Kronikk

Feministen Judith Butler var godt likt og «politisk korrekt». Så ble hun lagt for hat. Hva skjedde? | Birgitte C. Huitfeldt

  • Birgitte C. Huitfeldt
    Sakprosaforfatter, litteraturviter og journalist

Fra å være en omdiskutert, men likevel godt likt og politisk «korrekt» feministisk tenker, opplever Butler i dag å bli lagt for hat, skriver Birgitte C. Huitfeld. Protester mot Judith Butler (på plakaten i grått) i São Paulo i november 2017. Nacho Doce / Reuters / NTB scanpix

«Brenn heksen!» Judith Butler i tidens kryssild.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Man er ikke en kvinne, kvinnekroppen er en illusjon.

Man «gjør» kvinne og mann i gjentagende handlinger og ytringer. Ingen er et spesielt kjønn fra begynnelsen av.

Vi kan bare glemme å være mann eller kvinne, for vi er alle ytrestyrte som kjønn, født og fostret opp av den sosiale institusjonen og samfunnskroppen.

Birgitte C. Huitfeldt er sakprosaforfatter, litteraturviter og journalist. Denne kronikken er den tredje i serien «Ytringskrigen».

Ordene er hentet fra bøkene til den jødisk-amerikanske Berkeley-professoren i retorikk og komparativ litteratur, forfatteren og queer-feministen Judith Butler, født i 1956 i Cleveland USA.

Begrepene «gender» og «sex» på engelsk refererer til «opplevd»/sosialt og «tildelt»/biologisk kjønn. I sitt kjønnssyn hevder Butler at også biologisk kjønn under betegnelsen kvinne/mann er en illusjon.

Erklært uønsket

Judith Butler ble verdenskjent og nærmest hyllet innenfor amerikansk og europeisk akademia som banebrytende filosofisk tenker på 1990-tallet med sine queer-feministiske bøker Gender Trouble: Feminism and the Subversion og Identity (1990) og Bodies that Matter: On the Discursive Limits of «Sex» (1993). I 2019 er lyset dimmet ned over retorikkprofessoren.

Hun er foreslått brent som heks og erklært uønsket mange steder, særlig i høyreekstreme miljøer for sine tanker om nettopp kjønnsidentiteten som hun slo igjennom med.

Ved siden av dette har Butler som jødisk tenker tatt klart standpunkt mot Israels krigføring på Vestbredden og Gaza, og hun mener stadig det samme om staten Israel som betegnelsen kvinne: at den aldri skulle ha vært opprettet.

Les også

Hvordan våger du å ta religionskritikk personlig?

Ett års taushet

Butler’s tanker om Israel og sionisme har ført til at alle hennes bevegelser de siste årene i det offentlige rom er blitt gransket og hun sensureres stadig oftere.

Hennes foredrag i 2013 på Brooklyn College om «Boycott, Divestment and Sanctions-bevegelsen», ble møtt med særdeles høyrøstede protester. Etter denne hendelsen snakket ikke Butler offentlig igjen på et år.

Påtrykket av kritikk og krenkedes reaksjoner er blitt stort for Judith Butler, mener Birgitte C. Huitfeldt. Thomas Lohnes / AP / NTB sscanpix

Før et tre dagers akademisk symposium (The Social Service of Commerce (SESC) Pompeia) med tittelen «The End of Democracy» i den brasilianske byen São Paulo i november 2017, ble Butler møtt av hylende demonstranter som holdt opp dukker og hekser på staur forestillende henne selv.

Et av dem med et bilde av hennes ansikt brennende på toppen som dekket et mektig svart kors, og ellers mange hatefulle bannere av typen «Take your ideologies to hell!, »Butler out!» og «»Man is a Man, Woman is a Woman!».

Les også

Knut Olav Åmås: De ekstreme ønsker oppmerksomhet og konfrontasjon – og får mer enn de kunne drømt om

Blitt langt for hat

De antatt kristne og høyreekstreme demonstrantene ropte ut at Butler «ødelegger Brasil» at «kjønnsforskjellen finnes», mens de taktfast tråkket på den brennende dukkekroppen som skulle forestille hatobjektet selv.

Ved avreise fra flyplassen etter arrangementet i São Paulo ble Butler og hennes følge møtt av enda en demonstrasjon med heksemotiver og bannere. Her uttrykket bannerne videre hat mot hennes standpunkt omkring abort og hennes arbeider med queer-studier generelt, og mot at Butler står frem som en som sprer hatefull propaganda om Israel og ødeleggende kjønnsideologi verden rundt.

Judith Butler mottok i 2012 Theodor W. Adorno-prisen i Frankfurt. Thomas Lohnes / AP / NTB sscanpix

Påtrykket av kritikk og krenkedes reaksjoner er stort for dagens Butler. Det begynner å bli lenge siden glansdagene hennes som ung, amerikansk, Yale-utdannet queer-feminist.

Fra å være en omdiskutert, men likevel en av de mest leste, godt likte og politisk «korrekte» feministiske tenkerne på 1990- og 2000-tallet, opplever Butler i dag å bli lagt for hat, særlig der er bølgen av tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller igjen er i fremvekst.

Les også

– Mange er redde for å utgi kontroversielle tekster, og det er mye selvsensur

Beauvoirs skeive datter

Judit Butler har alltid gått sine egne veier. Hun er i sin teori barn av den franske poststrukturalismen og dekonstruksjonen og sterkt påvirket av Michel Foucault’s idéverden. Men først og fremst tar Judith Butler som feministisk filosof sin mor i faget, Simone de Beauvoir, et steg videre når det gjelder tanken om «tilblivelsen som kvinne» og kjønnet identitet.

De to er enige i at «kvinne ikke er noe man «er» i utgangspunktet, men de er uenige i om kvinne er noe man «blir».

Beauvoir mener at man ikke er født som kvinne, men at man blir kvinne gradvis gjennom sitt voksne liv i takt med sin emansipasjon, sin frigjøring som kvinnelig individ i verden. Butler på sin side hevder at man aldri er eller blir en kvinne annet enn kun øyeblikksvis. Hun hevder at man igjen og igjen velger sitt kjønn i det sosiale rom, at man gjennom handlinger og ord spiller seg ut, performativt «gjøre en kvinne» eller mann for andre i verden.

Judith Butler har siden bokdebuten i 1990 villet kjønnsforskjellen mellom mann og kvinne til livs med sin «New Gender Politics». Hun har hardnakket kritisert moderne feminisme og dens teori og tenkning for å ekskludere homofile, lesbiske og transkjønnede i sin kanon, dens syn på kjønnsforskjeller og dens sterke kvinnefokus.

Aller mest stiller Butler seg kritisk til bevegelsens arkaiske syn på forholdet mellom mann og kvinne som binære størrelser.

Les også

Ida Jackson: – Kvinnekroppen er bare velkommen så lenge den ikke er til bry

Motstander av hatprat og sensur

Judith Butler anno 2000-tallet er mest opptatt av moralfilosofi, og skriver og foreleser om et vidt spekter av «tidsriktige» emner som vold, krig, konfliktløsning, jus, dialog, menneskeverd, ytringsfrihet, sensur, religion og sårbarhet, i tillegg til sitt livslange engasjement for lesbiske og homofiles rettigheter i samfunnet. Hun har dessuten gjort seg sterkt bemerket som kritiker av sionismen i tillegg til israelsk krigføring.

Til daglig er Butler Maxime Eiliot-professor ved universitet Berkeley/California. Hun underviser dessuten tre måneder hver sommer i filosofi i den sveitsiske alpebyen Saas-Fee på European Graduate School, og har skrevet over 20 bøker siden begynnelsen av 1990-tallet med filosofisk blikk på emner som kjønn, politikk, makt, krig, religion, psykoanalyse, politisk retorikk, kropp, feminisme, språk, etikk og moderne kjønnsteori.

Hun er innbitt motstander av hatprat og sensur i dagens samfunn.

Hennes nyere politiske filosofi er dessuten sterkt knyttet til spørsmål om nasjonalstaten. I konflikten mellom Israel og Palestina foreslår hun en etisk løsning eller system, hvor hun fokuserer på hva som er «i hjertet av» å være jøde, der dialogen og forholdet mellom motpartene er av høyeste prioritet for en fredsløsning.

Les også

Aftenposten mener: Palestinske skolebøker motarbeider fred

Uallminnelig ærlig og skarpskodd

I hennes bok fra 2013, Parting Ways: Jewishness and the Critique of Zionism, viser hun hvordan det er mulig både å være jøde og motstander av israelsk krigføring.

Om den lange og bitre Israel/Palestina-konflikten viser hun en optimistisk tro: «In politics sometimes the thing that will never happen aktually starts to happen, preparing the ground for transformation». Kritikken er heller ikke nådig. Hun er blitt kalt en «useful idiot» for antisemitter, en som støtter terrorisme og det mer klassiske, en «selvhatende jøde».

Judith Butler er som menneske en blanding av vanskelig å gjenkjenne, en ualminnelig ærlig person og en usedvanlig skarpskodd filosof. Hun finner helst sitt hjemland over alt, i filosofien, i humanismen og i språket. Hverken Israel, kvinnekroppen eller tradisjonell feminisme kjenner hun seg hjemme i.

Denne kronikken er den tredje i serien Ytringskrigen. Les også «Hvem bærer ytringsfrihetens sanne ansikt i dag?» om Jordan B. Peterson og «Forsøkt karakterdrept av venstresiden» om Roger Scruton.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Sensur
  3. Kjønn
  4. Feminisme

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Mannlig verge. Sexisme. Total undertrykkelse. Hvordan er det egentlig å være saudiarabisk kvinne i dag?

  2. KRONIKK

    Kronikk: Rom ledig etter krigen

  3. KRONIKK

    Advarer mot fremtidens Frankenstein-monster: Teknologien vi omgir oss med, er ikke kjønnsnøytral

  4. KRONIKK

    De gule vestene lever fortsatt

  5. KRONIKK

    Gentest kan gi unødig angst, falsk trygghet og DNA på avveier

  6. KRONIKK

    Vi befinner oss i overgangen til en frodigere Ibsen-tradisjon