En fryktdrevet pandemi av varige helseproblemer
Skremmende informasjon, frykt og forventning om langvarig sykdom og senskader gir trolig akkurat nå en pandemi av kroniske symptomer og uførhet.
2. juni 2016 lekker et hvitt pulver ut av en pakke på postterminalen i Stokke i Vestfold. Hvitt pulver som i antrax og terrorangrep. Medarbeideren som ser pulveret, blir bekymret, roper på sjefen og utvikler raskt svie i nesen. Så får sjefen vondt i halsen.
Totalt blir 44 personer sendt til sykehus, 14 legges på isolat med kroppslige symptomer som pusteproblemer, sviende hals, rød hud og kløe. Men pulveret viser seg å være mel.
Selv om vi i dag ikke står overfor mel, men et potensielt dødelig koronavirus, er historien høyst relevant for forståelse av helseproblemer under og etter koronapandemien.
Dramatiske historier
I dag bombarderes folk verden over med skremmende medisinsk informasjon om hvordan koronaviruset herjer med kroppen, skaper varige skader og vedvarende helseproblemer. Leger og andre som ønsker sterkere tiltak, spiller i mangel på store dødstall på frykten for senskader (se Svanæs m.fl., VG 11. august).
Smittede står frem i mediene med dramatiske historier preget av dødsangst, sterke symptomer og plager som ikke går over. I Facebook-grupper finner folk med vedvarende symptomer sammen og deler personlige historier og skremmende forskning. I svenske Expressen krever en slik gruppe å bli trodd på at årsaken er «det kraftfulle viruset» og ikke angst: «Vi är tusentals som aldrig tycks bli friska – hjälp oss!»
Medier og forskere maler samtidig fanden på veggen og gir hver syk person forventninger om «langvarig covid-19» og postviral kronisk utmattelse.
Barn kan bli smittet, men blir sjelden syke av covid-19. Hvorfor?
Verden over ser vi nå en bølge av mennesker som melder om vedvarende symptomer etter smitte med covid-19. Senskader pekes gjerne ut som årsak. Men som legen og forskeren Arthur Barsky illustrerer i en artikkel i Journal of the American Medical Association fra 2017, vet vi i dag mye om hvordan informasjon, frykt, fortolkninger og forventninger om alvorlig sykdom øker symptomer. Dette kalles også noceboeffekter (se f.eks. Barsky, NEJM 2020).
Og som en gruppe forskere oppsummerer i år i tidsskriftet Clinical psychology review, kan dette bidra til å opprettholde langvarige, funksjonsnedsettende helseproblemer og uførhet. Det er en form for medisinsk skade og derfor et etisk anliggende.
God dokumentasjon
Var symptomene til medarbeiderne på postterminalen ekte? Absolutt! Vi vet i dag mye om dette. Hjernen er kroppens overordnede organ. Det er den som lager symptomer (vår subjektive oppfattelse av kroppen), og den skrur symptomene opp og ned basert på hvor truende og viktig den tolker at et kroppslig fenomen er. I så måte finnes egentlig ikke «fysiske» eller «psykiske», «reelle» eller «innbilte» symptomer. Det finnes bare «symptomer».
Alle er reelle, men ikke alle reflekterer like reell fare.
Vi trenger fra naturens side ubehagelige symptomer for å endre adferd og beskytte kroppen mot fare. Hjernen treffer ofte i å angi hvor farlig noe er, men den bommer også overraskende ofte. Vi kan utsettes for noe farlig uten å føle noe, og vi kan oppleve massive symptomer selv om tilstanden er, eller er blitt, harmløs.
Som den belgiske forskeren Omer van den Bergh oppsummerer i Neuroscience and Biobehavioral Reviews fra 2017, vil tidligere erfaringer og informasjon kunne forsterke symptomer – uansett årsak. For eksempel kan pasienter med lik grad av kronisk lungesykdom oppleve ulik grad av åndenød avhengig av bevisst eller ubevisst fortolkning av alvoret.
Kjersti Thorbjørnsrud: De unge blir syndebukker under pandemien
Hjernens stressreaksjoner
Det er viktig å understreke at covid-19 selvfølgelig kan være en stor belastning og kreve tid før man blir frisk. Men samtidig må vi vite at de samme symptomene som først utløses av en skade eller mikrobe, etterhvert kan vedlikeholdes av hjernen selv om den opprinnelige faren er borte. Tenk bare på fantomsmerter der folk opplever smerte i kroppsdeler som er vekk.
Hjernen setter også i gang stressreaksjoner som er kroppslige, for eksempel hjertebank, endret pustemønster, hudreaksjoner, endret tarmfunksjon, endringer i hormonsystem og immunforsvar. Som den norske legen og forskeren Vegard Wyller har påpekt, kan disse høyst fysiologiske reaksjonene bli vedvarende.
Vi kan komme inn i selvforsterkende onde sirkler der symptomer, diagnoser og funksjonstap først skaper angst, og der forventning om alvorlig sykdom og symptomfokus dernest skaper flere symptomer, mer kroppslige reaksjoner og funksjonstap. Dette skaper i sin tur mer frykt, kroppsfokus og symptomer. Og så videre.
Dersom slike onde sirkler ikke brytes, kan dette også bidra til svært alvorlige og langvarige forløp. Hvis hjernen – eller vi som aktører – stadig blir fortalt at et symptom indikerer fare, vil symptomene vedvare.
På den annen side kan håpefull informasjon som gir forståelige og beroligende forklaringer på symptomene, virke helende. Ett eksempel: Såkalt «hjernetåke», det vil si følelse av tenke- og konsentrasjonsproblemer, «ull i hodet», knyttes i forbindelse med covid-19 til hjerneskade, men det er et kjent fenomen ved angst og stress.
Må formidle nøktern informasjon
Det er selvfølgelig viktig å understreke at koronaviruset utgjør en alvorlig helsetrussel. Det er nødvendig å formidle nøktern informasjon om skader og mulige senskader. Noen slike skader må vi også vente.
Samtidig er kroniske symptomer og problemer som ikke kan forklares av en tilsvarende «objektiv» skade, som smerter og utmattelse, allerede kilde til store lidelser og enorme kostnader. Det er også velkjent etter virussykdom. Vi må altså finne en balanse.
Det er viktig å huske på at ingen andre pasientgrupper er blitt gjenstand for så mye forskning og undersøkelser på så kort tid som koronasmittede. Dette vil nødvendigvis gi mange, sprikende funn. Ikke alle vil stå seg, men alle skremmende funn vil fremheves i mediene. Vi har ikke kunnet følge pasientene lenge nok til å vite helt hva funnene betyr.
Akkurat nå er vi inne i en viruspandemi koblet til en bølge av skremmende medisinsk informasjon og sykdomsfokus uten sidestykke. I lys av den faglige forståelsen vi har beskrevet over, er det god grunn til å tro at vi også er inne i dannelsen av en verdensomspennende pandemi av fryktdrevne, vedvarende symptomer og uførhet.
Her har både leger, forskere, journalister, politikere, andre autoriteter og folk flest et etisk ansvar i måten man formidler medisinsk informasjon på.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
