Kronikk

Fleischer - generalen som holdt dommedag over seg selv | Tor Bomann-Larsen

  • Tor Bomann-Larsen, forfatter
Isolert og alene gjorde general Carl Gustav Fleischer sviket mot konstitusjonen til et spørsmål om ære.

Carl Gustav Fleischer hadde kjempet hardt militært, men feilet politisk i nasjonens skjebnetime. 19. desember 1942 skjøt han seg.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Selvmordet slutter aldri å rope etter forklaring. Det kan gjelde de nærmeste pårørende eller en hel nasjon. Like siden fredsslutningen har general Carl Gustav Fleischers død ligget som et åpent sår i norsk historie.

Det har vært nærliggende å søke svar i den tilsidesettelse og degradering som ble hærsjefen til del. Nye kilder styrker imidlertid en – ikke mindre politisk - forklaring som generalen selv pekte på i sitt avskjedsbrev.

Etter generalens død bekreftet den likeledes degraderte forsvarsminister Ljungberg at han «hadde vært meget deprimert bl.a. p.gr. av et fredsforslag som han i sin tid hadde sendt regjeringen og som var blitt offentliggjort i London».


Kongen ville vurdere krigsrett

Betydningen av denne hendelsen øker betraktelig når man leser et vedlegg til kong Haakons dagbok, datert 14. februar 1942.

Knyttet til Fleischers avskjed som hærsjef kommer kongen tilbake til hva som skjedde de siste dagene på norsk jord: «Jeg har bedt Gen. Ruge alerede i Tromsø om at erindre sagen, for ved krigsret at faa afgjort om en offiser under slige omstendigheder har ret til at komme med raad som ikke angik et militært, men derimod et stort politisk spørgsmaal.»

De gitte omstendigheter var krigen som raste i Nord-Norge, der 6. divisjon fortsatt kjempet under general Fleischers kommando.

Det store politiske spørsmål divisjonssjefen hadde gjort til tema for sitt råd, var hvorvidt kongen skulle forlate Norge eller bli i landet og slutte fred med Tyskland.

Advarte kongen mot å forlate landet

Kong Haakon avduket i 1950 et minnesmerke over Carl Gustav Fleischer i Harstad. «Jeg lyser fred over hans minne», sa kongen med kraftig røst, i følge billedteksten fra den gang.

General Fleischers henvendelse, datert Lavangen 4. juni 1940, var ekstraordinær også av en annen grunn. Den var sendt direkte «Til Kongen», ikke tjenestevei til forsvarssjef Ruge.

Bruddet på kommandolinjen var særlig graverende fordi det skjedde i krigstid med en henvendelse av tungtveiende politisk karakter.

«Divisjonen advarer innstendig mot at den lovlige regjering forlater landet,» oppfordret Fleischer på et tidspunkt da briter og franskmenn sto i ferd med å trekke seg tilbake fra Narvikfronten, og fortsetter: «Den lovlige stat har dermed ophørt å eksistere.»

Anerkjente ikke Elverumsfullmakten

Det kunne vanskelig forstås annerledes enn at sjefen for 6. divisjon ikke anerkjente Elverumsfullmakten som nettopp ga styresmaktene konstitusjonelt leide ut av landet – i den hensikt å fortsette kampen fra De britiske øyer.

Oppfordringen ble behandlet av statsrådet, så å si på bryggekanten i Tromsø. Den 7. juni forlot kongen, kronprinsen og regjeringen landet - på tvers av divisjonssjefens råd.

Kapitulasjonen ble overlatt Ruge, mens Fleischer ble beordret med til England. Her gikk han straks i gang med å organisere en ny norsk hær bestående fortrinnsvis av patriotiske hvalfangere.

Det uhellsvangre brevet fra Lavangen ble lagt i en skuff og krigsretten på is.

Oppslag i det nazifiserte Aftenposten

Saken dukket uventet opp hjemme i Norge etter at politiet fant en gjenpart i 6. divisjons feltarkiv. Den nazifiserte Aftenposten slo funnet stort opp 11. august 1941: «Da general Fleischer advarte ekskongen og Nygaardsvold-regjeringen mot å forlate landet.»

Tidspunktet var optimalt uheldig for Fleischer. Bare en måned tidligere hadde ministeriet Nygaardsvold behandlet «et anonymt skriv fra Norge om en rekonstruksjon av regjeringen». (Dette var det andre brevet som skulle peke frem mot generalens fall.)

Det selvbevisste brevet fra Kretsen

Skrivet var utgått fra den såkalte Kretsen, det forum som skulle bli hjemmfrontledelsens øverste organ. Tonen var selvbevisst, skjønt de hverken hadde noen parlamentarisk basis eller Elverumsfullmakt i ryggen.

De ti herrene som var kommet sammen på Grimelund gård sommeren 1941, søkte sin legitimitet i enkeltindividers navn og posisjon. I fremste rekke sto høyesterettsjustitiarius Paal Berg, universitetsrektor Didrik Arup Seip, tidligere finansminister Gunnar Jahn og viseordfører Einar Gerhardsen.

Lansert som forsvarsminister

Vert for de løst konstituerende middagene på Grimelund var finansmannen konsul Hans Halvorsen. (Tretten år tidligere hadde han spilt en aktiv rolle i kulissene bak arbeiderministeriet Hornsruds fall.) På Grimelund møtte også bankier Tor Skjønsberg og advokaten Øistein Thommessen.

De tre forretningsmennene forble anonyme ved den brevlige henvendelsen til London. Deres første krav til regjeringen var bytte av forsvarsminister. Kretsens kandidat het Carl Gustav Fleischer.

Provoserende for Nygaardsvold

Navnet var like provoserende for Nygaardsvold som det passet godt til Grimelundkretsens profil. De fleste av dem hadde – på linje med general Fleischer - vært aktive i arbeidet for at konge og regjering skulle bli i landet.

Under forhandlinger med okkupasjonsmakten hadde de funnet politisk ståsted i den såkalte Felleserklæringen - et samarbeidsprogram som forutsatte så vel Elverumsfullmaktens kansellering som regjeringens tilbaketreden.

Fleischer frabeordret som hærsjef

General Carl Gustav Fleischer fikk en heller fiktiv post som norsk øverstkommanderende i Canada.

Kombinert med urovekkende meldinger om etablering av en hemmelig hær i Norge (Milorg), skulle fremstøtet fra Grimelund gi støtet til en rekonstruksjon av forsvarsledelsen i London. For å sikre politisk kontroll ble Arbeiderpartiets mangeårige leder, Oscar Torp, vinteren 1942, utnevnt til forsvarsminister.

Samtidig ble hans anonymt lanserte utfordrer, Carl Gustav Fleischer, frabeordret som sjef for hæren og tildelt den heller fiktive posten som norsk øverstkommanderende i Canada.

Øynet ikke noe selvforsvar

Helt frem til avreisen hadde Fleischer både overfor kongen, statsministeren og seg selv forsøkt å fraskrive seg ansvaret for det kompromitterende brevet som var blitt gjenfunnet og offentliggjort i Oslo.

Først da han var på plass i krigens canadiske bakevje fikk han anledning til å gå i seg selv. Tankene trakk tilbake til junidagene i 1940. Han fant sin ære angrepet. Og øynet ikke lenger noe selvforsvar. «Det var dette om å slutte fred,» skrev han i det siste brevet til sin kone, «som ikke kan gjøres om igjen».

Feilet i nasjonens skjebnetime

Carl Gustav Fleischer hadde kjempet hardt militært, men feilet politisk i nasjonens skjebnetime. Det siste var han ikke alene om. Men i Oslo var nå alle kapper snudd fra samarbeidsiver til motstandsparoler. Bare eksilgeneralen fikk ikke del i den kollektive fraskrivelse av fortidens synder. «Dobbelt ensom» satt han i Ottawa med sin skyldfølelse.

Kong Haakons antydning om krigsrett kom aldri for dagen. Men generalen holdt dommedag over seg selv. Skuddet falt den 19. desember 1942.

Isolert og alene hadde general Fleischer gjort sviket mot konstitusjonen til et spørsmål om ære.


  • Les Hans Olav Lahlum om hvordan hyllest til general Fleischer er brukt til det han mener er tilsmussing av Fleischers politiske motstanderes ettermæle.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Selvmord
  2. Narvik
  3. Tyskland
  4. London
  5. Canada
  6. Andre verdenskrig