisk studium i medisin i Norge i et samarbeid mellom Stavanger universitetssykehus, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Bergen, og gjøre en vurdering av om det bør etableres flere studiesteder i medisin.
Rapporten blir nå overlevert Kunnskapsdepartementet, og skal deretter ut på høring. Vår anbefaling er at antall studieplasser i medisin økes betydelig, med 440 studieplasser i året.
Nesten halvparten utdannes utenfor Norge
Norge har signert WHOs globale kode for internasjonal rekruttering av helsepersonell. Koden fraråder rekruttering av helsepersonell fra utviklingsland med kritisk personellmangel, og anbefaler at alle land bør bygge opp en bærekraftig helsepersonellstyrke selv.
For å ha tilstrekkelig antall leger til helsetjenestene, er Norge i dag avhengig av at mange ungdommer velger medisinutdanning i utlandet og at vi rekrutterer ferdig utdannede leger fra utlandet. Rekruttering fra utlandet kan føre til at disse landene får problemer med å dekke eget legebehov, og anbefales ikke i WHO-koden.
Norge har lang tradisjon for å utdanne noen leger i utlandet. Men nå er nesten halvparten av norske medisinstudenter under utdanning utenfor Norge. Mens norske medisinstudenter tidligere var i land som Tyskland, Østerrike og Irland, var to av tre norske utenlandsstudenter i Polen, Ungarn og Slovakia i 2018. Kun 19 var i Tyskland.
Anbefaler å opprette flere campuser
De nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) skal sikre at helseutdanningene gir kandidatene den kompetansen helsetjenesten og pasientene har behov for. Dette vil kun gjelde for dem som utdannes i Norge.
I norsk helsetjeneste legges det blant annet stor vekt på primærhelsetjenesten, inkludert allmennpraksis, samhandling, pasientinvolvering og brukernes rettigheter. I de norske medisinutdanningene lærer studentene dette.
Vi bør utdanne de fleste legene vi trenger i Norge, med utdanning tilpasset norsk helsetjeneste og pasientene i Norge, og med de krav Norge stiller til norske helseutdanninger. Vi bør benytte potensial og kapasitet i hele Helse-Norge ved at større deler av helsetjenesten brukes som læringsarena for medisinstudentene.
Heller enn å etablere nye læresteder, anbefaler derfor utvalget å opprette flere campuser i tilknytning til dagens fire læresteder i medisin. Med campus menes det lokaliteter ut av de store universitetsbyene, der studentene kan oppholde seg og ha læringsarenaer i større deler av studiet.
Spør skolemakten: «Hvorfor kan ikke hele lånet bli til stipend?»
Praksissteder og kompetansebygging
Tilgang til klinisk undervisning og praksis er en utfordring for alle helseutdanninger. Tidligere har medisinstudentene fått sin kliniske erfaring ved universitetssykehusene og i universitetsbyene. Helsetjenestene utenfor universitetsbyene kan gi studentene nyttig kompetanse og innsikt i hvordan hele helsetjenesten fungerer og bør derfor i større grad benyttes til klinisk undervisning og praksis.
Når utvalget anbefaler dette, støtter vi oss på internasjonal forskning og erfaringer. I tillegg har vi her til lands gode eksempler på hvordan Universitetet i Tromsø og NTNU allerede gjør dette for noen av sine studenter. Disse studentene gjennomfører deler av studiet sitt på en campus utenfor universitetsbyene, i nær tilknytning til helsetjenesten, inkludert primærhelsetjenesten. Slike modeller kan også bidra til rekruttering av leger utenfor universitetsbyene i tiden fremover.
Studentene får på denne måten en utdanning som gir økt kompetanse og innsikt i helsetjenesten i de delene av vårt langstrakte land der de fleste av dem skal arbeide etter fullført utdanning. Gode opplevelser fra praksisstedene gir studentene kompetanse og inspirasjon til å søke seg tilbake når de skal starte i arbeid.
Denne legen planlegger å leve så lenge som overhodet mulig: – Det kommer ikke noe godt ut av å være fanatisk
Bør redusere antall utenlandsstudenter
Primærhelsetjenesten, inkludert allmennpraksis, har ikke den samme lovpålagte plikten til å bidra til utdanning av helsepersonell som sykehusene har, og ikke tilsvarende finansiering av utdanningsaktiviteten.
Finansieringsordninger har vært etterspurt lenge, og bør på plass før antall studenter økes.
Medisinstudiet er et av de dyreste studiene i Norge. Vi bør ikke utdanne flere leger enn nødvendig. Vi anbefaler derfor å redusere antall utenlandsstudenter i medisin parallelt med en økning av studieplasser i Norge. Dette kan gjøres ved å begrense antallet som får studiestøtte til medisinstudier i utlandet. Det må gjøres planlagt og med god informasjon til potensielle studenter.
Internasjonalisering er viktig, og utvalget anbefaler at det gis støtte til et gitt antall norske studenter som kan ta utdanningen sin ved studiesteder som Norge ønsker et tett faglig samarbeid med. Samtidig må lærestedene i Norge fortsette å ivareta internasjonalisering som del av studiene her hjemme. Dagens ordning med et engelskspråklig semester tilrettelagt for internasjonal studentutveksling er et av flere virkemidler.
Ett sted reiser kun fem prosent på utveksling: Sjekk ditt studiested.
Har vi råd til å la være?
Det er dyrere å utdanne leger i Norge enn i de landene der mange av våre medisinstudenter er nå. Til gjengjeld får vi leger som er utdannet i og for den norske helsetjenesten, i tråd med de nye nasjonale retningslinjene for medisinutdanningen. Da kommer vi også på nivå med andre nordiske land – blant annet Danmark – som ser det som en selvfølge å utdanne sine egne leger.
Heller enn å spørre om vi har råd til å utdanne våre egne leger, kan vi spørre oss selv om vi har råd til å la være.
