Kronikk

Regjeringskvartalet – symbolenes devaluering? | Thomas Thiis-Evensen

  • Thomas Thiis-Evensen, professor emeritus, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Ta bort gigantvolumet inntil Høyblokken, slik at Regjeringskvartalet kan bli luftigere, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser det ene vinnerforslaget, «Adapt».

Høyblokken er den eneste originale dokumentasjonen på at terroristen ikke lyktes.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringskvartalet reiser spørsmålet om det irrasjonelles plass i bybildet.

Det som handler om kunst, historie og symboler. Og da sett i et styrkeforhold til det rasjonelles plass i det samme bybildet, som er det som handler om det praktiske, det økonomiske og det tekniske.

Begge fremtrer som bilder i bylandskapet, og som bilder uttrykker de også holdningene hos de bestemmende.

Tre eksempler kan nevnes der det irrasjonelle kan ha tapt for det rasjonelle:

  1. Skrotingen i Regjeringskvartalet av vinnerutkastet til minnet om terrorofrene
  2. Flyttingen av Utenriksdepartementet fra 7. juni-plassen til det nye Regjeringskvartalet
  3. Vedtaket om riving av toppetasjen på Høyblokken
Thomas Thiis-Evensen.

Kunsten og det eksistensielle

Kunstneren Jonas Dahlberg, som står bak det forkastede minnesmerket, sier at myndighetene «ikke tror på kunstens rolle i denne saken». Og Aftenposten mer enn antyder at nå er det politikere og byråkrater som vil sette premissene for minnesmerket: Det skal være «lavmælt og verdig».

Og ansvaret for tilretteleggingen av nye forslag skal fratas de kunstfaglige og overlates ingeniørentreprenøren Statsbygg, som skal sysle videre uten konkurranse.

Slik skal kunsten innpasses «planprosessen», uten det grensesprengende som er kunstens vesen, også i en tolkning av hva som er «lavmælt og verdig».

Blant 500 forslag vant Dahlberg konkurransen om å utforme minnesmerkene både på Utøya og i Regjeringskvartalet.

På Utøya med et øyeblikkets øksehugg i landskapet så rått og brutalt at det gjorde vondt – så vondt at de lokale ikke orket å leve videre med påminnelsen.

Derfor falt det – for sin egen kvalitet.

Ved regjeringsbygget handler minnesmerket om tiden etter attentatet – om det å finne de døde blant de levende innimellom myriaden av navn på hellene mens du går.

Som en stille søken etter meningen med eksistensen i et rom for «ettertanke og samtale».

Alt droppet med et pennestrøk – uten begrunnelse.

Så lykke til, Statsbygg.

Utformingen og tettheten

Regjeringens begrunnelse for at alle departementene skal samles i ett kvartal er også utelukkende rasjonell: Det er praktisk, det er økonomisk og det er sikkert.

Det betyr allikevel ikke at en slik fortetting automatisk må virke festningsaktig og ruvende.

Den slags er like mye avhengig av utformingen som dimensjonene og altså helt bestemt av arkitektenes formgivningsevne: Hvordan kan store volumer gjøres mindre ved å dekomponere og modellere, fargesette og detaljere?

Beviset er den himmelvide forskjellen på prøveforslagene sendt inn for et år siden og de to vinnerprosjektene av i dag.

Med utgangspunkt i nøyaktig samme arealkrav fortonte de første seg som et arkitektonisk fylleslag: Gigantiske mumietroll, svære pyramider og vridde høyhus i fallposisjon skapte en evig redsel for overdimensjonering i strøket.

Vinnerprosjektene, derimot, er mer «regjeringslike», som en ordnet kjedsommelighet av blokker og ruter på geledd – men virker allikevel adskillig mindre.

Det ene av de to vinnerprosjektene, «Lysning».

Årsaken til det siste lå fra første stund i tomten selv og kravet om at den bevarte Høyblokken skulle stå luftig og fritt mellom en tettbebyggelse bak og en åpen park foran.

Langs skrenten mot Youngstorget ligger ryggen, og den skal nettopp være tett, høy og sammenhengende som en kontrasterende bakvegg til den frittstilte Høyblokken foran.

Slik altså begge vinnerne foreslår det.

Og foran Høyblokken ligger den åpne parken, som etter Y-blokkens fjerning strekker seg som et sammenhengende belte fra det gamle Finansdepartementet i den ene enden til «Akropolis-høyden» med Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek kneisende i den andre.

Også dét foreslått i begge vinnerprosjektene.

Men så: Inneklemt mellom Akropolis og Høyblokken veller det ut et svært volum som er altfor stort til en altfor liten tomt.

Men verre enn det, hele idégrunnlaget ødelegges: Klint inntil Høyblokken vil den ikke lenger stå fritt, og fra parken ser man slett ikke Deichman, som vil ligge skjult bak kolossen.

Begge vinnerprosjektene prøver febrilsk å redde situasjonen ved å skjære, kutte og skråne i giganten – men uten hell.

Historien og 1905

Hvor vil jeg med dette resonnementet?

Jo, foreslå en hestehandel mellom det rasjonelle kravet om å flytte alle departementene til ett sted og det irrasjonelle behovet for å bevare ett av dem der det ligger.

Victoria terrasse er et nasjonalsymbol. For over hundre år siden flyttet Utenriksdepartementet inn i dette praktbygget, ikke bare på grunn av byggets mektige utseende, men like mye på grunn av beliggenheten med Slottet som bakteppe.

Sett fra innseilingen og store deler av Oslo har denne koblingen stått som et autentisk bilde på nasjonens selvbevissthet etter 1905, understreket av kong Haakon-statuen og 7. juni-navnet på plassen foran.

Derfor: Med hvilken rett har vi til å radere ut denne hukommelsen?

Ta heller bort gigantvolumet inntil Høyblokken, slik at Regjeringskvartalet kan bli luftigere og Utenriksdepartementet forbli i sitt hus.

Høyblokken som motstandssymbol

Også Høyblokken er utsatt for rasjonalitetens mantra: Huset skal påbygges flere etasjer for å få mer plass til statsministerens kontorer. I den forbindelse skal påbygget fra 1990 rives, oppført i Gro Harlem Brundtlands tid.

Og hva så, kan man si – er dét noe å ta på vei for?

Noen ville kanskje beklage at man fjerner et spor av politisk historie. I den opprinnelige bygningen av Erling Viksjø var alle vinduene like store, og ingen utenfra kunne se hvor statsministeren satt, helt i tråd med Einar Gerhardsens egalitære samfunnssyn. Han som byttet sitt luftige kontor med sekretærens trange – for han trengte da ikke så stor plass til matpakken sin.

Men da Brundtland tredve år etter fikk bygget baldakinen på toppen, med søyler og inntrukne glassvegger, var det ikke lenger tvil om hvor sjefen satt.

Andre igjen synes baldakinen er riktig så stygg, og dessuten forkludrer den Viksjøs rene linjer, så ta den gjerne bort og før bygget tilbake til det opprinnelige.

Eller andre igjen synes det ser penere ut med et helt nytt påbygg slik det foreslås i vinnerprosjektene og som dessuten vil forhøye hele regjeringsblokken i forhold til det lavere byråkratiet i ryggen bak, og så videre.

Etter min mening er alle slike argumenter irrelevante i forhold til dette ene: Høyblokken, og da akkurat slik den står med sin betongfasade og baldakintopp, er blitt et monument.

Etter at bomben eksploderte 22. juli 2011 er nemlig Høyblokken blitt vesensendret fra å være et vanlig hus som vi kan mene er stygt eller upraktisk, til å bli den eneste originale dokumentasjonen på at terroristen ikke lyktes med sitt angrep på vårt folkestyre.

Derfor: Det å fortsette der terroristen slapp og angripe monumentet med hammer og borr for å få på plass flere kontorer, er ikke bare sårt.

Men viktigere – det fratar alle fremtidige generasjoner muligheten til å kunne peke på Høyblokken og si: Det var akkurat her det skjedde! Han prøvde seg – men den holdt.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Regjeringskvartalet
  2. 22. juli