Kronikk

«Sekstiåtterne» – fra frihetskrav til meningspress | Gunnar Magnus

  • Gunnar Magnus
    Journalist og filosof

Studentdemonstrasjonene i Paris i mai 1968 utviklet seg til rene gateslag og inspirerte også norske ungdommer til studentopprør. Foto: STR / ASSOCIATED PRESS / NTB scanpix

«Sekstiåtterne» slo gjennom på norske læresteder og arbeidsplasser for 50 år siden. Bevegelsens krav om frihet og medbestemmelse endte opp i autoritær kontroll og hyllest av diktatorer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For 50 år siden – 3. mai 1968 – demonstrerte franske studenter mot dårlige forhold ved Sorbonne-universitetet i Paris. De nærmeste dager og uker utviklet protestene seg til rene gateslag mellom studenter og opprørspoliti. Studentene bygget barrikader i gatene ved hjelp av brostein og trær. Opprørspolitiet stilte opp med hjelmer, køller og skjold.

Da streikende arbeidere støttet opp om studentene, var det noen dager uklart hva som ville skje med det franske politiske system.

Regimet overlevde. Samtidig spredte «ånden fra Paris» seg til en rekke andre land. Og det ble fasjonabelt å være «studentopprører».

Knut Olav Åmås: Arven fra 1968: Hva har sekstiåtterne egentlig betydd for samfunnet?

Selv var jeg denne våren konservativ kandidat til vervet som formann (som det da het) i Studentersamfundet ved Universitetet i Oslo. Valget hadde interesse langt ut over studentenes rekker, og interessen ble forsterket av hendelsene i Frankrike. På valgdagen 4. mai var det åpenbart ikke blå politiske vinder som blåste sterkest. Jeg tapte klart for venstresidens Tore Linné Eriksen.

Kamp i eget nærmiljø

Dette valget kan betraktes som startskuddet for «sekstiåtternes» inntog i norsk universitetsliv og politikk.

«Sekstiåtterne» var en svært heterogen bevegelse, og den skulle snart splittes opp i flere grupper. Men den hadde et fellestrekk som skilte den fra den «gamle» venstresiden.

Radikale studenter var tradisjonelt svært opptatt av utenrikspolitikk: motstand mot USAs krigføring i Vietnam, støtte til frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika, protester mot atombomben.

I mars 1968 talte den karismatiske tyske studenterlederen Rudi Dutschke i Studentersamfundet i Oslo. Foto: NTB scanpix

Det nye var at man skulle ta opp kampen i eget nærmiljø, på lærestedet eller arbeidsplassen, for økt selvbestemmelse og mot angivelig undertrykkelse. Demonstrasjoner for åpne fakultetsmøter og utvidet representasjon ble de norske sekstiåtternes substitutt for geriljakrig i jungelen.

1. mai-toget i Oslo 1969. Parolene viste motstand mot USAs krig i Vietnam og hyllest av Che Guevara og den nordvietnamesistke kommunistlederen Le Duc Tho. Foto: NTB scanpix

Her var de klart inspirert av sine franske forbilder. Men de tok ikke høyde for at franske og norske studenter levde og studerte under svært forskjellige forhold. Franske universiteter var overfylte, professorene holdt seg på god avstand, og studentene hadde liten innflytelse over egen hverdag. De måtte forholde seg til stivbente og restriktive regelverk.

Hadde medbestemmelse

I Norge hadde studentene for lengst representasjon i offisielle organer. Ved Samskipnaden i Oslo, som organiserte studentenes velferdsbehov – boliger, kantine, bokhandel, osv. – satt de endog med styreflertall.

  • NRK Ekko: Dokumentarserie om Arven fra 1968

Det kunne være trangt om plassen på lesesalene på Blindern, men ikke overbefolket. Og selv om enkelte lærere var lite tilsnakkendes, kunne man lett få kontakt med andre.

Demonstrasjoner for åpne fakultetsmøter og utvidet representasjon ble de norske sekstiåtternes substitutt for geriljakrig i jungelen.

Når «sekstiåtterne» derfor skulle ta opp kampen i hverdagslivet, kunne sakene lett virke mindre tungtveiende enn hva man sloss for i Paris’ gater. Men de ble blåst stort opp i løpesedler og på veggaviser.

Våren 1968 besto venstresiden av en ganske bred koalisjon bestående av Ap-studenter, SF-studenter, uavhengige sosialister, Studentvenstrelaget og SUF, som hadde brutt ut av det daværende SF.

Noen av medlemmene i det nyvalgte sentralstyret i Rød Ungdom, tidligere SUF (m-l), i 1973. Fra venstre Grete Knudsen, formann Helge Øgrim, Hilde Haugsgjerd og Aksel Nærstad. Foto: NTB scanpix

Hyllet massemordere

Men snart ble SUF den dominerende part og vant frem på egen hånd. De satt i årevis med ledelsen i Studentersamfundet. I andre organer fikk de makt ved å holde i gang endeløse debatter, slik at vanlige folk til slutt ga opp og dro sin vei.

SUF var en ortodoks kommunistisk bevegelse, ledet fra toppen, etter leninistisk modell. Ubegripelig nok hyllet de noen av det forrige århundres verste diktatorer og massemordere, som Sovjet-Unionens Josef Stalin, Kinas Mao Zedong og Albanias Enver Hoxha. Det tilbakestående Albania ble endog lovprist som «sosialismens fyrtårn i Europa».

Om Stalin het det riktignok at han hadde sine feil. Han tok livet av så altfor få.
SUF forkastet både demokratiet og den «borgerlige» ytringsfriheten i samfunnet.

En delegasjon fra AKP-ml var i 1978 på rundreise i Kampuchea. Her informerer formannen, Pål Steigan, om delegasjonens inntrykk fra besøket. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Ledelsen presset mange medlemmer til å «sjølproletarisere» seg, ved å ta ufaglært jobb – og helst stimulere arbeidskollegene til å streike. For sekstiåtterne var det viktig å støtte all slags streiker på norske arbeidsplasser.
SUF drev dessuten beinhardt press overfor folk med annerledes synspunkter, både på læresteder og arbeidsplasser. Mange ga etter og lot seg «frelse».

Motstand mot endringer

SUF fastholdt sekstiåtter-bevegelsens kjennemerke: at man måtte føre kamp i eget dagligliv, ikke bare støtte fjerntliggende grupperinger. Men i økende grad besto «kampen» nå av motstand mot alle forslag om forandringer. Dels gjaldt det prisøkninger, men også endringer i organisasjon og studieopplegg.

En bevegelse som startet med krav om større frihet og selvbestemmelse, hadde degenerert til en svært autoritær og sentralstyrt gruppering som motsatte seg enhver fornyelse.

Foredragsmøtene i Samfundet ble etter hvert så lite interessante at ingen andre enn SUF-erne orket å møte opp. Og når «fienden» uteble, skrumpet også SUF inn.

Sekstiåtter-bevegelsen, som ble født i entusiasme og engasjement, fikk en stille død i ren kjedsomhet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Paris
  2. Sorbonne
  3. Studentliv
  4. Oslo
  5. Universitetet i Oslo