Kronikk

En mer fristilt kirke

  • Jens-petter Johnsen

Arbeidet med å bygge ned Den norske kirkes formelle samfunnsmakt er ønsket og påskyndet av kirken, skriver Jens-Petter Johnsen. Larsen, Håkon Mosvold

Grunnlovsendring. Tiden er inne til å overlate styringen av kirken til kirken selv. Dette er til beste for både stat, kirke og folk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

21. mai endres Grunnloven. Dette er en merkedag i norsk historie. Staten blir konfesjonsfri og Den norske kirke blir mer fristilt som trossamfunn. Begge deler er nødvendig om trosfriheten skal sikres i det norske samfunnet.

Jeg tror kirken vil fremstå mer frimodig som bekjennende og misjonerende om den ikke lenger bestyres av staten

Flere grunnlovsparagrafer blir endret 21. mai, blant annet §§ 2 og 16. Endringene er først og fremst en viktig og nødvendig reform av staten. Staten skal ikke lenger være konfesjonsbundet, og den skal ikke lenger ha en «offentlig Religion». Med dette slutter en nesten 500 år lang historie. Den strekker seg forbi 17. mai 1814 og Grunnlovens nedtegnelse, tilbake til reformasjonen, da kongemakten og kirken ble ett.

Siden den gang har både kongedømmet og kirken endret seg mye. Grunnloven av 1814 var et skritt på veien. I nordmenns bevissthet representerer Grunnloven selvstendighet, åpenhet, frihet og demokrati. Grunnloven er imidlertid stadig til revisjon, og § 2 er blitt endret flere ganger tidligere. I sin opprinnelige form ble blant andre jøder nektet adgang til riket. Den såkalte jødeparagrafen, som opprører oss i dag, ble fjernet i 1851.

Endring av paragrafen

Nå er det tid for en ny endring av paragrafen. I stedet for å fastslå at den evangelisk-lutherske religionen forblir statens offentlige religion, uttrykkes det nå at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». I tillegg gis Grunnloven et formål: «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne.» Med dette justeres samfunnets rettsgrunnlag på en måte som legger til rette for trosfrihet, respekt for ulikhet og vern av minoriteter i det norske samfunnet.

Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, har ved flere anledninger tatt til orde for at kirkeordningen må endres. Likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros— og livssynssamfunn innebærer at beslutningsmyndighet må flyttes fra storting og regjering til kirkelige organer. Som majoritetskirke har det dessuten vært viktig for Den norske kirke å arbeide mot diskriminering av livssynsminoriteter.

Statens kirkestyre avvikles

Dette betyr at statens særskilte kirkestyre avvikles. Det skal ikke lenger avholdes «kirkelig statsråd». Det vil ikke være krav om medlemskap i Den norske kirke for statsråder. Staten skal ikke lenger drive religiøs virksomhet, men understøtte Den norske kirke som folkekirke, og andre tros- og livssynssamfunn på linje med den. For kirken medfører dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger skal utnevnes av regjeringen, men tilsettes av kirkelige organer.

Noen har argumentert for at den nye verdiparagrafen er ekskluderende, siden den bare peker på kristen og humanistisk arv. Andre mener kristendommen nå er radert ut av Grunnloven. Disse tolkningene må i alle fall sies å utelukke hverandre gjensidig, og det er to lesemåter som på hvert sitt vis lukker en nokså åpen formulering.

En beskrivende paragraf

Kristendommens stilling og betydning i det norske samfunnet kan grunnleggende sett ikke lov- eller vedtaksfestes. Grunnlovens nye verdi- og formålsparagraf er en beskrivende paragraf. Den skuer tilbake og peker fremover, men mister sitt innhold om ikke vi som lever i dette samfunnet virkeliggjør verdiene. Det er vår felles oppgave å fylle verdiparagrafen med innhold. En arv kan skusles vekk eller forvitre. Demokrati, rettsstat og menneskerettigheter blir sant og virkelig bare gjennom praksis, noe vi nå om dagen får demonstrert gjennom 22. juli-rettssaken.

Vi som har lederansvar i kirken er bevisst det ansvaret vi har som forvalter av tradisjoner, historie og kulturelle trosuttrykk. Og vi vil arbeide for å gi barn og unge opplæring i den troen de er døpt i. Den norske kirke skal være nærværende i folket og for folk som søker den.

Demokrati i kirken

Grunnlovsendringene følger opp det tverrpolitiske forliket om kirke og stat som ble inngått på Stortinget i april 2008. Politikerne foreskrev her at Den norske kirke skulle gjennomføre en demokratireform på veien mot løsere bånd og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Demokrati i kirken er imidlertid ikke noe nytt påfunn.

Gjennom de siste 140 årene er det bygd opp et organisatorisk kirkelig demokrati. Menighetsmøtet ble etablert i 1873. Her fikk kvinner stemmerett i 1903, ti år før det ble innført alminnelig stemmerett for kvinner ved valg til Stortinget. Vi har hatt menighetsråd fra 1920, bispedømmeråd fra 1933, kirkeråd fra 1969, kirkemøte fra 1984 og kirkelig fellesråd i den formen vi har i dag fra 1996. Stemmerett ved valg av menighetsråd har omfattet alle kirkens voksne medlemmer siden starten i 1920.

Større selvstyre

I løpet av de siste tiårene har kirken fått større selvstyre og nye demokratiske organer med myndighet i kirkens indre anliggender.

Det svarer godt til Den norske kirkes egenart som trossamfunn. Og det er en nødvendig utvikling sett i lys av Norges forpliktelse på tros- og livssynsfriheten og utviklingen av større livssynsmessig pluralisme i samfunnet.

Kirkevalgene i 2009 og 2011 mobiliserte en halv million velgere. 16 000 kandidater stilte til valg for å arbeide frivillig i kirkens valgte organer. Få norske organisasjoner kan oppvise noe lignende.

Tiden er inne til å ta de neste skrittene og overlate styret av kirken til kirken selv. Dette er til beste for både stat, kirke og folk. Den norske staten vil nå kunne jobbe for å fremme menneskerettighetene med større troverdighet og styrke internasjonalt. Og kirken får rom til å utvikle seg etter sin egenart, og fylle sin rolle i folket på en ny og mer tidsmessig måte.

En tjenende kirke

Arbeidet med å bygge ned Den norske kirkes formelle samfunnsmakt er ønsket og påskyndet av kirken. Jeg tror at Den norske kirke vil bli bedre i stand til å virkeliggjøre sin visjon om å være en tjenende kirke på en troverdig måte, når makten bygges ned.

Jeg tror kirken vil fremstå mer frimodig som bekjennende og misjonerende om den ikke lenger bestyres av staten. Og jeg tror den åpne folkekirken blir vitalisert av at folk inviteres til å delta og ta ansvar for kirken sin.

  1. Les også

    Flere konfirmerer seg i kirken

  2. Les også

    Privilegier kun for kristne?

  3. Les også

    Kirken i møte med romfolk og tiggere

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Høringssvarene er klare: Dette mener kirken om finansiering, kirkelov, maktfordeling og gravlunder

  2. KRONIKK

    Kirkens nødvendige frihet

  3. DEBATT

    Hvem er redd for forandring? Ikke kirken | Jens-Petter Johnsen

  4. KRONIKK

    Slik unngår vi at kirkevalget blir et skinndemokrati

  5. LEDER

    Aftenposten mener: Skill kirken fra Grunnloven

  6. DEBATT

    Kirken blir fortsatt et midtpunkt for glede og sorg