Kronikk

Kronikk: En mulighet til å markere regjeringsmakten

Typisk for tre av prosjektene er at de til frontalangrep på Høyblokken – bakfra, skriver Thomas Thiis-Evensen. Et av dem er prosjektet fra Team BIG.

Hvordan kan kravene til både sikkerhet, respekt for Høyblokken og et regjeringsbyggs verdighet ivaretas?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Særlig tre premisser er lagt til grunn for de syv forslagene til nytt regjeringskvartal.

  • Det ene er av symbolsk art og gjelder Høyblokken som monument etter massakren 22 juli 2011.
  • Det andre gjelder funksjonen: Det er ikke en skøytehall som skal oppføres, men lokaler for den utøvende statsmakt.
  • Det tredje angår kravene til sikkerhet. Basert på analyser hevdes det at alle departementene, unntatt Forsvarsdepartementet, må samles på ett sted, tilgjengeligheten må begrenses, og Y-blokken må fjernes.

Et preg av ro og verdighet

I debatten er det hittil ikke satt spørsmålstegn ved berettigelsen av de to første premissene.

Disse, som primært angår den helhetlige arkitektoniske karakteren, samsvarer med en ryggmargsrefleks de fleste av oss har: Vi aner umiddelbart forskjellen på karikatur og alvor.

Thomas Thiis-Evensen.

Respekt for et monument setter krav til omgivelsene om avstand og dempethet. Og et regjeringsbygg burde preges av en viss verdighet, noe som i det minste betyr et overordnet preg av ro og balanse, både volumene seg imellom og i silhuetten mot byen.Sikkerhetskravene, som er langt mer håndfaste, har derimot vakt økende debatt. Det gjelder særlig vedtaket om at alle departementene skal samles på ett sted.

Argumentene er mange, fra anklager om historieløshet hvis man river Y-blokken og tømmer Victoria terrasse, til at området under Hammersborg vil bli sprengt av altfor store bygningsmasser.

Byantikvaren mener derfor at husene på den andre siden av Akersgata fortsatt bør brukes som regjeringskontorer, for å spre bebyggelsen.

Ifølge sikkerhetskravene må i så fall gateløpet stenges. Det er kanskje mer utfordrende fra et bevaringssynspunkt siden gaten har eksistert siden middelalderen.

Hvis man allikevel forutsetter at en samlokalisering opprettholdes, slik forslagsstillerne har tatt utgangspunkt i, hvordan skal da de to andre kravene; om respekt for Høyblokken og for et regjeringsbyggs verdighet, ivaretas?

Tre tolkninger av oppgaven:

Slik jeg oppfatter prosjektforslagene, skiller det seg ut særlig tre grupper av tolkninger:

Den første tolkningen representeres med ett prosjekt, foreslått av studenter ved Arkitektur— og designhøgskolen i Oslo. På forbilledlig vis preges helheten av ro og verdighet ved at Høyblokken inngår i et fellesskap av frittstående bygninger som alle varierer over monumentets egen høyde, form og fasadebehandling. Men ett av sikkerhetspremissene blir brutt: Y-blokken bevares.

Den andre gruppen av tolkninger følger alle sikkerhetskravene, men øver vold mot Høyblokken som symbol og regjeringsbygget som styringsuttrykk. Det skjer ved at Høyblokken reduseres til en overkjørt lillebror, mens regjeringsbygget blir gjenstand for en slags støyende takras-arkitektur som nærmer seg karikaturen, og som følgelig må tåle å bli beskrevet deretter.

To av forslagene satser på lavere bygg. MVRD – arkitektene oppfører en ringmur langs tomtens ytterkanter, der Høyblokken reduseres til en hageskulptur bak et steingjerde og Møllergaten 19 overkjøres som av en dampveivals. Inntrykket av en permanent unntakstilstand mildnes heller ikke særlig av takhagene som uansett bare kan brukes av regjeringsfunksjonærene. White Arkitekter forsøker seg til gjengjeld med en så tett integrering rundt Høyblokken at det nærmer seg struping. Og som regjeringsuttrykk mer enn antyder de istykkerraste mellomrommene et evig kaos.

Frontalangrep på Høyblokken

Typisk for tre av prosjektene i denne gruppen, fra både Snøhetta, LPO og Big, er at de alle farer opp i luften. Og alle går de til frontalangrep på Høyblokken – bakfra. Ikke én av skyskraperne står rett, tydeligvis er det tøft for tiden å vise at bygninger kan falle.

Rettest av dem er allikevel Snøhettas forslag med sine tre pennesplitter; smektende fremstilt som elegante damer på tur med Høyblokken som en trumpete unge ved føttene. LPOs bygninger velter i alle retninger og tar all oppmerksomhet bort fra den alvorlige Høyblokken foran. Big ønsker beskjedent nok å innføre den norske fjellheimen midt i byen. Resultatet er en rekke kukake-aktige pyramider, som mest av alt minner om virrende mummitroll på utflukt.

Den tredje gruppen av tolkninger er representert ved firmaet Asplan Viak. Også de med høyhus – men bare ett. Det er formet som en øks og er stilt mellom Høyblokken og Hammersborg, begge mot et lavere bakteppe av bygninger langs Grubbegata.

Viktige bidrag til konkurransen

Heldigvis skal det ikke kåres noen vinner. De syv prosjektene er ment som impulser til en idéutvikling frem mot en endelig arkitektkonkurranse. Slik sett illustrerer et utdrag av forslagene særlig tre ideer, som i forhold til grunnpremissene kan være viktige bidrag til konkurransen.

Det ene er ideen om en regjeringspark formet som et grønt belte foran Høyblokken langs Akersgata – hele fire av forslagene viser en slik mulighet. Det andre er ideen om en nøytral rygg av bygninger langs Grubbegata bak Høyblokken, bare foreslått av Asplan Viak. Det tredje, også fra Asplan Viak, er ideen om et signalbygg formet som ett frittstående tårnhus ved siden av Høyblokken ut mot parken.

En park er mer enn en park

En åpen park vil kunne gi luft til Høyblokken, men også avdekke og betone monumentalbyggene i hver ende, slik som det gamle Finansdepartementet mot sør og Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek mot nord. Til dette kommer at en park ikke bare er en park, men i århundrer har vært et bilde på naturen selv og dens visjon om frihet.

En rolig rygg bak Høyblokken vil kunne være nettopp dét, en støtte, og ikke et høyrøstet bakholdsangrep som svimeslår monumentet. Arkitektstudentenes fasadebehandling kan antyde en karakter.

Ideen om ett eneste høyt signalbygg, i motsetning til en klumpete sammensmelting av tre eller fire, vil sammen med Høyblokken kunne vende seg mot det brede parkrommet foran. Dette blir liksom et talende tospann av en kneisende vertikal og en liggende skive, der vertikalen ikke står og vipper eller hugger, men har samme type eleganse som preger Snøhettas høyhus.

Regjeringsmaktens plass

En park og et signaltårn vil kunne sluttføre synliggjøringen av Oslo som hovedstad. Vi har to statsparker allerede, begge tilknyttet Karl Johans gate, der Slottsparken betoner statsoverhodet i den ene enden av hengekøya og Studenterlunden betoner Stortinget i den andre.

Slik Slottet på sin høyde bryter silhuetten over byen, vil regjeringsmakten med sitt tårn kunne gjøre det samme – i en gate som løper på tvers av Karl Johan og som avsluttes mot sjøen av tårnene på Akershus.

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også

  1. Spre regjeringskontorene

  2. Regjeringskvartalet har rundet trekvart milliard

  3. Det knugende regjeringskvartal

Les mer om

  1. Kronikk